Rikt ekstremsnøleie

Beskrivelse av naturtypen

Snøleier er knyttet til steder med langvarig snødekke i fjellet og finnes i forsenkninger i terrenget og nederst i skråninger, der snø samler seg gjennom vinteren. Snøen beskytter vegetasjonen mot lave temperaturer vinterstid, men samtidig medfører det også en kort vekstsesong slik at bare arter som tåler en forkortet vekstsesong kan leve der. Vegetasjonen i ekstrem-snøleier er artsfattig, dominert av moser og mangler karplanter. Naturtypen forekommer på kalkrik mark.

A. Reduksjon i totalarealet

Naturtypen er vanligst i lavalpin sone, men strekker seg også opp i mellomalpin sone i fjellet. Den nedre grensen for denne naturtypen bestemmes dermed av skoggrensen. Skoggrensen bestemmes i sin tur for en stor del av temperaturen i vekstsesongen, med lokale variasjoner basert blant annet på bruken av landskapet (Paulsen og Körner 2014, Bryn og Pothoff 2018, Körner 2021). Vi forventer derfor at et varmere klima i fremtiden vil resultere i en høyere skoggrense enn den vi har i dag, som igjen vil føre til at arealet over skoggrensen minker, og naturtypene i fjellet får en mindre utstrekning. Vi legger i utgangspunktet til grunn en heving av gjennomsnittlig årstemperatur de neste 50 år på 2,6 grader i forhold til normaltemperatur i perioden 1971–2000 (RCP4.5-scenarioet: https://klimaservicesenter.no/climateprojections). Dette vil gi en skogrenseheving på 385 m om man antar at temperaturen synker med 0,65 grader per 100 m (Engen-Skaugen og Tveito 2007), fra år 2000 om vi forutsetter at skoggrensen vil være i likevekt med klimaet om 50 år.

Analyser gjort av Asplan Viak for rødlisten for naturtyper i 2018 (Aarrestad mfl. 2018) viser at ved en skoggrenseheving på 375 m vil 83 % av dagens fjellareal ha en temperatur høy nok til at skog kan dannes. Generelt viser studiene som er gjort på endringer i skoggrensene en stor variasjon med to felles komponenter: skoggrensene går opp med varmere klima både i Norge (Aune mfl. 2011, Bryn og Pothoff 2018, Nygård mfl. 2022) og andre deler av verden (Harsch et al. 2009, Hansson et al 2021, He mfl. 2023), men samtidig går skoggrensen ikke opp så mye som det varmere klimaet skulle tilsi (Davis mfl. 2020, Beloiu mfl. 2022, Körner og Hiltbrunner 2024, Mienna mfl. 2024). Hvor høyt skoggrensa vil heve seg de neste 50 år, hvis gjennomsnittstemperaturen øker med 2,6 grader, er derfor høyst usikkert. På grunn av de store usikkerhetene som hefter ved hvor mye skoggrensen vil gå opp de neste 50 årene ser vi ingen grunn til å justere de analysene som ble gjort på dette i 2018.

Analysene fra 2018 (Aarrestad mfl. 2018) er gjort for snøleier som helhet, og vi legger til grunn at de relative endringene beskrevet for snøleier generelt også vil gjelde for kalkrike ekstrem-snøleier. Disse analysene viste at en hevning av skoggrensa på henholdsvis 50 m, 100 m, 150 m, 200 m, 250 m eller 300 m vil redusere arealet på snøleier med henholdsvis 16 %, 25 %, 34 %, 43 %, 52 % og 61 %, hvis man antar at ingen snøleier dannes eller tapes ovenfor den nye skoggrensa. Om vi derimot regner med at alle vegetasjonssonene flyttes opp tilsvarende som for tregrensen, det vil si at snøleiene beholder sin andel av arealet i høydelagene, så vil reduksjonen være på henholdsvis 26 % og 40 % ved 50 m og 100 m hevning av vegetasjonssonene. Den større reduksjonen for disse siste beregningene skyldes at de lavereliggende områdene (som også har størst utbredelse) har en mindre andel av snøleier, og når andelen for snøleiene flyttes oppover så vil de samme andelene fordeles på mindre arealer. Om vi tar utgangspunkt i en moderat og generell oppgang av vegetasjonssoner på 50 m i løpet av de neste 50 årene, vil dette gi en reduksjon på ca. 26 % av arealet for denne naturtypen.  Det er imidlertid store usikkerheter knyttet både til kartgrunnlaget for den nåværende utbredelsen av de ulike vegetasjonstyper i NORUTs vegetasjonskart (Erikstad mfl. 2009) og tregheten i økosystemet når vegetasjonen responderer på endringer i klima.

Snøleiene er avhengig av et langvarig snødekke og overlever i områder med kort vekstsesong (Björk og Molau 2007). Varighet og utbredelse av snø i vekstsesongen har endret seg i fjellområder globalt de siste tiårene som et resultat av endringer i nedbørsmengde og temperatur (Rizzi mfl. 2018, Rumpf mfl. 2022, Carrer mfl. 2024). En masteroppgave fra Universitetet i Bergen viser også at dette er tilfelle i Norge, med en generell nedgang i snødekke på sommeren med opptil 40 % reduksjon av snødekke i begynnelsen av august for et område omkring Finse på Hardangervidda (Sara Lien in prep). I tillegg viser studier av satellittbilder en økning i produktivitet i fjellområder (basert på såkalt «greening»; Berner mfl. 2020, Rumpf mfl. 2022), noe som også bekreftes av feltstudier (Elmendorf mfl. 2012). Dette indikerer at naturtyper med høy produktivitet ekspanderer på bekostning av naturtyper med lav produktivitet, som for eksempel snøleier.

Det er vanskelig å anslå hvor stor andel av ekstrem-snøleiene som vil gå over til mer moderate snøleier eller lesider de neste 50 årene. Artene som vokser i ekstrem-snøleiene er generelt konkurransesvake, men fordi ekstrem-snøleiene har et lite utviklet jordsmonn og er mindre produktive så regner vi med at tap av ekstrem-snøleier til seine eller moderate snøleier som følge av konkurranse vil foregå relativt sakte. Den direkte effekten av manglende snødekke og uttørking kan derfor være en viktigere faktor for tilstanden til ekstrem-snøleier enn konkurranse med andre arter. Nye områder som smelter ut etter som breer og snøfonner trekker seg tilbake kan per definisjon ikke bli snøleier innenfor den tidsperioden vi forholder oss til her. Disse arealene blir til typen breforland og snøavsmeltingsområder.

Ut fra dette vil vi anta at arealtapet for snøleier vil være høyere enn det som tidligere er anslått basert på en oppgang av vegetasjonssonene, og vi vil få en reduksjon i areal på i overkant av 30 % de neste 50 år. Typen vil således havne i rødlistekategori VU i forhold til A-kriteriet.

B. Begrenset geografisk utbredelse

B-kriteriet blir ikke utslagsgivende da naturtypen har stort utbredelsesareal og mange forekomster i fjellkjeden i Norge.

C. Abiotisk forringelse

Tidligere utsmelting av snøen på sommeren vil ha en påvirkning på ekstrem-snøleiene ved at vekstsesongen blir lenger og dermed gir muligheter for mer konkurransesterke arter til å etablere seg. Fordi ekstrem-snøleiene har et grunt jordsmonn regner vi med at det vil ta lang tid før ekstrem-snøleiene går over til mer moderate snøleier. Vi regner derfor med at mindre tilgang på smeltevann, og fare for uttørking, gjennom sesongen vil ha en større effekt på tilstanden til denne naturtypen enn konkurranse fra andre arter.  Det er stor usikkerhet forbundet med vurderingen av denne effekten, men om man inkluderer arealtapet gjort rede for under A-kriteriet og baserer seg på en føre-var tankegang, legger vi til grunn at totalt >50 % av arealet med kalkrike snøleier vil få redusert tilstand på >80 % de neste 50 år som et resultat av endring i snødekket om sommeren og medfølgende uttørking. Typen havner således i rødlistekategori EN etter C2-kriteriet.

D. Biotisk forringelse

Artene i snøleiene er generelt konkurransesvake (Heegard og Vandvik 2004), og artene i ekstrem-snøleier blir fort utkonkurrert om andre arter klarer å etablere seg her. Vi forventer at kortere varighet på snødekket og høyere temperatur gir økt konkurranse og at konkurransesterke arter i fremtiden kan invadere naturtypens arealer når temperaturen øker og snødekket ikke blir liggende like lenge utover i vekstsesongen. Denne prosessen vil imidlertid ta lang tid i ekstrem-snøleiene, og vi regner derfor med at den dirkete påvirkningen av uttørkingen vil være viktigere for denne naturtypen i løpet av vurderingsperioden på 50 år. All forringelse (biotisk og abiotisk) er derfor samlet og vurdert under C-kriteriet.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Forurensing

  Omfang

  Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

  Alvorlighetsgrad

  <20% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Hele arealet påvirkes (>90%)

  Alvorlighetsgrad

  30-50% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Naturtypen er utbredt i fjellområder i hele landet, men mangler i områder uten kalkrik berggrunn. 

Naturtypen har kjent forekomst i Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og Nord-Trøndelag.

• Körner, C., og Hiltbrunner, E. (2024). Rapid advance of climatic tree limits in the Eastern Alps explained by on-site temperatures. Regional Environmental Change, 24, 98.
• Körner, C. (2021). The cold range limit of trees. Trends in ecology & evolution, 36, 979-989.
• Mienna, I. M., Klanderud, K., Næsset, E., Gobakken, T., og Bollandsås, O. M. (2024). Quantifying the roles of climate, herbivory, topography, and vegetation on tree establishment in the treeline ecotone. Ecosphere, 15, e4845.
• Rumpf, S. B., Gravey, M., Brönnimann, O., Luoto, M., Cianfrani, C., Mariethoz, G., og Guisan, A. (2022). From white to green: Snow cover loss and increased vegetation productivity in the European Alps. Science, 376, 1119-1122.
• Aune, S., Hofgaard, A., og Söderström, L. (2011). Contrasting climate-and land-use-driven tree encroachment patterns of subarctic tundra in northern Norway and the Kola Peninsula. Canadian Journal of Forest Research, 41, 437-449.
• Davis, E. L., Brown, R., Daniels, L., Kavanagh, T., og Gedalof, Z. E. (2020). Regional variability in the response of alpine treelines to climate change. Climatic change, 162, 1365-1384.
• Berner, L. T., Massey, R., Jantz, P., Forbes, B. C., Macias-Fauria, M., Myers-Smith, I., ... og Goetz, S. J. (2020). Summer warming explains widespread but not uniform greening in the Arctic tundra biome. Nature Communications, 11, 4621.
• Elmendorf, S. C., Henry, G. H., Hollister, R. D., Björk, R. G., Boulanger-Lapointe, N., Cooper, E. J., ... og Wipf, S. (2012). Plot-scale evidence of tundra vegetation change and links to recent summer warming. Nature climate change, 2, 453-457.
• Beloiu, M., Poursanidis, D., Tsakirakis, A., Chrysoulakis, N., Hoffmann, S., Lymberakis, P., ... og Beierkuhnlein, C. (2022). No treeline shift despite climate change over the last 70 years. Forest Ecosystems, 9, 100002.
• Sandvik, S. M., og Odland, A. (2014). Changes in alpine snowbed‐wetland vegetation over three decades in northern Norway. Nordic Journal of Botany, 32, 377-384.
• Harsch, M. A., Hulme, P. E., McGlone, M. S., og Duncan, R. P. (2009). Are treelines advancing? A global meta‐analysis of treeline response to climate warming. Ecology letters, 12, 1040-1049.
• Fremstad, E., og Moen, A. (2001). Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet Rapport Botanisk Serie, 0802-2992; 2001: 4
• Nygaard, P. H., Bøhler, F., Øyen, B. H., og Tveite, B. (2022). Long‐term spatiotemporal dynamics in a mountain birch (Betula pubescens ssp. czerepanovii) forest in south‐east Norway. Plant‐Environment Interactions, 3, 155-169.
• Rizzi, J., Nilsen, I. B., Stagge, J. H., Gisnås, K., og Tallaksen, L. M. (2018). Five decades of warming: impacts on snow cover in Norway. Hydrology Research, 49, 670-688.
• Paulsen, J., og Körner, C. (2014). A climate-based model to predict potential treeline position around the globe. Alpine Botany, 124, 1-12.
• Hansson, A., Dargusch, P., og Shulmeister, J. (2021). A review of modern treeline migration, the factors controlling it and the implications for carbon storage. Journal of Mountain Science, 18, 291-306.
• He, X., Jiang, X., Spracklen, D. V., Holden, J., Liang, E., Liu, H., ... og Zeng, Z. (2023). Global distribution and climatic controls of natural mountain treelines. Global Change Biology, 29, 7001-7011.
• Bobbink, B. og Hettelingh, J.P. 2011. Review and revision of empirical critical loads and dose-response relationships. National Institute for public Health and the Environment (RIVM), www.rivm.nl.cce.
• Aarrestad, P. A., Evju, M., Høitomt, T., Ihlen, P. og Grytnes, J.-A. (2018). Snøleie, Fjell og berg. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. https://artsdatabanken.no/RLN2018/46
• Bryn, A., og Potthoff, K. (2018). Elevational treeline and forest line dynamics in Norwegian mountain areas–a review. Landscape Ecology, 33, 1225-1245.
• Björk, R. G., og Molau, U. (2007). Ecology of alpine snowbeds and the impact of global change. Arctic, Antarctic, and Alpine Research, 39, 34-43
• Erikstad, L., Bakkestuen, V., Hanssen, F., Stabbetorp, O. E., Evju, M., og Aarrestad, P. A. (2009). Evaluering av landsdekkende satellittbasert vegetasjonskart. NINA rapport 448, 77s.
• Heegaard, E., og Vandvik, V. (2004). Climate change affects the outcome of competitive interactions—an application of principal response curves. Oecologia, 139, 459-466.
• Engen-Skaugen, T., og Tveito, O. E. (2007). Spatially distributed temperature lapse rate in Fennoscandia. Spatial Interpolation in Climatology and Meteorology, 93-100.
• Schöb, C., Kammer, P. M., Choler, P., og Veit, H. (2009). Small-scale plant species distribution in snowbeds and its sensitivity to climate change. Plant Ecology, 200, 91-104.
• Carrer, M., Dibona, R., Prendin, A. L., og Brunetti, M. (2023). Recent waning snowpack in the Alps is unprecedented in the last six centuries. Nature Climate Change, 13, 155-160.