Intermediær til litt kalkrik rasmarkeng og -hei Rasmarkeng (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Rasmarkseng og -hei er definert som deler av talusskråninger med jorddekke og sluttet vegetasjon. Vurderingsenheten omfatter åpne, engpregete økosystemer i øvre del av talusskråninger under intermediære og litt kalkrike berg. Den betinges av stadig tilførsel av rasmateriale, først og fremst snøras om vinteren, men også utrasing av forvitringsmateriale fra berg ovenfor. Miljøet er imidlertid stabilt nok til at sluttet vegetasjon med karplanter dominerer vegetasjonen (Bratli 2024). Rasmarkseng og -hei utvikles i størst grad i de øvre delene av rasmarksskråninger, nær bergrota, hvor det er mest finmateriale (Artsdatabanken 2025).

Vurderingsenheten forekommer vanlig i store deler av landet med unntak av regioner som domineres av kalkfattige eller sterkt kalkrik berggrunn. 

A-kriteriet: Rasmarkseng og -hei kan være utsatt for både areal- og tilstandsreduksjon i forbindelse med masseuttak, rassikringstiltak eller enkelttiltak som gjør arealbeslag. I lavlandet (boreonemoral og sørboreal sone) vil særlig massetak være en større trussel og utgjør en større arealreduksjon enn lenger opp i terrenget. Når det gjelder rassikringstiltak er det mer uvisst om dette slår ulikt ut i ulike vegetasjonssoner. Uansett vurderes arealtapet samlet for naturtypen å være betydelig under terskelverdi for NT innenfor alle tidsvinduer.

B-kriteriet: Naturtypen opptrer i store deler av landet, med unntak av områder med kalkfattig berggrunn og/eller mangel på store dalsider og rasmark som Østfold, Vestfold og deler av Agder. Vurderingsenheten finnes innenfor langt flere forekomstruter enn de 55 som kreves for å oppnå terskelverdi for NT. 

C/D-kriteriet: Raspåvirkningen er i utgangspunktet den primære årsaken til at disse arealene er åpne, men gjengroing som følge av redusert beitebruk og klimaendringer er allikevel relevante trusler. Denne påvirkningen vil være størst under humide forhold og i områder med høyest takt på reduksjonen av beitebruk. Vurderingsenheten er ikke oppdelt i vegetasjonssoner eller -seksjoner, og tilstandsreduksjonen som følge av redusert beitebruk og klimaendringer må derfor vurderes for hele landet samlet.

Et varmere klima vil føre til at stadig mindre av nedbøren vil falle som snø. Endringene er forventet å komme først i lavlandet, men også i fjellet vil stadig mer nedbør falle som regn (Norsk klimaservicesenter 2025), og innen utgangen av aktuelt tidsvindu i denne vurderingen (50 år), vil endringene være betydelige. Dette betyr at snøras blir mindre hyppig, noe som vil føre til en langsom gjengroing av rasmarksenger. Endringene vil komme først og bli sterkest i de lavereliggende rasmarkene, hvor det også må forventes at vedplanter i større grad vil etablere seg. Men man kan også se for seg at økt vinternedbør som regn vil forårsake mer frostsprengning og økt hyppighet av steinsprang i kuldeperioder, noe som vil være positivt for å bevare åpne rasmarksenger. Dette vil da gjøre at den negative effekten av mindre hyppigere snøras reduseres noe, men dette får mindre betydning for de mer stabile rasmarksengene og -heiene enn for de ustabile, rene rasmarkene. Av rent abiotiske faktorer kan styrtregn føre til noe forringelse av rasmarksenger pga. små bekker som flommer ut over engene og tar med seg vegetasjonsmatter, men dette antas å gjelde bare en liten brøkdel av arealet med rasmarkseng i landet.

Det er krevende å vurdere den samlete effekten av klimaendringer og redusert beitebruk for denne vurderingsenheten. Rasmarksengene og -heiene i fjellet vil bli minst påvirket, mens tilsvarende miljøer i boreonemoral og sørboreal sone, og kanskje særlig i oseaniske miljøer, forventes å bli betydelig negativt påvirket av gjengroing. Det mest sannsynlige anslaget er at >50 % av arealet vil bli negativt påvirket, og at forringelsen vil bli på >30 % i neste 50-årsperiode. Denne kombinasjonen slår ut på NT for D2a-kriteriet. Det er også vurdert at det samme gjelder for perioden 1975 til 2025, men da med større negativ påvirkning av redusert beitebruk enn klimaendringer. Slik sett blir NT resultatet også for D1- og D2b-kriteriene.

Intermediær og litt kalkrik rasmarkseng og -hei er vurdert som nær truet - NT etter D1, D2a og D2b-kriteriene.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Arealtallene er predikert areal for M1:20000-enheter i NiN3.0 basert på ANO-data og berggrunnskart. Vurderingsenheten finnes i store deler av landet. Under kartlegging etter Miljødirektoratets instruks har vurderingsenheten blitt kartlagt under typen kalkrik rasmarkshei og -eng, da denne også omfatter svakt kalkrike utforminger av naturtypen. Per 1.1.2025 er det kartlagt 61 lokaliteter med et samlet areal på 0,4 km2 av naturtypen etter instruksen, men det er ikke kjent hvor stor del av dette som er svakt kalkrike utforminger (T16-C-3). Under kartlegging etter DN-håndbok 13 har en del areal av typen blitt kartlagt innenfor naturtypen sørvendt berg og rasmark. 

• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.
• Artsdatabanken 2025. Rasmarkshei og -eng. https://artsdatabanken.no/Pages/171934/Rasmarkhei_og_-eng
• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger nedbør. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=precipitation_amount&period=Annual&scenario=RCP45&area=NO