Mudderførende kald havkilde i atlantisk vann

Beskrivelse av naturtypen

Mudderførende kalde havkilder – eller “muddervulkaner”; “Mud volcanoes” – er ansamlinger av leire eller annet finkornig materiale som har strømmet ut sammen med gass, vann, og noen ganger olje, på havbunnen. I atlantisk vann (ca 150–500 m dybde) har vi et område vest i Barentshavet der det er en navngitt muddervulkan, og et område litt nord for Borealis MV på ti mulige muddervulkaner hvorav 8 er verifiserte, som har det foreslåtte navnet Polaris Mud Volcano Complex (Argentino et al, 2025). Muddervulkaner i Atlantisk vann finnes på dyp mellom 390 og 480 m. De kan være 200–900 m i diameter og er formet som hauger av mudder – gjerne 2–12 meter høye. 

Borealis Mud Volcano – den kjente og navngitte muddervulkanen i dette området – er den eneste som er beskrevet vitenskapelig i større detalj for både geologi og biologi (Panieri et al. 2025). Denne muddervulkanen ligger på 390 meters dyp. Et område på 5–600 m i diameter har flere mindre krater og en aktiv gryphon på 7 m i diameter og av 2 m høyde, der det kommer ut en kombinasjon av gass, vann, mudder og olje. Gass-utslippene består for det meste av metan-gass, og gjør at det er mulig å detektere kjemiske og hydroakustiske signal i vannmassene så høyt opp som 350 m fra vulkanen (og i noen tilfeller også helt til overflaten), dette er vanligvis måten en først oppdager både kalde og varme kilder på. Uslipp av mudder, varmt vann, gass og olje kommer jevnlig (rundt hvert 5–20 minutt). Tilstedeværelse av olje i tillegg til gass i de naturlige utslippene fra Borealis blir tolket som at det er et oljereservoir dypt under vulkanen. Væskene og massene som kommer opp av Borealis er 11°C, til forskjell fra omkringliggende vann som har en gjennomsnittstemperatur på 4°C. En første beskrivelse av vulkanene i Polaris Mud Volcano Complex er nylig sendt inn til publisering (Argentino et al. 2025), alle med observerte matter av bakterier og flerbørstemark registrert, noe som stadfester at de alle har kjemosyntetisk-baserte økosystem.

Rundt selve den aktive mudderførende delen er det områder med karbonatskorper som enkeltvis normalt er 4–5 cm tykke, men som i vertikale strukturer kan bli opp til 5 m tykke. Disse skorpene danner en fastbunn (hard bunn) der sessile (fastsittende) fauna kan leve. Mesteparten av den tilstedeværende faunaen, og alt av den endemiske faunaen, er avhengige av bakteriesamfunnene som finnes ved kilden på grunn av gassene som kommer ut. Disse bakteriene er grunnlaget for det spesielle økosystemet som finnes ved kalde og varme undervannskilder – dette er et økosystem som er helt uavhengig av solenergi-basert primærproduksjon. På grunn av at bakteriene syntetiserer energi fra kjemiske komponenter i gassene (metan, svovel, etc), kalles slike system kjemosyntetiske.

Artsgrupper som flerbørstemark fra familien Siboglinidae (Caullery, 1914) (spesielt fra slekten Oligobranchia (Ivanov, 1957)), hydrozoa (Tubularia sp. (Linnaeus 1758)) og snegler, krepsdyr og nemertea, som alle virker å være endemiske, er kartlagt på Borealis MV. Kombinert med den spesielle geologien til muddervulkaner er det kjemosyntetiske økosystemet definerende for naturtypen, som er svært adskilt fra omkringliggende naturtyper. Vi kan beskrive muddervulkaner som isolerte øyer av en naturtype, uten særlig kontakt med de omkringliggende naturtypene. ROV-observasjoner viser at de også har store mengder fisk rundt seg (uer, torsk, sei..) – potensielt grunnet store mengder tilgjengelig mat og muligheten til å bruke karbonatskorpene som skjulesteder. 

Studier av enkelte av de endemiske faunagruppene på kalde kilder har vist at det er en viss artslikhet med de varme kildene (Eilertsen et al. 2025). Dette gjelder ikke alle artene, men noen av dem.

A. Reduksjon i totalarealet

Det er ingen kjent nedgang i arealet, og ingen kjente fremtidige trusler som vil redusere arealet. 

B. Begrenset geografisk utbredelse

Det er totalt 9 kjente verifiserte lokaliteter, noe som gir B1-kriteriet VU. De kjente lokalitetene finnes innenfor 6 forekomstruter. Totalt kjent forekomstareal er 7,85 km², med mørketall på 2 gir dette 15,7 km² – noe som isolert gir B1-klassifisering på CR. Funn innenfor 6 forekomstruter gir B2-klassifisering på EN.

C. Abiotisk forringelse

Det er ingen kjente abiotiske degraderinger

D. Biotisk forringelse

Det er ingen kjente biotiske degraderinger. 

E. Kvantitativ risikoanalyse

Det er ingen data tilgjengelige for å kunne vurdere E-kriteriet.

Samlet gir dette kategorien sårbar (VU), basert på B-kriteriet. Dette er en kombinasjon av lite utbredelsesareal, få verifiserte lokaliteter og tilstedeværelse i få forekomstruter. 

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  • Temperatur

    Omfang

    Ukjent

    Alvorlighetsgrad

    <20% forringelse av tilstand

    Tidsrom

    Pågående

• Påvirkning på habitat

  • Habitatpåvirkning i marine miljø

    • Marine installasjoner (oljeboring, rørlegging, havvind, oppankring mm.)

      Omfang

      Ukjent

      Alvorlighetsgrad

      Ukjent

      Tidsrom

      Kun i fremtiden

    • Andre

      Omfang

      Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

      Alvorlighetsgrad

      <20% forringelse av tilstand

      Tidsrom

      Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Det er én kjent navngitt mudderførende kald havkilde i Atlantisk vann: Borealis Mud Volcano i det vestlige Barentshavet (Panieri et al. 2025). I områdene rundt den har UiT det Arktiske Universitetet og Sokkeldirektoratet kartlagt rundt 10 andre tilsvarende mudderførende kalde havkilder i 2024 (Argentino et al. 2025). Det er ingen måte å predikere hvor andre mudderførende kalde havkilder vil være, disse blir funnet “tilfeldig”, selv om det er mulig å finne de generelle geologiske forutsetningene for at kildene skal kunne dannes. Alle nordlige muddervulkaner dannes langs passive marginer eller kanter. Områdene rundt de kjente kildene har blitt undersøkt med dedikerte tokt, og nord for den kjente kilden ble det oppdaget et område med flere. Det er ingen kjente områder som ikke er undersøkt nå, samtidig er dette små detaljer som det tar lang tid å oppdage, så vi setter et mørketall på 2 for å avspeile at vi ikke mener at alt er oppdaget.

Hvis vi regner at hver muddervulkan har en diameter på 1 km (noe som er litt mer enn de kjente til nå), får vi et areal på 7,85 km² for de 10 kjente lokalitetene. Oppganget for mørketall gir dette 15,71 km² som mulig totalareal. Kartdata plasserer de kjente kildene i 6 forekomstruter. 

Naturtypen har kjent forekomst i Barentshavet.

• Panieri G., Argentino C., Savini A., Ferré B., Hemmateenejad F., Eilertsen M.H., Mattingsdal R., Ramalho S.P., Eidvin T., Youngs S., Colson B.C., Michel A.P.M., Kapit J.A., Swanborn D., Rogers A.D., Angeles I.B., Polteau S., Kalenitchenko D., Buenz S. & Mazzini A. 2025. Sanctuary for vulnerable Arctic species at the Borealis Mud Volcano. Nature Communications 16 (1): 504. https://doi.org/10.1038/s41467-024-55712-x
• Eilertsen, M.H.,Klemetsdal, M. L. B., Kongsrud, J.A, Tandberg, A.H. S., Alvestad, T., Esteban Vazquez, B. L.,Savini, A.,Argentino, C.,Panieri, G. 2025. Faunal Communities of Arctic Deep-Water Methane Seeps are Specialised with Links to Hydrothermal Vents. Preprint https://ssrn.com/abstract=5187077
• Argentino, C., Mattingsdal, R., Eidvin, T., Ohm, S., Panieri, G. 2025. A constellation of mud volcanoes originated from a buried Arctic mega-slide, Southwestern Barents Sea. Preprint. https://doi.org/10.21203/rs.3.rs-5662002/v1