Svært sterkt til disruptivt jordvarmepåvirket varm havkilde Varm havkilde (Marine bunnsystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Varme havkilder finnes i norske farvann i de geologiske spredningsområdene langs den Atlantiske midthavsryggen, og videre i dens forlengelse inn mot Polhavet. Dette er områder der geothermisk energi slipper ut til overflaten av havbunnen, og varmt sjøvann blandet med mineraler fra havbunnen pumpes ut. I kontakt med kaldere omkringliggende vann dannes skorsteiner som gjerne er opp mot 1 m i diameter, og kan bli opp mot 15 m i høyde. Flere skorsteiner finnes ofte i et begrenset område (havkilde-område/Vent-field). Utenfor skorsteinene er det et område med diffus utstrømming av jordvarmepåvirket vann, denne kan være en radius på ca 300 m fra en skorstein (Eilertsen et al. 2024), og vil utvide seg med en samling av skorsteiner. De norske havkildene er omtrent 10 000 år gamle, ettersom den arktiske delen av midthavsryggen spres svært langsomt: 10-15 mm/år (Pedersen, Thorseth et al. 2010).

De svært sterkt til disruptivt jordvarmepåvirkete varme havkildene i norske farvann er for det meste svarte skorsteiner (black smokers), der den svarte fargen på vannstrømmene som kommer ut er grunnet jernsulfider, og temperaturen ved den best undersøkte (Lokeslottet, i overgangen mellom Mohnsryggen og Knipovichryggen) er 310-320 °C (Pedersen, Rapp et al. 2010). Svarte skorsteiner finnes på under 1000m dyp. Det er også et havkildeområde som er definert som hvite skorsteiner (white smokers), der den hvite eller blanke fargen på det varme vannet som kommer ut er grunnet barium, kalsium og silikon. Soria Moria vent field passer inn i denne beskrivelsen (Sweetman et al, 2013). Det er ofte en marginalt kaldere temperatur på hvite skorsteiner (rundt 270 °C), og de kunne slik teoretisk ha blitt vurdert under “Temmelig til sterkt jordvarmepåvirket varm havkilde”, men vi har ikke gode nok faunistiske data til å kunne skille disse to typene skorsteiner nå. De er derfor vurdert under denne enheten. 

Siden vannet i varme havkilder har en unik kjemisk sammensetning, blir artssammensetningen på varme havkilder også unik. Mange av artene får sin energi ved kjemosyntese av vannet eller sekundært ved hjelp av kjemosyntetiserende bakterier som er direkte assosiert med dem. Andre arter igjen spiser bakteriemattene. Dominerende arter ved de svært varme kildene i norske farvann er polychaeten Sclerolinum contortum, amfipoden Exitomelita sigynae og snegler i slekten Rissoa (Eilertsen et al. 2024). Polychaetene danner en tett “skog” der flere andre arter har tilholdssted. En nærmere gjennomgang finnes i Pedersen et al. (2021). Det er stor grad av endemisitet på varme kilder - med en liten grad av konnektivitet mot andre varme kilder. Det er lite konkret forskning fra norske farvann på hva brudd i en slik konnektivitetskjede vil tilsi for de resterende lokalitetene, men det er demonstrert at slike brudd vil skje (Brunner et al. 2022).

Både alderen og den assosierte faunaen på de norske varme kildene skiller seg sterkt fra andre kjente varme kilder, både Atlantiske og de mer kjente i Stillehavet og det Indiske hav. Også faunaen på de andre arktiske varme kildene i Polhavet ser ut til å skille seg fra den på de norske.

Bakteriesamfunnet ved varme havbunnskilder er også unikt. Noen av bakteriegruppene som er funnet ved for eksempel Lokeslottet regnes som noen av de eldste på jorden (Spang et al. 2015).

Varme havkilder har høye forekomster av metan, sulfider og sjeldne jordmineraler, og er derfor interessante for dyphavs mineralutvinning. Mens selve de aktive skorsteinene ikke umiddelbart er aktuelle for utvinningsprosesser, er områdene like rundt skorsteinene også preget av høye mineralforekomster. Alle kjente varme kilder i norske farvann ligger innenfor åpningsområdet for mineralutvinning (Stm 25: 2022-23).

Varme havkilder på midthavsrygger (“Oceanic ridges with hydrothermal vents”) er vurdert som en threatened and declining habitat i OSPAR, og den midtatlantiske ryggen er foreslått som et verneområde i SVO-rapporten (Særlig verdifulle og sårbare områder) fra 2021 (Eriksen et al. 2021)

Alle kjente varme kilder i norske farvann ligger innenfor åpningsområdet for mineralutvinning (Stm 25: 2022-23), og områdene like rundt de aktive skorsteinene har høye konsentrasjoner av mineralene det er åpnet for leting etter. Dette har stor påvirkning for vurderingene av rødlistekriteriene. 

A- og B-kriteriet
De første oppdagelsene av varme kilder i norske farvann er publisert av Pedersen, Rapp et al. (2010). Vi har derfor ingen historiske data over utbredelse (eller tilstand) før 2010. I de 15 årene siden da har det kjente utbredelsesområdet økt i takt med utviklingen av kartleggingen av midthavsryggen. 

Åpningsdokumentene for mineralutvinning  legger til grunn at regjeringen “ikkje (vil) tillate utvinning av aktive hydrotermale strukturar og beskytte slike strukturar slik at dei ikkje blir skadde av verksemd i tilgrensande område”(Stm 25: 2022-23). Det er derfor ingen data som tilsier at mineralutvinning vil foregå på selve de aktive skorsteinene, men samtidig er det ingen definert grense på hvor nært en skorstein leting og utvinning kan foregå. Vi må derfor gå ut fra at det vil kunne bli mineralutvinningsaktiviteter i områdene like rundt skorsteinene, dette er områder som er jordvarmepåvirket og derfor en del av naturtypen. 

IUCN bruker i sine vurderinger av trusselen marin mineralutvinning 80km som påvirkningsdistanse, og derfor implisitt at alle lokaliteter innenfor en 80km radius er i samme trusseldefinerte lokalitet (Thomas et al. 2021). Med trusselbaserte lokaliteter som har 80km radius dekkes de kjente lokalitetene med 6 trusseldefinerte lokaliteter. Alle er  innenfor området som blir åpnet for mineralutredning. Vi kan med åpning av konsesjonstildelinger potensielt i 2026 gå ut fra at mineralutvinningsaktiviteter vil foregå innen de neste 20 år (“nær fremtid”), og slike aktiviteter er demonstrert som trusler for naturtypen. Dette gir B-kriteriet klassifikasjonen NT (nært truet). 

C- og D-kriteriet
Studier har vist at "svevestøv" fra mineralutvinningsaktiviteter (både utforskning og kommersiell drift) i dyphav (drill-plumes) kan påvirke områder langt borte fra utslippspunktet, og IUCNs standard for mineralutvinningspåvirkning av punkt-lokasjoner er å kalkulere med en buffer på 80 km (Thomas et al. 2021). Målinger av havstrømmer over midthavsryggen (ved schulz banken) viser hastigheter fra 0.2 til 0.76 m/s over et år, noe som er svært raskt (Hanz et al. 2021). Schmid (2024) brukte saktere strømhastigheter enn minimumshastighetene som er målt på schulz banken (0.1 m/s) og fant at mesteparten av partiklene vil ha landet etter 5km. Raske havstrømmer transporterer partikler lengre enn sakte havstrømmer. Med føre-var-prinsippet som retningslinje bruker vi 80km som påvirkningsområde for trusler i våre utregninger.

Med potensiell leteaktivitet og mulig kommersiell utvinning innenfor de neste 50 årene regner vi konservativt at 80% av området vil bli undersøkt fysisk eller være innenfor en påvirkningssone på 80 km fra et undersøkelsespunkt. Dette er basert på at de jordpåvirkede varme kildene er de områdene som til nå er best undersøkt innenfor åpningsområdet, og det vil være logisk å begynne leting og utvinning av mineraler i områder som allerede er kjente. Det er svært små arealer som dekkes av denne naturtypen (7 forekomstruter), og de ligger alle “på rekke og rad”, noe som øker sannsynligheten for at de vil bli påvirket av mineralutvinningsaktiviteter. (C2a kriteriet)

Påvirkning av abiotisk kvalitet (abiotisk forringelse C2b-kriteriet) forutsetter fysisk nedslamming av habitatet eller direkte destruksjon av havbunnen ved mineralutvinningsaktiviteter. Dette er sannsynlig i områdene med diffus utstrømming i lavere temperatur enn hovedstrømmene fra skorsteinene. Gitt at de skorsteinsnære områdene har store andeler mineraler i havbunnen, går vi ut fra at 80% eller mer av disse arealene vil fysisk endres (forringes) med minst 50% forringelse med bakgrunn i mineralutvinningsaktiviteter de kommende 50 årene. 

Påvirkning av kvalitet  (forringelse) vil for punktutslipp i sjø variere med avstand fra påvirkningspunktet. Det vil være størst påvirkning (mest forringelse) like ved utslippet, og mindre lengre borte. I påvirkningsområdet på 80km vil derfor skadene på jordvarmepåvirkete varme kilder og deres assosierte fauna tilsvare over 80% forringelse nærmest utslippene og under 20% helt ved ytterkanten av området. Vi går ut fra at mineralutvinningsaktivitetene vil foregå mye nærmere enn 80km fra de varme kildene ettersom det er i områdene like ved de varme kildene at de store sulfid-ansamlingene er, og regner derfor med at den biotiske forringelsen av naturtypen vil være på 80% eller mer over hele området innenfor de neste 50 årene. 

En forringelse av biotisk kvalitet på de varme kildene vil ødelegge svært isolerte og spesielle biomangfoldsgrupper. Det er stor grad av endemisitet på varme kilder - med en liten grad av konnektivitet mot kalde kilder, en naturtype det er kjent 10 individuelle forekomster av i norske farvann. Også disse er å regne for punktforekomster, med en utbredelse som ofte er under 500m i diameter. Det er lite konkret forskning fra norske farvann på hva brudd i en slik konnektivitetskjede vil tilsi for de resterende lokalitetene, men det er demonstrert at slike brudd vil skje (Brunner et al. 2022)

Gitt disse tilstandene får vi for kategoriene C2a og C2b CR og EN, noe som gir rødliste-kategorien EN for C-kriteriet.

Det er ingen data som tilsier at D-kriteriet skal brukes.

E-kriteriet
Det finnes ingen data som kan understøtte bruk av E-kriteriet.

Den samlete vurderingen av naturtypen er derfor basert på rødlistekriteriene B2 (NT), C2a (EN), C2b (EN). Dette gir naturtypen rødlistekategorien EN (truet) med C-kriteriet som utslagsgivende.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Alle varme kilde-områder har svært begrenset utbredelse. De er i noen tilfeller godt kartlagt (Pedersen, Rapp et al, 2010), og i andre tilfeller nylig oppdaget og kun registrert som et punkt på kartene. Det er også indikasjoner på flere varme kilder basert på kjemiske målinger i vannsøylen.  

I arealberegningene for de varme kildene har vi brukt de stadfestede kildene (der skorsteiner er observert på havbunnen) som sikre utbredelser og vannkjemiske indikasjoner på kilder som bakgrunn for mørketall. Siden alle kilder er svært geografisk begrenset har vi brukt antall forekomstruter som målemetode. Der kildene er nærmere hverandre enn 10km kommer de i samme forekomstrute. Det er derfor ikke en direkte sammenheng mellom antall forekomstruter og antall varme kilder i norske farvann. 

Det er en kjent “inaktiv” varm havkilde i norske farvann (Mohnskatten/Mohns treasure). Denne har en klart egen og svært forskjellig fauna fra de aktive kildene, men passer med NiN3.0 ikke helt inn i noen habitattype. Vi har inkludert den her, ettersom den en gang har vært en svært jordvarmepåvirket varm havkilde. 

• Pedersen, R B, Olsen, B R, Barreyre, T, Bjerga, A, Denny A, Eilertsen, M H, Fer, I, Haflidason, H, Hestetun, J T, Jørgensen, S, Ribeiro, P A, Stubseid, H, Tandberg, A H S, Thorseth, I (2022). Fagutredning mineralressurser i Norskehavet landskapstrekk, naturtyper og økosystemer. Senter for dyphavsforskning, Universitetet i Bergen
• Eriksen, E., van der Meeren, G.I., Nilsen, B.M., von Quillfeldt, C.H., Johnsen, H. (2021). Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) i norske havområder – Miljøverdi. Rapport fra havforskningen 2021-26, ISSN:1893-4536. https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-26
• Pedersen R.B., Rapp H.T., Thorseth I.H., Lilley M.D., Barriga F.J.A.S., Baumberger T., Flesland K., Fonseca R., Früh-Green G.L. & Jorgensen S.L. 2010. Discovery of a black smoker vent field and vent fauna at the Arctic Mid-Ocean Ridge. Nature Communications 1 (8): 126–6. https://doi.org/10.1038/ncomms1124
• Thomas E.A., Böhm M., Pollock C., Chen C., Seddon M. & Sigwart J.D. 2021. Assessing the extinction risk of insular, understudied marine species. Conservation Biology. https://doi.org/10.1111/cobi.13854 https://doi.org/10.1111/cobi.13854
• Eilertsen M.H., Kongsrud J.A., Tandberg A.H.S., Alvestad T., Budaeva N., Martell L., Ramalho S.P., Falkenhaug T., Huys R., Oug E., Bakken T., Høisæter T., Rauch C., Carvalho F.C., Savchenko A.S., Ulvatn T., Kongshavn K., Berntsen C.M., Olsen B.R. & Pedersen R.B. 2024. Diversity, habitat endemicity and trophic ecology of the fauna of Loki’s Castle vent field on the Arctic Mid-Ocean Ridge. Scientific Reports 14 (1): 103 https://doi.org/10.1038/s41598-023-46434-z
• Brunner, O., Chen, C., Giguère, T., Kawagucci, S., Tunnicliffe, V., Watanabe, H. K., & Mitarai, S. 2022. Species assemblage networks identify regional connectivity pathways among hydrothermal vents in the Northwest Pacific. Ecology and Evolution, 12, e9612. https://doi.org/10.1002/ece3.9612
• Pedersen R.B., Thorseth I.H., Nygård T.E., Lilley M.D. & Kelley D.S. 2010. Hydrothermal Activity at the Arctic Mid-Ocean Ridges. Geophysical Monograph Series 118: 67–89. https://doi.org/10.1029/2008gm000783
• Energidepartementet. 2023. Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel - opning av areal og atretegi for forvaltning av ressursane. Meld. St. 25 (2022-2023). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-25-20222023/id2985856/
• Schmid, D.W. 2024. Ocean Current Interaction with Seamounts: implications for sediment plume transport and dispersion. 85th EAGE Annual Conference & Exhibition - Workshop Programme, Jun 2024, Volume 2024,1 - 5. https://doi.org/10.3997/2214-4609.2024101881
• Hanz, U., Roberts, E.M., Duineveld, G., Davies, A., van Haren, H., Rapp, H.T., Reichart, G.J., Mienis, F. 2021. Long-term observations reveal environmental conditions and food supply mechanisms at an Arctic deep-sea sponge ground. J. Geophys. Res.: Oceans, 126, e2020JC016776 https:///doi.org/10.1029/2020JC016776