Havtilknyttet korallrev-bunn

Beskrivelse av naturtypen

Korallrev-bunn er i Rødlista for naturtyper 2025 skilt ut i to vurderingsenheter: en som er kysttilknyttet og en som er havtilknyttet. 

Her bruker vi en grense på 4 nautiske mil fra grunnlinjen for å skille mellom kysttilknyttede og havtilknyttede naturtyper (så er det ikke strengt delt etter vannmasse som ville dele fjorder etter dybde). Utenfor 4nm er de fleste korallrev haugformete (Diesing & Thorsnes 2018; kalt "utviklet morfologi"; Wheeler et al. 2007) men det er også noen eksempler av havtilknyttede rev med topografi-påvirket morfologi (kalt "arvet morfologi"; Wheeler et al. 2007), særlig ved sokkelkanten (Buhl-Mortensen & Freiwald 2023). De fleste korallrev er små i størrelse, men det er flere steder hvor revkomplekser dannes over større områder (Buhl-Mortensen & Freiwald 2023).

I Norge er korallrev-bunn dannet hovedsakelig av steinkorall arten øyekorall (Desmophyllum pertusum (Linnaeus, 1758), tidligere kjent som Lophelia pertusa (Linnaeus, 1758)). Siden disse korallene danner en 3-dimensjonal struktur som gir habitat til mange andre arter og øker biologisk mangfold spesielt av mindre dyr i forhold til omliggende områder, anses korallrev-bunnen som en hovedtype i Natur i Norge systemet. Korallrev-bunnen gjelder både for den levende koralltoppen, rammeverk av døde korallskjeletter som bygges opp over tid og omkringliggende korallgrusområder.

I Norge finnes verdens grunneste øyekorallrev på 39 meters dyp i Trondheimsfjorden, mens de havtilknyttede revene forekommer dypere, hovedsakelig mellom 100-500m dyp. Den nordligste kjente forekomsten av øyekorallrev-bunn i verden, "Korallen"-revet, finnes vest for Sørøya i Finnmark. 

Denne vurderingsenheten er inkludert i det OSPAR vurderer som et "truet og/eller minkende habitat: Lophelia pertusa reefs".

Korallrev etablert av sikksakk-korallen (Madrepora oculata Linnaeus, 1758) er også kjent fra noen få steder i norske havområder. De har lignende funksjoner og trusler som øyekorall-dannete rev. Derfor slås de sammen i denne vurderingen, men de bør vurderes å  skilles ut i fremtidige vurderingsrunder.

A-kriteriet:

Siden korallgrus fortsatt regnes som en del av denne naturtypen, antas ikke skadene fra bunntråling gjennom årene å fjerne mer enn 20 % av naturtypen. Derfor er A-kriteriet vurdert til LC.

C- og D-kriteriet: 

Det har lenge vært kjent at bunntrålfiske har størst effekt på den havtilknyttet naturtypen når det gjelder kaldtvannskorallrev, og dette ødelegger deler av eller til og med hele korallrev totalt (Fosså et al. 2002). Fosså et al (2002) vurderer det forringete arealet som 30-50% av det totale korallrevarealet, men dette inkluderer både det vi i denne vurderingen vurderer under kysttilknyttete korallrev og den nåværende enheten havtilknyttete korallrev. I tillegg har vi nye beregninger av mengden korallrev i hele området (Diesing & Thorsnes 2018). Vi vurderer derfor at 20% av arealet ble 50% forringet de siste 50 årene (C1) som grunnlag for vurderingen av enheten. 

For de pågående og kommende 50 årene gir ny lovgivning mindre sannsynlighet for ødeleggelser og forringelse av revene. Vi vurderer derfor at mindre enn 20% av arealet vil bli forringet med mindre enn 20%, noe som gir kategorien LC. 

Enheten ville ha blitt klassifisert som nær truet (NT) dersom beskyttelsestiltak ikke hadde blitt gjennomført, men som en konsekvens av vernelovgivningen anses denne naturtypen nå som intakt (LC).

E-kriteriet: 

Det er ingen data tilgjengelig  som kan benyttes til å vurdere E-kriteriet.

Totalt vurderes havtilknyttet korallrev-bunn til LC med A- og C-kriteriene som bakgrunn. Dette er lavere enn vurderingen i forrige rødliste for naturtyper. Dette har bakgrunn i den nye oppdelingen i hav- og kyst-tilknyttede korallrev, og i det stadige sterke vernet kjente korallrev har i lovgivning og forvaltning. Mens de kyst-tilknyttede revene fremdeles er nært truet, er de havtilknyttede revene bedre kjent (og har slik større verningsgrad), og har færre trusler. 

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Påvirkning på habitat

  • Habitatpåvirkning i marine miljø

    • Bunntråling

      Omfang

      Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

      Alvorlighetsgrad

      Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

      Tidsrom

      Opphørt (kan inntreffe igjen)

    • Marine installasjoner (oljeboring, rørlegging, havvind, oppankring mm.)

      Omfang

      En ubetydelig del av arealet påvirkes

      Alvorlighetsgrad

      Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

      Tidsrom

      Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Data

Arealtallet er beregnet basert på observasjonspunktdata og målinger av gjennomsnitts areal per rev.  

Observasjonspunktdata er tilgjengelig på Geonorge (https://kartkatalog.geonorge.no/metadata/korallrev/31edb985-138e-46a7-a910-a0c1cd9baf4c, lastet ned 20. Mars 2025) og har vært tolket med en GIS programvare. Delen av observasjonspunktdataene som er havtilknyttet ble skilt ut fra de kysttilknyttede på bakgrunn av av 4nm-fiskerigrensen. 

Gjennomsnittsareal per rev (600m2) er hentet fra gjennomsnittshaugstørrelse i kart fra Diesing & Thorsnes (2018; MAREANO.no) over kontinentalsokkelen.  MAREANO data er lagt over Diesing & Thorsnes (2018) sitt kart. Disse viser at  man i det minste vanligvis finner korallgrus når det gjøres video-observasjoner over en av disse haugene. Siden artssammensetningen (særlig makrofauna) i korallgrusområder er forskjellig fra omkringliggende sedimenter (Henry & Roberts 2007), tolkes alle slike hauger som havtilknyttet korallrev-bunn. Dette betyr at det er en stor økning i antall enkeltrev-tolkninger siden forrige vurderingsrunde, noe som gir oss et mer nøyaktig estimert areal for naturtypen. 

Merk at levende koraller ble observert på 58 % av korallhaugene som ble undersøkt av MAREANO (Buhl-Mortensen & Freiwald 2024).

Totalareal

Med to former av havtilknyttet korallrev-bunn, bruker vi to beregningsbasiser for totalt areal.

De dominerende små revhaugene er antatt å være 85% av punktene (1090) og dekker 0.0006 km2 i gjennomsnitt (basert på kart fra Diesing & Thorsnes 2018), noe som gir en delsum på 0.7km2.

Revkompleks og større “arvet form rev” er antatt å være 15% av punktene (192), og dekker nærmere 0.2 km2 i gjennomsnitt (dette er også brukt for kysttilknyttede rev, og er basert på diskusjoner med Tina Kutti, som er spesialist på disse revene. Tina Kutti, pers. comm.). Utregnet blir dette 38.5 km2 som  delsum for revkompleks.

Summert opp beregnes derfor totalt kjent areal som 39.1 km2.

Mørketall er basert på forventningen at naturtypen dekker det samme arealet som landformen. Landform totalt areal  blir tolket fra Diesing & Thorsnes (2018) som 130 km2. Dette gir et  mørketall på 3.3.

Utbredelsesareal

Utbredelsesareal er beregnet ut fra et konveks polygon lagt rundt observasjonspunktene. Dette dekker hele området hvor naturtypen er forventet. Mens øyekoraller finnes utenfor denne regionen i norske farvann, er de ikke funnet å danne korallrev-naturtypen utenfor 4nm. Derfor er mørketallet satt til 1.

Forekomstruter

Et 10km x 10km rutenett over norske farvann ble brukt for å trekke ut ruter som overlappet med observasjonspunktene. Som regel skal mørketall være likt eller mindre enn for totalareal. Her er det satt til 2. Dette er fordi vi antar at andel observasjoner i kartlagte områder er konsistent med områder som ennå ikke er kartlagt innenfor utbredelsesarealet, og de eksisterende forekomst-rutene er generelt spredt med flere hauger funnet i den samme ruten.

Naturtypen har kjent forekomst i Barentshavet, Norskehavet, Skagerrak og Nordsjøen.

• Wheeler, A.J., Beyer, A., Freiwald, A., de Haas, H., Huvenne, V.A.I., Kozachenko, M., Olu-Le Roy, K., Opderbecke, J. 2007. Morphology and environment of cold-water coral carbonate mounds on the NW European margin. Int J Earth Sci (Geol Rundsch) 96, 37–56. https://doi.org/10.1007/s00531-006-0130-6
• Henry, L.A., Roberts, J.M. (2007). Biodiversity and ecological composition of macrobenthos on cold-water coral mounds and adjacent off-mound habitat in the bathyal Porcupine Seabight, NE Atlantic. Deep Sea Res. Part I: Oceanogr. Res. Pap. 54: 654–672. doi.org/10.1016/j.dsr.2007.01.005
• Baco, A.R., Morgan, N., Roark, E.B. Silva, M., Shamberger, K.E.F., Miller, K. 2017. Defying Dissolution: Discovery of Deep-Sea Scleractinian Coral Reefs in the North Pacific. Sci Rep 7, 5436. https://doi.org/10.1038/s41598-017-05492-w
• Buhl-Mortensen, P. & Freiwald, A. (2023). Norwegian Coral Reefs. In: Cordes, E., Mienis, F. (eds) Cold-Water Coral Reefs of the World. Coral Reefs of the World, vol 19. Springer, Cham. DOI: 10.1007/978-3-031-40897-7_5 https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-3-031-40897-7_5#DOI
• Schwing, P.T., Montagna, P.A., Joye, S.B., Paris, C.B., Cordes, E.E., McClain, C.R., Kilborn, J.P. & Murawski, S.A. 2020. A Synthesis of Deep Benthic Faunal Impacts and Resilience Following the Deepwater Horizon Oil Spill. Front. Mar. Sci. 7:560012 https://doi.org/10.3389/fmars.2020.560012
• Ingvaldsen, R.B., Assmann, K.M., Primicerio, R., Fossheim, M,., Polyakov, I., Dolgov, A.V. 2021. Physical manifestations and ecological implications of Arctic Atlantification. Nat Rev Earth Environ 2, 874–889. https://doi.org/10.1038/s43017-021-00228-x
• Diesing, M., & Thorsnes, T. 2018. Mapping of Cold-Water Coral Carbonate Mounds Based on Geomorphometric Features: An Object-Based Approach. Geosciences, 8, 34. https://doi.org/10.3390/geosciences8020034
• Fosså, JH, Mortensen, PB, Furevik, DM. (2002). The deep-water coral Lophelia pertusa in Norwegian waters: Distribution and fishery impacts . Hydrobiologia. 471: 1-12.
• McGovern, E., Schilder, J., Artioli, Y., Birchenough, S., Dupont, S., Findlay, H., Skjelvan, I., Skogen, M.D., Álvarez, M., Büsher, J.V., Chierici, M., Aagaard Christensen, J.P., Diaz, P.L., Grage, A., Gregor, L., Humphreys, M., Järnegren, J., Knockaert, M., Krakau, M., Nogueira, M., Ólafsdóttir, S.R., von Schuckmann, K., Carreiro-Silva, M., Stiasny, M., Walsham, P., Widdicombe, S., Gehlen, M., Chau, T.T.T., Chevallier, F., Savoye, N., Clark, J., Galli, G., Hordoir, R. and Moffat. C. 2022. Ocean Acidification. In: OSPAR, 2023: The 2023 Quality Status Report for the North-East Atlantic. OSPAR Commission, London. Available at: https://oap.ospar.org/en/ospar-assessments/quality-status-reports/qsr-2023/other-assessments/ocean-acidification https://oap.ospar.org/en/ospar-assessments/quality-status-reports/qsr-2023/other-assessments/ocean-acidification
• Järnegren, J. & Kutti, T. (2014). Lophelia pertusa in Norwegian waters. What have we learned since 2008?. NINA rapport 1028: 1-40.