Fugletopp

Beskrivelse av naturtypen

Fugletopp, eller såkalte rovfugltuer, forekommer som små arealer på topp-punkter i terrenget, hvor rovfugl, ugler, joer eller andre fugler setter seg for å fortære eller speide etter bytte. Dette er en spesiell type fuglegjødslet vegetasjon som opptrer i åpne kystnære områder og fjellområder, som små arealer innenfor andre natursystemer (Bratli 2024). I fjellet ligger disse ofte på løsmasserygger, mens det langs kysten er vanligere at de ligger på grunnlendte knauser. Der blir tuene også benyttet av stormåker. På tuene blir bytter fortært, samtidig som de gir god oversikt over hekkeområdet eller jaktområdet. Ekskrementer, gulpeboller og byttedyrrester legges igjen, og dette har over lang tid ført til oppbygging av tuer med gjødslet vegetasjon.

Også fuglegjødslede knauser, både langs kysten og i fjellet, er inkludert i naturtypen. På disse er det ikke nødvendigvis bygd opp store tuer med engvegetasjon, og naturverdiene er helst knyttet til fuglegjødslet, kalkrikt berg. Her opptrer blant annet fugleknausing (VU) og lemenmoser. I kanten av rovfugltuene kan også uvanlige fjellplanter som fjellsolblom og snørublom stå (Fremstad 1997). Opphoping av knokkelrester kan muligens føre til at kalkkrevende arter inntar tuene, men dette er dårlig dokumentert. I kystnære områder kan skjørbuksurt være en karakterart på rovfugltuer (se for eksempel Larsen & Wergeland-Krog 2010), mens det i fjellet er registrert blant annet fjellarve, stivstarr, tuesildre, jervrapp og flere rublomarter på slike tuer, men kunnskapen om artsmangfoldet er dårlig. Carlsen (2008) beskriver slike tuer fra Sundsfjordfjellet i Nordland (mest benyttet av fjelljo), mens Larsen & Wergeland Krog (2010) omtaler kystnære forekomster benyttet av tjuvjo i Vesterålen. 

For fugletopp er utviklingen i fuglebestander og dermed i tilførsel av byttedyrrester og ekskrementer på rovfugltuene den viktigste påvirkningsfaktoren. Kunnskap om naturtypen og hvordan endringer i bestandene påvirker typen er mangelfull, men det antas at særlig smågnagersyklusenes innvirkning på smågnagerspesialister som fjellvåk, myrhauk, jordugle, og i Nord-Norge også snøugle, kan være viktig.

Også bestandsutvikling hos joer og stormåker kan ha betydelig effekt langs kysten. Den norske bestanden av fjellvåk ble vurdert til 5000–10000 par i perioden 1970–1990 (Gjershaug 1994), mens den i 2014 (et middels år for arten med hensyn til næringstilgang) ble bestanden estimert til 2000–5000 par (Shimmings & Øien 2015). I likhet med fjellvåk, svinger bestanden av jordugle i takt med smågnagersyklusene, men også hos denne arten har bestandsestimatet for den norske bestanden blitt nedvurdert fra perioden 1970–1990 til 2015 (Shimmings & Øien 2015). Snøugle er kritisk truet og tjuvjo er rødlistet som sårbar. Snøugle er generelt svært sjelden, mens tjuvjo er i stor tilbakegang, særlig i Sør-Norge (Stokke mfl. 2021a). Også stormåkene har hatt en betydelig bestandsnedgang de siste 30 årene, og gråmåke er nå rødlistet som sårbar (Stokke mfl. 2021b).

A. Reduksjon i totalarealet

Det finnes ingen dokumentasjon eller sannsynlighet for at direkte arealtap skal være høyere enn terskelverdien for NT. Men nedgangen i tilførsel av ekskrementer og knokkelrester med videre vil over tid føre til at naturtypen endres (tilbake) til fjellhei eller lignende. Trolig tar dette svært lang tid, og arealtapet gjennom denne prosessen forventes også å være under terskelverdien for NT innenfor alle vurderte tidsvinduer. 

B. Begrenset geografisk utbredelse

Utbredelsesarealet for naturtypen overskrider klart terskelverdien for NT, som er 55 000 km², og den er også antatt å finnes også innenfor flere enn 55 forekomsteruter (men relevant kunnskap er mangelfull og gjør vurderingen usikker).

C. Abiotisk forringelse og D. Biotisk forringelse

Klimaendringer eller andre abiotiske faktorer vurderes ikke å ha så stor direkte negativ påvirkning at det slår ut i rødlisting av naturtypen. Tilstandsendring som følge av mindre tilførte ekskrementer og beinrester med videre forventes derimot å ha medført forringelse av mer enn 50 % av arealet, basert på de beskrevne nedgangene i bestandene av de viktigste artene som benytter rovfugltuene. Graden av forringelse er vanskelig å vurdere, men er antatt å være mer enn 30 % innenfor alle vurderte tidsvinduer. Denne kombinasjonen gir NT etter D-kriteriet.

Fugletopp vurderes på bakgrunn av dette til nær truet (NT) etter D1-, D2a- og D2b-kriteriene.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Påvirkning fra stedegne arter

  Omfang

  Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

  Alvorlighetsgrad

  30-50% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

  Alvorlighetsgrad

  Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Naturtypen forekommer spredt langs kysten og i lavalpin sone både i Sør-Norge og Nord-Norge, men med et tyngdepunkt i Troms og Finnmark på grunn av tettere bestander av rovfugl, ugler og joer. Utbredelsesareal er skjønnsmessig vurdert på bakgrunn av utbredelsen til arter som benytter/bygger opp fugletopper. 

Naturtypen har kjent forekomst i Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.

• Carlsen, T. H. 2008. Viltkartlegging i Sundsfjordfjellet. Bioforsk Rapport 129/2008: 1-25.
• Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: 1-279.
• Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av gråmåke Larus argentatus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27696. Nedlastet 24.01.2025
• Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.
• Gjershaug, J. O. 1994. Fjellvåk Buteo lagopus. S. 122 i: Gjershaug, J. O., Thingstad, P. G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.
• Blindheim, T., Thingstad, P. G. & Gaarder, G. (red.) 2011. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter. NINA Rapport 539. 340 s.
• Larsen, B.H. & Wergeland Krog, O. M. 2010. Grunnfjorden naturreservat i Øksnes kommune. Naturtyper og fugl. Miljøfaglig Utredning Rapport 2010:50: 1-46. ISBN: 978-82-8138-444-6.
• Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av tyvjo Stercorarius parasiticus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27780. Nedlastet 24.01.2025