Afotisk finmaterialrik til -dominert dy- og gytjebunn i atlantisk vann , dominert av sjøfjær og gravende megafauna Afotisk saltvanns-sedimentbunn (Marine bunnsystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Det er to vurderingsenheter som omfatter bløtbunn dominert av sjøfjær og gravende megafauna i atlantisk vann i NiN-systemet. Disse er kalt  “finmaterialfattig til noe rik organiske sedimentbunn” (sandig) og “finmaterialrik til dy- og gytjedominert bunn” (mudderbunn).  Begge vurderingsenhetene er  under den eufotiske sonen i det atlantiske vannet (de relativt normalsalte vannmassene under 150m rundt kysten og i fjordene hvor ferskvanns- og vindpåvirkningen er lav) i tillegg til at atlantisk vann dekker Skagerrak, Nordsjøen, og sokkelen opp til Finnmark. Det er ikke gode nok økologiske data til å til å kunne skille disse to bunntypene i området med Atlantisk vann. De har de samme artene, de samme påvirkningsfaktorene og vi har derfor vurdert disse to enhetene  sammen under denne enheten.  

Karakteristiske arter av sjøfjær er særlig artene stor piperenser (Funiculina quadrangularis (Pallas, 1766)), liten piperenser (Virgularia miriabilis (O.F. Müller, 1776)) og hanefot (Kophobelemnon stelliferum (Müller, 1776)). Alle disse artene er vurdert til LC i den norske rødlisten for arter (2021), men Funiculina quadrangularis og Kophobelemnon stelliferum er begge NT i den globale rødlisten til IUCN (2024).

Sjøfjærartene er ofte assosiert med øvrig gravende megafauna; hovedsakelig krepsdyr. Artene gir opphav til et komplekst habitat, som kan skape skjulested for andre arter, og bidra positivt til oksygengjennomtrengning nedover i sedimentet. 

OSPAR regner sjøfjærbunn som et "truet og/eller minkende habitat”.

Det er ingen data som tilsier at det er eller har vært en reduksjon med tanke på areal eller tilstand for denne vurderingsenheten, dvs. at verken A- eller C-kriteriet kommer til anvendelse. Den er derfor satt direkte til intakt (LC).

Dette er også i tråd med at de ulike artene av sjøfjær som danner denne bunntypen, alle er vurdert som livskraftige i rødlisten for arter, selv om artsobservasjonene ikke direkte kan overføres til naturtypenivå. 

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Det er utført en del kartlegging av bunntyper med forekomster av sjøfjær og gravende megafauna, bl.a. gjennom Mareano.  Likevel har ikke enheten blitt godt kartlagt i henhold til NiN-inndelingen, slik at arealet for selve vurderingsenheten er ukjent. Sjøfjærforekomster i atlantisk vann i fjordene er ikke systematisk kartlagt. Generelt kan man si at bunn dominert av sjøfjær og gravende megafauna på relativt finmaterialrikt substrat anses å være vidt utbredt. 

Arealinformasjonen er basert på 3413 punktregistreringer av Virgulariidae (data fra Artskart.no, MAREANO og Nordkonsult). Dette kan ikke overføres direkte til forekomster. Vi har valgt å regne med at omtrent halvparten av artsregistreringene er enkeltindivider og ikke i stor nok tetthet til å regnes som en dominerende artsgruppe.

Funndata kan summeres opp i 295 forekomstruter for kjente punktregistreringer. Basert på maksimum utbredelse av hovedtypen (bunnsubstratet) får vi en maksimal utbredelse av vurderingsenheten på 1972 forekomstruter. Dette gir et mørketall på 6,68.

Utbredelsesareal på 1 762 314km2 er beregnet som et konvekst polygon som omfatter alle punktdokumentasjonene fra Artskart.