Fremmedartsvurdering av stripegås Anser indicus (Latham, 1790)

Artens risikokategori bestemmes av artens invasjonspotensial og negative økologiske effekt i naturen.
Lær mer om kriteriene

Invasjonspotensial

Artens invasjonspotensial bestemmes av artens mediane levetid (A-kriteriet) og ekspansjonshastighet (B-kriteriet), og hvor stor andel av en naturtype arten koloniserer (C-kriteriet).

Arten er vurdert til nest laveste delkategori (2) på invasjonsaksen. Dette tilsvarer et begrensa invasjonspotensial.

Kriterier som avgjør invasjonspotensial

Øvrige kriterier

Økologisk effekt

Artens økologiske effekt bestemmes av interaksjoner med stedegne arter (D- og E-kriteriet), effekter på naturtyper (F- og G-kriteriet), overføring av genetisk materiale (H-kriteriet) og parasitter eller patogener (I-kriteriet) til stedegne arter.

Arten er vurdert til nest laveste delkategori (2) på økologisk effekt aksen.

Kriterier som avgjør økologisk effekt

Øvrige kriterier

Økologiske effekter etter kriteriene D, E, F, G og I er vurdert som fraværende (usannsynlige).

I noen tilfeller omfatter vurderingen flere taksoner. Dette skjer enten ved at to eller flere arter vurderes sammen, eller ved at vurderinga av arten også omfatter underarter, eller andre taksonomiske enheter under artsnivået.

Denne vurderingen omfatter ingen andre arter eller underarter.

Denne arten er vurdert til samme kategori som i Fremmedartslista 2023.

Hvor er arten i dag?

Hvor arten er i dag angis ved artens etableringsklasse. Noen arter finnes fremdeles kun utenlands, mens andre er etablert i naturen med videre spredning. Én art kan oppfylle flere tilstander samtidig, f.eks. både finnes innendørs og være etablert utendørs, derfor er det den høyeste etableringsklassen arten oppfyller som bestemmer status.

Reproduserer utendørs i Norge

• Etter introduksjon har arten selv spredd seg til minst ti forekomster der den er etablert (E)
• Etter introduksjon har arten selv spredd seg til minst én forekomst der den er etablert (D2)
• Etter introduksjon har arten selv spredd seg, men er kun etablert der den er introdusert (D1)
• Arten forekommer kun der den er introdusert, og den er etablert på minst ett introduksjonssted (C3)
• Arten reproduserer selvstendig utendørs, men er ikke etablert (C2) Gjeldende etableringsklasse

Dørstokkart i Norge

• Arten overlever vinteren utendørs og uten hjelp (C1)
• Arten er dokumentert fra norsk natur (C0)
• Arten forekommer utendørs på sitt eget produksjonsareal (B2)
• Arten forekommer innendørs eller i lukkede installasjoner (B1)

Dørstokkart, men ikke i Norge (A)

Utbredelse i Norge

Ekspertenes kommentar

Stripegås Anser indicus blir årlig observert i Norge. Den kan påtreffes tilfeldig ved våtmark og jordbrukslandskap over hele Norge. På 1950-tallet og inn på 1970-tallet var det en liten hekkebestand i Rogaland. Første funn i Norge var en liten flokk som hadde tilhold i Breiavatnet i Stavanger fra 1950-årene. Disse var satt ut som parkfugler, og fuglene hekket og fikk fram unger hvert år. Det ble også gjort hekkefunn i Mosvatnet i Stavanger på samme tidspunkt (Bevanger 2005). Arten har også hekket uregelmessig i andre fylker (Oslo, Nord- og Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal). Stripegås har hekket noen få ganger i Norge av fugler som trolig kommer fra den viltlevende bestanden i Europa (Grip, Møre og Romsdal, 2018, 2019 og 2025, Selvær, Nordland 2005 og Frøya, Trøndelag 1992). Arten observeres regelmessig over hele Norge. Arten er også registrert noen få ganger på Bjørnøya og Svalbard. I perioden 2001-2010 er det i gjennomsnitt registrert 96 individer årlig i Norge og i perioden 2011–2020 registrert 92 individer årlig (Winnem 2025). I perioden 2021-2024 har gjennomsnittlig registrert indvider gått betydelig ned, til 44 ind (Winnem 2025). Dette indikerer muligens en tilbakegang i de frittlevende hekkebestandene. Det blir observert noen få individer i Norge vinterstid, men de aller fleste observasjoner gjøres i perioden mai–september. Det er rimelig å anta at de fleste individene overvintrer lenger sør i Europa.

Forekomstareal

Forekomstarealet til en art er definert som antall forekomster av arten multiplisert med størrelsen (4 km²) på én forekomst.

Artens forekomstareal. Tabellen viser artens kjente og antatte forekomstareal i dag og i fremtiden. Kjent forekomstareal er basert på kjente forekomster av arten i perioden 2021 til 2025.

Under 5 % av det kjente forekomstarealet er i sterkt endra natur.

Grunnlag bak anslagene for regionvis utbredelse og forekomstareal

Vurderingsperioden er satt til 2021-2025. Kjent forekomstareal er basert på antall individer registrert i gjennomsnitt i Norge i vurderingsperioden 2021-2025. Dette blir mindre forekomstareal enn det som blir beregnet fra Artskart fordi forekomst i Artskart inkluderer samme individ som blir observert på ulike lokaliteter. Da stripegåsa i dag hekker uregelmessig i Norge er det ikke forventet en stor økning i hekkebestanden de neste 50 år. 

• Bevanger, K. & Ree, V. (1994). Fugler og pattedyr. S. 74-120 i: Tømmerås, B.Å. (red.) Introduksjoner av fremmede organismer til Norge. NINA Utredning 62.
• Vader, W. (1983). Stripegjess i Nord-Norge – hvor kommer de fra?. Krykkja 6: 26-29.
• Kampe-Persson H (2010). Naturalised geese in Europe. Ornis Svecica 20: 155–173.
• McCarthy, E.M. (2006). Handbook of avian hybrids of the world. Oxford University Press, Oxford.
• Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.) (1994). Norsk Fugleatlas. Norsk ornitologisk forening, Klæbu.
• Bevanger, K. (2005). Nye dyrearter i norsk natur. Landbruksforlaget.
• Banks, A. N., Wright, L. J., Maclean, I. M. D., Hann, C. & Rehfisch, M. M. (2008). Review of the Status of Introduced Non-Native Waterbird Species in the Area of the African-Eurasian Waterbird Agreement: 2007 Update. BTO Research Report No. 489. British Trust for Ornithology, The Nunnery, Thetford, Norfolk
• Gedeon, K., Grüneberg, C., Mitschke, A., Sudfeldt, C., Eikhorst, W., Fischer, S., Flade, M., Frick, S., Geiersberger, I., Koop, B., Kramer, M., Krüger, T., Roth, N., Ryslavy, T., Stübing, S., Sudmann, S. R., Steffens, R., Vökler, F. & Witt, K. (2014). Atlas Deutscher Brutvogelarten. Atlas of German Breeding Birds. Stiftung Vogelmonitoring und dem Dachverband Deutscher Avifaunisten. Münster 800 sider.
• Holling, M. (2017). Non-native breeding birds in the UK, 2012–14. British Birds 110: 92–108.
• Miljøstyrelsen 2017. Faktaark for invasive arter – Indisk gås (Anser indicus) fra www.mst.dk. Hentet 04.08.2017.
• Boele, A., van Bruggen, J., van Dijk, A., Hustings, F., Vergeer, J.-W. & Plate, C. (2013). Broedvogels in Nederland in 2011. Sovon Vogelonderzoek Nederland Sovon-rapport 2013/01
• Zootierliste (2025). Zootierliste. https://www.zootierliste.de/en [2025-09-24]
• Valkama, J., Vepsäläinen, V. & Lehikoinen, A. (2011). The Third Finnish Breeding Bird Atlas. Finnish Museum of Natural History and Ministry of the Environment.
• SLU Artdatabanken (2025). Risklista för främmande arter 2024. https://artfakta.se/risklistor/2024 [2025-11-17]
• Winnem, A. 2025. Fugler i Norge 2024. Rapport fra Norsk faunakomite for fugl (NFKF). Fugleåret 2024. 62-143.
• Sovon 2025 https://stats.sovon.nl/
• Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology 34: 1252-1261.