Intermediær til litt kalkrik sand- og grus-rasmark Rasmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Intermediær til litt kalkrik sand- og grusrasmark består av sand og grus som har rast ned fra intermediære til litt kalkrike, overliggende berg gjennom skred. Talusskråkninger domineres av steiner og blokker, men stedvis kan det være dominans av ustabil og sandblandet grus. De største blokkene ruller lengst, slik at det blir en sonering i talusskråninger, med mest blokker nederst og mest finmateriale øverst. Sand- og grusrasmark finnes derfor som oftest i øvre del av skråningen, men kan også danne renner nedover i rasmarka. Substratet er ustabilt, og enheten består for det meste av naken grus og sand med spredt mose- og lavdominert vegetasjon, der også karplanter som tåler sterk forstyrrelse kan forekomme (Bratli 2024). I rasmark er kornstørrelsen en av de viktigste miljøfaktorene som bestemmer artsmangfoldet. Jo finere rasmarksmaterialet er, desto høyere er kalkinnholdet i substratet - noe som igjen gir grunnlag for et større artsmangfold, bla. av insekter (Ødegaard mfl. 2011). 

Vurderingsenheten forekommer vanlig i store deler av landet med unntak av regioner som domineres av kalkfattig berggrunn eller som ikke har større bratte lisider/rasmark av betydning, slik som Østfold, Vestfold og store deler av Agder.

A-kriteriet: Intermediær og litt kalkrik sand- og grusrasmark kan være utsatt for både arealreduksjon i forbindelse med massetak, rassikringstiltak eller enkelttiltak som gjør arealbeslag. I lavlandet (boreonemoral og sørboreal sone) vil særlig massetak være en større trussel og utgjør en større arealreduksjon enn høyere opp i terrenget. Når det gjelder rassikringstiltak er det mer uvisst om dette slår ulikt ut i ulike vegetasjonssoner. Uansett vurderes arealtapet samlet for naturtypen å være betydelig under terskelverdi for NT innenfor alle tidsvinduer. 

B-kriteriet: Vurderingsenhetens utbredelse omfatter store deler av landet. Intermediær og litt kalkrik berggrunn forekommer vanlig i de fleste regioner, og vurderingsenheten finnes innenfor langt flere forekomstruter enn de 55 som kreves for å oppnå terskelverdi for NT. 

C/D-kriteriet: Siden det er raspåvirkningen som i utgangspunktet er den primære årsaken til at disse arealene er åpne, vil ikke gjengroing som følge av redusert beitebruk og klimaendringer være en stor trussel. Disse rene rasmarksviftene uten vegetasjon av betydning er også lite attraktive for beitedyr, og snøras vil som regel effektivt hindre at vedplanter etablerer seg i noe omfang.

Imidlertid vil et varmere klima føre til at stadig mindre av nedbøren vil falle som snø. Endringene er forventet å komme først i lavlandet, men også i fjellene vil stadig mer nedbør falle som regn (Norsk klimaservicesenter 2025), og innen utgangen av tidsvinduet i denne vurderingen vil endringene være betydlige. Dette betyr at snøras blir mindre hyppig, og dette vil langsomt føre til en gjengroing i rasmarksvifter med finmateriale. Endringene vil komme først og bli sterkest i de lavereliggende rasmarkene, hvor det også må forventes at vedplanter i større grad vil etablere seg. Imidlertid er det også sannsynlig at økt vinternedbør som regn vil forårsake mer frostsprengning og økt hyppighet av steinsprang i etterfølgende kuldeperioder, noe som vil være positivt for å bevare åpne rasmarker. Dette vil gjøre at den negative effekten av mindre hyppigere snøras reduseres noe.

Det er krevende å vurdere den samlete effekten av klimaendringer for denne vurderingsenheten. Rasmarkene i fjellet vil bli minst påvirket, mens rasmarker i boreonemoral og sørboreal sone, og kanskje særlig i oseaniske miljøer, forventes å bli betydelig negativt påvirket av gjengroing. Det mest sannsynlige anslaget er at >30 % av arealet blir >20 % forringet som følge av klimaendringer i løpet av de neste 50 årene. Denne kombinasjonen gir LC. 

Intermediær og litt kalkrik kalkrik sand- og grusrasmark er vurdert til å være uten risiko for å gå tapt - LC. 

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Naturtypen finnes i store deler av landet, men mangler i områder med kalkfattige bergarter og/eller ubetydelig med rasmark, slik som Østfold, Vestfold og det meste av Agder. Vurderingsenheten blir ikke kartlagt etter Miljødirektoratets instruks. I naturtyper kartlagt etter DN-håndbok 13 befinner det seg mye areal av vurderingsenheten innenfor typen sørvendt berg og rasmark. Arealinfomasjonen baserer seg på ANO-data.

• Ødegaard, F., Blom, H. & Brandrud, T.E. 2010. Rasmark, berg og bekkekløfter. S. 89-96 i: Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth, S. & Viken, Å. (red.): Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. ISBN 978-82-92838-27-3. https://artsdatabanken.no/Files/13969/Milj_forhold_og_p_virkninger_for_r_dlistearter
• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.