Rik rasmarkeng og -hei

Beskrivelse av naturtypen

Rasmarkseng og -hei er definert som deler av talusskråninger med jorddekke og sluttet vegetasjon. Naturtypen omfatter åpne, engpregete økosystemer i øvre del av talusskråninger under klart til ekstremt kalkrike berg, det vil si kalkbergarter (kalkstein, dolomitt og marmor) og de mest kalkrike skifrene som for eksempel fyllitt. Den betinges av stadig tilførsel av rasmateriale, først og fremst gjennom snøras om vinteren, men også utrasing av forvitringsmateriale fra berg ovenfor. Miljøet er imidlertid stabilt nok til at sluttet vegetasjon med karplanter dominerer vegetasjonen (Bratli 2024). Rasmarkseng og -hei utvikles i størst grad i de øvre delene av rasmarksskråninger, nær bergrota, hvor det er mest finmateriale (Artsdatabanken 2025).

Naturtypen forekommer utbredt over store deler av landet, men mangler i områder dominert av kalkfattig og intermediær berggrunn, samt i lavereliggende deler av landet uten bratte lisider eller rasmark av betydning.

A. Reduksjon i totalarealet

Rasmarkseng og -hei kan være utsatt for både areal- og tilstandsreduksjon i forbindelse med masseuttak, rassikringstiltak eller enkelttiltak som gjør arealbeslag. I lavlandet (boreonemoral og sørboreal sone) vil særlig masseuttak være en større trussel og utgjør en større arealreduksjon enn lenger opp i terrenget. Når det gjelder rassikringstiltak er det mer uvisst om dette slår ulikt ut i ulike vegetasjonssoner. Uansett vurderes arealtapet samlet for naturtypen å være betydelig under terskelverdi for NT innenfor alle tidsvinduer.

B. Begrenset geografisk utbredelse

Naturtypen finnes i store deler av landet, med unntak av områder med kalkfattig berggrunn og/eller mangel på store dalsider og rasmark som Østfold, Vestfold og deler av Akershus og Agder. Typen finnes innenfor betydelig flere forekomstruter enn de 55 som kreves for å oppnå terskelverdi for NT.

C. Abiotisk forringelse og D. Biotisk forringelse

Raspåvirkningen er i utgangspunktet den primære årsaken til at disse arealene er åpne, men gjengroing som følge av redusert beitebruk og klimaendringer er allikevel relevante trusler. Denne påvirkningen vil være størst under humide forhold og i områder med høyest takt på reduksjonen av beitebruk. Naturtypen er ikke oppdelt i vegetasjonssoner eller -seksjoner, og tilstandsreduksjonen som følge av redusert beitebruk og klimaendringer må derfor vurderes for hele landet samlet. En oppdeling i vegetasjonssoner kunne vært hensiktsmessig for å avdekke eventuelle sterkere negative påvirkninger på naturtypen i lavereliggende områder, særlig på Vestlandet. Dette må vurderes ved neste revisjon av rødlista. Per i dag har vi for lite kunnskap om eventuelle forskjeller i påvirkning mellom lavland og høyereliggende områder til å gjøre en god vurdering.

Et varmere klima vil føre til at stadig mindre av nedbøren vil falle som snø. Endringene er forventet å komme først i lavlandet, men også i fjellet vil stadig mer nedbør falle som regn (Norsk klimaservicesenter 2025), og innen utgangen av aktuelt tidsvindu i denne vurderingen (50 år), vil endringene være betydelige. Dette betyr at snøras blir mindre hyppig, noe som vil føre til en langsom gjengroing av rasmarksenger. Endringene vil komme først og bli sterkest i de lavereliggende rasmarkene, hvor det også må forventes at vedplanter i større grad vil etablere seg. Men man kan også se for seg at økt vinternedbør som regn vil forårsake mer frostsprengning og økt hyppighet av steinsprang i kuldeperioder, noe som vil være positivt for å bevare åpne rasmarksenger. Dette vil da gjøre at den negative effekten av mindre hyppigere snøras reduseres noe, men dette får mindre betydning for de mer stabile rasmarksengene og -heiene enn for de ustabile, rene rasmarkene. Av rent abiotiske faktorer kan styrtregn føre til noe forringelse av rasmarksenger på grunn av små bekker som flommer ut over engene og tar med seg vegetasjonsmatter, men dette antas å gjelde bare en liten brøkdel av arealet med rasmarkseng i landet.

Det er krevende å vurdere den samlete effekten av klimaendringer og redusert beitebruk for denne naturtypen. Rasmarksengene og -heiene i fjellet vil bli minst påvirket, mens tilsvarende miljøer i boreonemoral og sørboreal sone, og kanskje særlig i oseaniske miljøer, forventes å bli betydelig negativt påvirket av gjengroing. Det mest sannsynlige anslaget er at >50 % av arealet vil bli negativt påvirket, og at forringelsen vil bli på >30 % i neste 50-årsperiode. Denne kombinasjonen slår ut på NT for D2a-kriteriet. Det er også vurdert at det samme gjelder for perioden 1975 til 2025, men da med større negativ påvirkning av redusert beitebruk enn klimaendringer. Slik sett blir NT resultatet også for D1- og D2b-kriteriene.

Klart kalkrik rasmarkseng og -hei er vurdert til nær truet – NT etter D1-, D2a- og D2b-kriteriene.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

  Alvorlighetsgrad

  30-50% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

• Påvirkning på habitat

  • Landbruk

    • Opphørt/redusert drift

      Omfang

      Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

      Alvorlighetsgrad

      Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

      Tidsrom

      Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Arealtallene er predikert areal for M1:20 000-enheter i NiN3.0 basert på Arealrepresentativ naturovervåkning (ANO)-data og berggrunnskart. Naturtypen finnes i store deler av landet, men mangler i områder med kalkfattige bergarter og lite rasmark, slik som Østfold, Vestfold og det meste av Agder. Under kartlegging etter Miljødirektoratets instruks har naturtypen blitt kartlagt under typen kalkrik rasmarkshei og -eng (som også innbefatter svakt kalkrike utforminger av naturtypen). Per 1.1.2025 er det kartlagt 61 lokaliteter med et samlet areal på 0,4 km² av naturtypen etter instruksen, men det er ikke kjent hvor stor del av dette som er sterkt kalkrike utforminger (T16-C-4 og 6). Under kartlegging etter DN-håndbok 13 har en del areal av typen blitt kartlagt innenfor naturtypen sørvendt berg og rasmark.

Naturtypen har kjent forekomst i Oslo og Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.

• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.
• Artsdatabanken 2025. Rasmarkshei og -eng. https://artsdatabanken.no/Pages/171934/Rasmarkhei_og_-eng
• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger nedbør. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=precipitation_amount&period=Annual&scenario=RCP45&area=NO