Sterkt kalkrik sand- og grus-rasmark Rasmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Sterkt kalkrik sand- og grusrasmark består av sand og grus som har rast ned fra sterkt kalkrike overliggende berg gjennom skred. Talusskråkninger domineres av steiner og blokker, men stedvis kan det være dominans av ustabil og sandblandet grus. De største blokkene ruller lengst, slik at det blir en sonering i talusskråninger, med mest blokker nederst og mest finmateriale øverst. Sand- og grusrasmark finnes derfor som oftest i øvre del av skråningen, men kan også danne renner nedover i rasmarka. Substratet er ustabilt, og enheten består for det meste av naken grus og sand med spredt mose- og lavdominert vegetasjon, der også karplanter som tåler sterk forstyrrelse kan forekomme (Bratli 2024). I rasmark er kornstørrelsen en av de viktigste miljøfaktorene som bestemmer artsmangfoldet. Jo finere rasmarksmaterialet er, desto høyere er kalkinnholdet i substratet - noe som igjen gir grunnlag for et større artsmangfold, bla. av insekter (Ødegaard mfl. 2011). 

Vurderingsenheten forekommer vanlig bare i de begrensede delene av landet som domineres av sterkt kalkrik berggrunn.

A-kriteriet: Sterkt kalkrik sand- og grusrasmark kan være utsatt for både arealreduksjon i forbindelse med massetak, rassikringstiltak eller enkelttiltak som f.eks. vegbygging gjør arealbeslag. I mellomboreal sone og lenger opp i terrenget vil massetak være en relativt sett mindre trussel mot naturtypen enn i boreonemoral og sørboreal sone, hvor arealtap til massetak trolig er ganske vesentlig. Når det gjelder rassikringstiltak er det mer uvisst om dette slår ulikt ut i ulike vegetasjonssoner. Uansett vurderes arealtapet samlet for naturtypen å være betydelig under terskelverdi for NT innenfor alle tidsvinduer. 

B-kriteriet: Vurderingsenheten forekommer spredt og ikke særlig vanlig i Norge, men forekomster er spredt fra Oslofjorden via indre fjordstrøk på Vestlandet til Nord-Norge, noe som gjør at utbredelsesarealet langt overstiger terskelverdien for NT. Kalkrik berggrunn forekommer vanlig i flere regioner med rasmarker, og vurderingsenheten finnes innenfor langt flere forekomstruter enn de 55 som kreves for å oppnå terskelverdi for NT. 

C/D-kriteriet: Siden det er raspåvirkningen som i utgangspunktet er den primære årsaken til at disse arealene er åpne, vil ikke gjengroing som følge av redusert beitebruk og klimaendringer være en stor trussel. Disse rene rasmarksviftene med ubetydelig av karplantevegetasjon er også lite attraktive for beitedyr, og snøras vil som regel effektivt hindre at vedplanter etablerer seg i noe omfang.

Imidlertid vil et varmere klima føre til at stadig mindre av nedbøren vil falle som snø. Endringene er forventet å komme først i lavlandet, men også i fjellene vil stadig mer nedbør falle som regn (Norsk klimaservicesenter 2025), og innen utgangen av tidsvinduet i denne vurderingen (50 år), vil endringene være betydlige. Dette betyr at snøras blir mindre hyppig, og dette vil langsomt føre til en gjengroing i rasmarksvifter med finmateriale. Endringene vil komme først og bli sterkest i de lavereliggende rasmarkene, hvor det også må forventes at vedplanter i noen grad vil etablere seg. Imidlertid er det også sannsynlig at økt vinternedbør som regn vil forårsake mer frostsprengning og økt hyppighet av steinsprang i etterfølgende kuldeperioder, noe som vil være positivt for å bevare åpne rasmarker. Dette vil gjøre at den negative effekten av mindre hyppigere snøras reduseres noe.

Det er krevende å vurdere den samlete effekten av ulike påvirkninger for denne vurderingsenheten. Rasmarkene i fjellet vil bli minst påvirket av klimaendringer, mens rasmarker i boreonemoral og sørboreal sone, og kanskje særlig i oseaniske miljøer, forventes å bli mer negativt påvirket gjennom gjengroing. Sett i forhold til de mer stabile rasmarksengene og -heiene, som har vært og er viktige beiteressurser, vil de rene rasmarkene bli langt mindre påvirket av gjengroing pga. redusert beitebruk. Men, de mest kalkrike sand- og grusrasmarkene forventes å bli mest negativt påvirket av både klimaendringer og redusert beitebruk, da disse har mest finmateriale (jf. Ødegaard mfl. 2011). Dette gjør at de har noe tettere vegetasjonsdekke, og dermed også er mest utsatt for gjengroing. Det mest sannsynlige anslaget er at mindre enn 50 % av arealet blir mindre enn 30 % forringet som følge av klimaendringer og gjengroing i løpet av de neste 50 årene. Denne kombinasjonen gir LC etter D2a-kriteriet.

Sterkt kalkrik sand- og grusrasmark er vurdert til å være uten risiko for å gå tapt - LC.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Vurderingsenheten finnes spredt i store deler av landet, men mangler i områder med kalkfattige bergarter og/eller ubetydelig med rasmark/bratte lisider, slik som Østfold, Vestfold og det meste av Agder. Enheten blir ikke kartlagt etter Miljødirektoratets instruks. I naturtyper kartlagt etter DN-håndbok 13 befinner det seg en god del areal av vurderingsenheten innenfor typen sørvendt berg og rasmark. Arealinfomasjonen baserer seg på ANO-data.

• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.
• Ødegaard, F., Blom, H. & Brandrud, T.E. 2010. Rasmark, berg og bekkekløfter. S. 89-96 i: Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth, S. & Viken, Å. (red.): Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. ISBN 978-82-92838-27-3. https://artsdatabanken.no/Files/13969/Milj_forhold_og_p_virkninger_for_r_dlistearter