Afotisk finmaterialfattig til noe rik uorganisk sedimentbunn i atlantisk vann, uten dominans av utvalgt artsgruppe Afotisk saltvanns-sedimentbunn (Marine bunnsystemer)

Fysiske inngrep kan redusere arealet til denne vurderingsenheten. Rørledninger og kabler samt bygging av installasjoner som eksempelvis olje, gass og havvind kan beslaglegge areal. Dette er industri som startet for litt over 50 år siden, og det har vært en stadig økning i arealforbruk i denne vurderingsenheten. Det regnes med at bruken av areal til slike installasjoner vil holdes stabilt eller økes med vindkraftutbygging i de kommende 50 år. 

For fjordene 

Tilstanden til vurderingsenheten kan bli redusert av ulike typer påvirkninger. Utslipp fra akvakulturanlegg, kommunale avløpsanlegg og avrenning av organisk materiale fra elver og direkte fra land kan være kilder til økt næringstilførsel. Det er vist at tilførsler av næringssalter og partikler fra ferskvann (jordbruk, urbane områder) er i økning (Frigstad m.fl., 2023), og en slik økning kan gi redusert diversitet til bunnfaunaen i fjordene (McGovern m. fl. 2020), i kombinasjon med en tendens til minkende oksygen i fjordvann (Staalstrøm m.fl., 2025). . 

Mens klimaendringer påvirker de fleste naturtyper på en eller annen måte, er noen prognoser spesielt alvorlige for fjorder (Juva m. fl. 2021). Sterkere temperaturøkning, endret lagdeling og blandingsgrad av vannmassene, redusert bunnvannsfornyelse, havforsuring og økt avrenning fra land er alle forventet å skje i et raskere tempo i norske fjorder enn i åpent hav (Juva m. fl. 2021), og kan påvirke både struktur og funksjon til bunnsystemene i fjordene (McGovern m. fl. 2020). Samtidig er det stor usikkerhet knyttet til disse prognosene (McGovern m. fl. 2022), noe som krever økt overvåking av flere fjorder i Norge for å kunne forutsi effektene mer presist (Jones m. fl. 2018). Derfor er klimaeffekter ikke inkludert i denne vurderingen, men med ytterligere datagrunnlag kan det bli tatt med i neste vurderingsrunde.

Sjødeponering er en aktivitet som kan medføre svært stor effekt på vurderingsenheten der slik aktivitet forekommer; tilstanden kan bli vesentlig forringet, og bunndyp og substrat vil forbli endret også etter opphør av aktiviteten. Sjødeponering kan finne sted både ved dumping av masser fra f.eks. mudring og ved dumping av avgangspartikler fra landbasert mineralutvinning med utslipp til sjø. Slik aktivitet er imidlertid lite hyppig, og arealene som er gjenstand for slik deponering utgjør en liten andel av det totale arealet til vurderingsenheten. Det er likevel verd å legge merke til at størstedelen av nåværende, planlagte og foreslåtte sjødeponier i Norge er i denne naturtypen, og vi anbefaler at dette følges opp i senere vurderinger.

For åpent havvann

Foruten at olje og gass-industrien gir et arealbeslag på havbunnen, medfører slik aktivitet utslipp som kan påvirke tilstanden til vurderingsenheten. For havbunnen er det utslipp av borekaks som kan gi en effekt. Det er i dag kun tillatt å slippe ut borekaks med vannbasert borevæske, og da er effektene på bunnfaunaen i all hovedsak begrenset til 250 meter fra feltene (Miljostatus.no). Likevel kan oljekomponenter enkelte steder lekke ut fra gamle kakshauger eller fra lekkasjer fra oppsprukne reservoirer. Det samlede arealet med forurenset sediment rundt installasjonene på norsk sokkel utgjør i dag en liten andel dersom en sammenligner med det totale sokkelarealet (Miljostatus.no).

Miljøgifter kan finnes i sedimentene i atlantisk vann både kystnært (inne i fjorder spesielt) og offshore, da hovedsakelig rundt offshore-installasjoner. Nordsjøen/Skagerrak er generelt mer forurenset enn de andre havområdene (Frantzen m.fl., 2022). Som nevnt ovenfor er offshore-arealet med effekter på bunnfauna, anslått som lite. Sammenliknet med totalarealet til vurderingsenheten anses også arealet i kystnære områder med så høye nivåer av miljøgifter at bunnfaunaen påvirkes, å være lite. Her må det også nevnes at det ikke er noe godt samsvar mellom miljøgifter og diversitetsindikatorene, og at man i flere tilfeller kan ha en relativt artsrik fauna til tross for et høyt nivå av miljøgifter (Oug, 2013). Sist nevnes at det generelt er en positiv trend mht. miljøgifter i sedimenter i norske kystområder  pga. både utslippsreguleringer og oppryddingstiltak. 

Havvindinstallasjonene og tilhørende infrastruktur gir i utgangspunktet ingen utslipp til miljøet. Det har vært hevdet at mikroplast kan lekke ut, men dette er ikke dokumentert, og uansett vil ikke mengden være av en slik størrelse av bunnfaunaen blir påvirket. Andre effekter som vibrasjoner, lydforurensing og rev-effekt (små lokaliserte hardbunnsområder i bløtbunnsdominerte arealer) vil kunne ha effekt på biomangfold og artssammensetningen, men dette er ikke dokumentert enda. 

Felles problemer

Søppel og plast/mikroplast er registrert overalt i havet (se f.eks. Frantzen m.fl. 2019; DNV, 2022), men det er høyest tetthet av marint avfall i strandsonen (Frantzen m.fl., 2019). Det foreligger videre ikke data som indikerer at tilstanden til bløtbunnsfaunaen, og dvs. denne vurderingsenheten, blir negativt påvirket som følge av slikt avfall. Også miljøgifter er tilstede langs hele kysten, og kan ha høye nivåer bl.a. i enkelte fjordområder, havnelokaliter og i nærheten av industriutslipp. Nordsjøen/Skagerrak er generelt mer forurenset enn de andre havområdene (Frantzen m.fl., 2022). Det er samtidig ikke data som indikerer at forurensningen medfører redusert tilstand til bløtbunnsfaunaen av et slikt omfang at C-kriteriet kommer til anvendelse. Her må det også nevnes at det ikke er noe godt samsvar mellom miljøgifter og diversitetsindikatorene, og at man i flere tilfeller kan ha en relativt artsrik fauna til tross for et høyt nivå av miljøgifter (Oug, 2013). Sist nevnes at det generelt er en positiv trend mht. miljøgifter i sedimenter i norske kystområder pga. både utslippsreguleringer og oppryddingstiltak. 

Fremmede arter kan også påvirke vurderingsenheten. Selv om en rekke fremmedarter er observert på afotisk finmaterialrik bløtbunnssediment, er det kun kongekrabben som pr. i dag anses å ha potensiale til å endre tilstanden til enheten. Det er observert en reduksjon i både infauna og epifauna på kongekrabbe-påvirkede lokaliteter, og at reduksjon av viktige bioturbatorer kan gjøre at det blir mindre transport av oksygen nedover i sedimentet (Oug m.fl., 2011). Kongekrabben er lokalisert til Nord-Trøndelag, Troms, Finnmark, og i et 50-års perspektiv er den også antatt å kolonisere Nordland. I Fremmedartslisten er det anslått at 0-2% av arealet til afotisk marin sedimentbunn pr. i dag er påvirket av kongekrabben; dette tallet forventes å øke, men antas ikke å overstige 5%. 

Bunntråling representerer en form for fysisk forstyrrelse av havbunnen som kan medføre forringelse av tilstanden til vurderingsenheten. Fiske med bunntrål fører til oppvirvling av sedimenter og groper på bunnen som er inntil 30 cm dype (Løkkeborg m.fl., 2023). Graden og varigheten av fysisk påvirkning avhenger av type bunntrål (f.eks. type tråldører og bunngir), hastighet, miljøforhold og bunntype. Bunntråling kan ha stor negativ effekt på artsmangfoldet, selv om effekten vil variere mellom områder og hva slags fauna som er tilstede (Buhl-Mortensen & Buhl-Mortensen, 2018; Normand m.fl., 2024). Mht. bunntype er effektene generelt størst på mudderbunn bestående av leire og silt, som omfattes av denne vurderingsenheten (Løkkeborg m.fl., 2023). Mht. faunaen er effektene generelt større, og restitusjonen saktere, for større arter med lang levetid enn for mindre og kortlevde arter; og videre kan er det vist å være større effekt på epibenthos enn på infauna (Løkkeborg m.fl. 2023; og referanser her). Restitusjonstiden kan være fra få år til nesten 100 år (Løkkeborg m.fl. 2023).

Trålingen varierer mellom havområdene, med aller høyest intensitet i Skagerrak. Vi har derfor valgt å gjøre en separat vurdering for Skagerrak.