Fuglefjell-eng Fuglefjell-eng (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Fuglefjell-eng omfatter åpne engpregete områder med jordsmonn som har en artssammensetning preget av regelmessig fuglegjødsling. Intensiteten i fuglegjødslingen, som bestemmes av konsentrasjonen av kolonihekkende sjøfugl, vurderes å være den viktigste kilden til variasjon innenfor naturtypen. Bratli (2024) beskriver typen som helt tilknyttet fuglefjell. Her er det valgt også å inkludere sterkt fuglegjødslet eng i andre sjøfuglkolonier på holmer og skjær. Sterk gjødsling vil overstyre all annen variasjon i lokale miljøforhold, og dette er årsaken til at kalkinnhold (KA) og kildepåvirkning (KI) er mindre relevant for de sterkest gjødslede engene. Fuglegjødslet eng har et etablert og stabilt vegetasjonsdekke med dominans av eng- og havstrandplanter. De spesielle næringsforholdene i naturtypen gjør at lav-, mose- og engsamfunnene domineres av noen få arter, og flere av disse er spesialiserte på gjødslede eller overgjødslede miljøer. Vanlige karplanter i fuglefjell-enger er rødsvingel, fjellsyre, strandsmelle, skjørbuksurt, rød jonsokblom og strandbalderbrå (Bratli 2024). På grunnlendt mark kan fjærekoll og rosenrot være helt enerådende. Fuglegjødslet eng i innlandet kan ha store mengder vinterkarse, hvitkløver, balderbrå og rød jonsokblom (egne observasjoner). Noen lavarter er knyttet til sjøfuglkolonier, såkalte fuglegjødselelskende (ornitokoprofile) lav, men disse forekommer også i andre sterkt gjødslede miljøer.

I tillegg til inndelingen i NiN, kan det grovt skilles mellom enger under og på hyller i fuglefjell og enger på holmer og skjær med store kolonier av måkefugl. På holmer med kolonier av storskarv og havsule vil det vanligvis ikke være engpreget vegetasjon.

Den dominerende påvirkningsfaktoren for fuglefjell-eng er utviklingen i bestanden av kolonihekkende sjøfugl og dermed tilførsel av fuglegjødsel. Det fins imidlertid liten eller ingen kunnskap om hvor raskt nedgangen i fuglebestandene påvirker endringer i vegetasjon, og hvor store de enkelte fuglebestandene må være for å gi tilstrekkelig gjødslingstrykk og annen påvirkning på vegetasjonen for å opprettholde en karakteristisk naturtype. Det er derfor vanskelig å bedømme hvor raskt og i hvilken grad en gitt reduksjon i sjøfuglbestander vil påvirke tilstanden for fuglefjell-eng. Mange av hekkeplassene for sjøfugl beites i tillegg av sau og gjess (som regel grågås, men lokalt kan også rastende hvitkinngås og kortnebbgås være viktige beitearter – slik som på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen). 

A-kriteriet: Majoriteten av fuglefjell og store sjøfuglkolonier er vernet som sjøfuglreservater, noe som tilsier at direkte arealtap er lite. Men, når fuglegjødslingen opphører vil naturtypen over tid endres, og arealet med fuglegjødslet eng vil gå tapt. Vee mfl. (2023) oppgir at antall norske sjøfugler har gått tilbake med 80 % fra 1970 til 2020. Mest dramatisk har utviklingen vært hos pelagisk overflatebeitende arter, slik som krykkje og havhest, særlig de siste 10-15 årene (Vee mfl. 2023). Fayet mfl. (2024) konkluderer med at de fleste norske sjøfuglbestander har hatt «en sterkt bekymringsfull» nedgang i perioden 2013-2023. Vi må derfor anta at det de siste femti år har skjedd en dramatisk reduksjon av næringstilgang fra fuglegjødsling i naturtypen. Klimaendringer er den viktigste bakenforliggende årsaken til nedgang i sjøfuglbestandene (Klima- og miljødepartementet 2025), noe som tilsier at utviklingen vil fortsette og trolig eskalere de neste femti årene. Dermed må man også forvente ytterligere nedgang i tilførsel av fuglegjødsel i naturtypen. Det er imidlertid ikke slik at arealet av fuglefjell-eng umiddelbart reduseres i takt med tilgangen på gjødsel. Endringen i vegetasjonen skjer gradvis over tid, og trolig kan arealtapet av naturtypen ligge i overkant av 20 % av naturtypens areal de neste 50 år. Naturtypen får da rødlistekategori NT etter A2a- og A2b-kriteriene.

B-kriteriet: Utbredelsesareal overstiger med god margin terskelverdien for NT, som er 55000 km2. Også antall forekomstruter er langt over terskelverdien for NT. 

C/D-kriteriet: Vi antar at biotiske påvirkningsfaktorer er mest relevante og samler vurdering av forringelse under D-kriteriet. Klimaendringer vil i noen grad direkte kunne føre til tilstandsreduksjon av vurderingsenheten (i tillegg til effekten på sjøfuglbestandene). Dette gjelder særlig i Sør-Norge, hvor klimaendringer vil medføre gjengroing med busker og trær på sikt, men dette vurderes alene å gi liten grad av forringelse. Derimot må man regne med at tilstanden vil reduseres for en stor del av det gjenværende arealet med bakgrunn i redusert tilførsel av fuglegjødsel. Hvor mye er usikkert, men om man regner tapt areal sammen med antatt areal med redusert tilstand vurderes det at 50-80 % av arealet får en tilstandsreduksjon på mer enn 50 % innenfor alle tidsvinduer (prosessen har pågått i flere tiår og forventes å fortsette framover i om lag samme styrke). Dette gir kategori VU etter kriteriene D1, D2a- og D2b.

Fuglefjell-eng vurderes som sårbar - VU etter D1, D2a og D2b-kriteriene.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Fuglefjell-eng finnes i skråninger mellom, under eller i mosaikk med fugleberg i fuglefjellområder langs hele fastlandskysten fra Sunnmøre (Møre og Romsdal) og nordover, samt på Svalbard. Fuglefjell-eng finnes også i områder med større sjøfuglkolonier langs hele kysten, også sør for Sunnmøre. Kombinasjonen fuglefjell-eng/fugleberg dominerer i den nordlige landsdelen, mens fuglefjell-eng er nærmest enerådende sør for Sunnmøre. Siden mange holmer og øyer også er brukt til beite er det glidende overganger mellom fuglegjødslet eng og kulturmark (Systad 2011). I innlandet er det kjent fuglefjell-eng på holmer som over lang har hatt store kolonier med hettemåke, bl.a. i Steinsfjorden og Tyrifjorden (egne observasjoner).

Totalareal av fuglefjell-eng er ikke kjent. En presis avgrensning av utbredelsesarealet er problematisk, men den vide geografiske utbredelsen langs hele kysten tilsier at utbredelsesarealet er vesentlig større enn 55000 km2. Systad (2011) oppgir 276 kolonier med minst 500 par eller mer av sjøfugl, og sannsynligvis finnes det fuglefjell-eng i tilknytning til de aller fleste av disse.

• Systad, G. 2011. Sjøfuglkolonier/fuglefjell (G). S. 168-169 i: Blindheim, T., Thingstad, P. G. & Gaarder, G. (red.) 2011. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter. NINA Rapport 539. 340 s. https://www.nina.no/archive/nina/pppbasepdf/rapport/2011/539.pdf
• Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s. https://www.birdlife.no/innhold/bilder/2015/11/17/3530/bestandsestimater_for_norske.pdf
• Klima- og miljødepartementet 2025. Nasjonal handlingsplan for å bedre situasjonen for sjøfuglbestandene 2025-2035. https://www.regjeringen.no/contentassets/276d2eee49534f489be05510fd8ef735/no/pdfs/handlingsplan-for-sjofugl.pdf
• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.
• Vee, L., Frantzen, S., van der Meeren, G. & Arneberg, P. (red.). Status for miljøet i norske havområder – Rapport fra overvåkingsgruppen 2023. Faglig forum for norske havområder. Rapport fra havforskningen 2023-24. ISSN:1893-4536. https://www.hi.no/templates/reporteditor/report-pdf?id=67516&62853390
• Fayet, A.L. et.al 2024. Key-site monotoring in Norway 2023, including Svalbard and Jan Mayen. SEAPOP Short Report 1-2024. https://seapop.no/wp-content/uploads/2024/09/seapop-short-report-1-2024-final.pdf