Kalkfattig rasmarkeng og -hei Rasmarkeng (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Rasmarkseng og -hei er definert som deler av talusskråninger med jorddekke og sluttet vegetasjon. Vurderingsenheten omfatter åpne, engpregete økosystemer i øvre del av talusskråninger under kalkfattige berg. Den betinges av stadig tilførsel av rasmateriale, først og fremst gjennom snøras om vinteren, men også utrasing av forvitringsmateriale fra berg ovenfor. Miljøet er imidlertid stabilt nok til at sluttet vegetasjon med karplanter dominerer vegetasjonen (Bratli 2024). Rasmarkseng og -hei utvikles i størst grad i de øvre delene av rasmarksskråninger, nær bergrota, hvor det er mest finmateriale (Artsdatabanken 2025).

Vurderingsenheten forekommer vanlig i hele landet med unntak av regioner som domineres av kalkrik berggrunn. 

A-kriteriet: Rasmarkseng og -hei kan være utsatt for både areal- og tilstandsreduksjon i forbindelse med masseuttak, rassikringstiltak eller enkelttiltak som gjør arealbeslag. I lavlandet (boreonemoral og sørboreal sone, dels også mellomboreal sone) vil særlig massetak være en større trussel og utgjør en større arealreduksjon enn lenger opp i terrenget. Når det gjelder rassikringstiltak er det mer uvisst om dette slår ulikt ut i ulike vegetasjonssoner. Uansett vurderes arealtapet samlet for naturtypen å være betydelig under terskelverdi for NT innenfor alle tidsvinduer.

B-kriteriet: Naturtypen finnes i store deler av landet, med unntak av områder med kalkrik berggrunn og/eller mangel på store dalsider og rasmark som Østfold, Vestfold og deler av Agder. Vurderingsenheten finnes innenfor langt flere forekomstruter enn de 55 som kreves for å oppnå terskelverdi for NT. 

C/D-kriteriet: Raspåvirkningen er i utgangspunktet den primære årsaken til at disse arealene er åpne, men gjengroing som følge av redusert beitebruk og klimaendringer er allikevel relevante trusler. Denne påvirkningen vil være størst under humide forhold og i områder med høyest takt på reduksjonen av beitebruk. Vurderingsenheten er ikke oppdelt i vegetasjonssoner eller -seksjoner, og tilstandsreduksjonen som følge av redusert beitebruk og klimaendringer må derfor vurderes for hele landet samlet. Et varmere klima vil føre til at stadig mindre av nedbøren vil falle som snø. Endringene er forventet å komme først i lavlandet, men også i fjellene vil stadig mer nedbør falle som regn (Norsk klimaservicesenter 2025), og innen utgangen av aktuelt tidsvindu i denne vurderingen (50 år), vil endringene være betydelige. Dette betyr at snøras blir mindre hyppig, noe som vil føre til en langsom gjengroing av rasmarksenger. Endringene vil komme først og bli sterkest i de lavereliggende rasmarkene, hvor det også må forventes at vedplanter i større grad vil etablere seg. Men man kan også se for seg at økt vinternedbør som regn vil forårsake mer frostsprengning og økt hyppighet av steinsprang i etterfølgende kuldeperioder, noe som vil være positivt for å bevare åpne rasmarksenger. Dette vil da gjøre at den negative effekten av mindre hyppigere snøras reduseres noe, men dette får mindre betydning for de mer stabile rasmarksengene og -heiene enn for de ustabile, rene rasmarkene.

Det er krevende å vurdere den samlete effekten av klimaendringer for denne vurderingsenheten. Rasmarksengene og -heiene i fjellet vil bli minst påvirket, mens tilsvarende miljøer i boreonemoral og sørboreal sone, og kanskje særlig i oseaniske miljøer, forventes å bli betydelig negativt påvirket av gjengroing. De kalkfattige rasmarksengene gror saktere igjen pga. mindre tilgjengelig næring, og at de aller fleste små trær og busker preferer mer kalkrik mark. Det mest sannsynlige anslaget er at >30 % av arealet blir >20 % forringet innenfor aktuelle tidsvinduer. Denne kombinasjonen gir kategori LC etter D-kriteriene. Det samme vil gjelde for gjengroing som følge av redusert beitebruk, men for biotiske faktorer gjelder at trolig både andel av arealet som er rammet og graden av forringelse vært større i tilbakelagt 50-årsperiode enn i den kommende 50-årsperioden, og under terskelverdien for NT også etter D1-kriteriet (foregående 50-årsperiode). 

Kalkfattig rasmarkseng og -hei er vurdert til å være uten risiko for å gå tapt - LC.

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Vurderingsenheten omfatter de kalkfattige utformingene av rasmarkseng og -hei og forekommer vanlig i store deler av landet med unntak av regioner som domineres av kalkrik berggrunn eller mangler rasmark av noe betydning, slik som Østfold og Vestfold. Arealinfomasjonen baserer seg på ANO-data.

• Artsdatabanken 2025. Rasmarkhei og -eng. https://artsdatabanken.no/Pages/171934/Rasmarkhei_og_-eng
• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger nedbør. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=precipitation_amount&period=Annual&scenario=RCP45&area=NO
• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.