Oksygenfrie marine vannmassesystemer Marine vannmassesystemer preget av oksygenmangel (Marine vannmassesystemer)

Beskrivelse av naturtypen

SC04-02 er en grunntype under hovedtypen «Marine vannmassesystemer preget av oksygenmangel» (NA-SC04). Naturtypen omfatter vannmassesystemer i fjorder og poller der naturgitt mangel på vannsirkulasjon fører til stagnerende bunnvann og permanent anoksiske (oksygenfrie) forhold. Alle undersjøiske basseng med oksygeninnhold lavere enn 2 ml/l regnes inn under naturtypen. Vannmassesystemer som er oksygenfrie på grunn av høy organisk belastning, for eksempel kloakkutslipp, skal ikke tilordnes denne hovedtypen. 
Oksygenfrie marine vannmassesystemer finnes først og fremst i avsnørte fjorder med svake strømmer, og er vanligst på Sør- og Østlandet der liten tidevannsforskjell gjør at fullsirkulasjon forekommer sjeldnere enn lengre nord langs kysten. Framvaren (Vest-Agder) har permanent oksygenfritt bunnvann med den høyeste konsentrasjon av hydrogensulfid (H2S) som er kjent i noen marin vannmasse.  Oksygenfrie marine vannmassesystemer forekommer imidlertid spredt langs hele kysten, og finnes også spredt utenfor fjordtersklene.  
Ingen høyere organismer (planter eller dyr) kan leve i permanent anoksiske systemer. Anoksiske vannmassesystemer er derfor svært artsfattige eller mer eller mindre uten liv. Pelagiske arter, som for eksempel fisk, mangler. Enkelte hoppekreps, krill og reker kan tilbringe perioder i vannmasser med lave oksygenkonsentrasjoner, men kan i det lange løp ikke overleve på steder med permanent oksygenmangel. Bakterieslekta Beggiatoa kan danne karakteristiske, hvitaktige kolonier i overgangen mellom oksygenfrie vannmasser og bunn.  I Framvaren er det beskrevet høyere planteplanktonproduksjon og tilstedeværelse av lyselskende bakterier i grenseflaten mellom det oksygenfrie bunnvannet og det oksygenrike vannet på om lag 17-19 meters dyp (Sørensen1988). 

Vurderingen er gjort i samarbeid med Tone Falkenhaug og Lars J Naustvoll (Havforskningsinstituttet).

Arealer av oksygenfrie marine vannmassesystemer vil kunne øke eller minke avhengig av ulike klimatiske prosesser og menneskelige inngrep, men det er liten grunn til å tro at denne naturtypen verken har hatt noen arealreduksjon eller kvalitativ endring av betydning de siste 50 år (Staalstrøm et al 2025).. Dette gjelder også de neste 50 år. Oksygenfrie marine vannmassesystemer er derfor vurdert til intakt (LC). 

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Permanent anoksiske miljøer finnes i de mest ekstreme systemene, som oftest der tersklene er svært grunne og tilførslene av organisk materiale er høye. Under Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold – kyst (Direktoratet for naturforvaltning 2001 – rev 2007) ble det foretatt en kartlegging av fjorder med naturlig lavt oksygeninnhold. Vi har lagt til grunn at grunntypen «oksygenfrie marine vannmassesystemer» finnes i hele landet (selv om det er noe usikkert om de finnes i Finnmark) og har ut fra det beregnet et minimum konveks polygon basert på arealet av fastlands-Norge (det vil si uten Svalbard). Dette arealet er estimert til 700 000 km2. 

• Staalstrøm, A., Yakushev, E., Berezina, A., Lakubov, S., Golmen, L. (2025). Vurdering av oksygentrender i norske farvann. NIVA-rapport M-2905, ISSN 1894-7948
• Direktoratet for naturforvaltning (2001 (rev 2007)). Kartlegging av marint biologisk mangfold. DN-håndbok 19: 1-54.
• McKee, B. and Skei, J. 1999. Framvaren Fjord as a natural laboratory for examining biogeochemical processes in anoxic environments. - Mar. Chem. 67: 147-148.
• Sørensen, K. 1988. The distribution and biomass of phytoplankton and phototrophic bacteria in Framvaren, a permanently anoxic fjord in Norway. Marine Chemistry 23 (3/4): 229-241.