Permafrost-våtmark

Beskrivelse av naturtypen

Permafrost-våtmark omfatter ikke-torvdannende våtmark på permafrost. Permafrost med tynt aktivt lag innebærer at marka er frossen hele året, og at bare de øverste desimeterne tiner om sommeren. Hovedtypen forekommer i flatt eller svært svakt hellende, dårlig drenert terreng, det vil si hvor smeltevannet fra tining av den frosne marka ikke renner unna. Marka forblir dermed mettet med iskaldt smeltevann med temperatur nær 0°C gjennom hele sommeren. Permafrost-våtmark har oftest spredte karplanter i en tett mosematte, 10–30 cm tjukk, som går brått over i rein mineraljord. Den vanligste og mest dominerende karplantearten er tundragras Dupontia fisheri, mens sumptjernmose Calliergon richardsonii er en vanlig og ofte dominerende moseart. Grunnen til at det ikke dannes torv, er at produksjonen er lav i det kjølige, mellomarktiske klimaet.

Nedre mykmattenivå (LM-TV_c) utgjør en overgang mot ferskvannssystemer, med løse, nesten flytende mosematter omkring grunnvannsspeil-nivået. Mosemattene domineres av navargulmose Drepanocladus trifarius, hakenøkkemose Sarmentypnum tundrae og stormakkmose Scorpidium scorpioides. De vanligste blant de få karplanteartene som finnes spredt i disse mosemattene, er hengegras Arctophila fulva, dvergsyre Koenigia islandica og sumpsoleie Ranunculus hyperboreus. Dette er en vanlig type natur i bunnen av delvis vassfylte FL-F01 Iskiler. Noen få cm over grunnvannsspeilet (LM-TV_de) forekommer overganger mellom myk- og fastmatter. Der er artsmangfoldet større, både av moser og karplanter. Stedvis dominerende mosearter er sumptjernmose Calliergon richardsonii, svartknoppmose Catoscopium nigritum, skruesvanemose Meesia triquetra, brunmakkmose Scorpidium cossonii, polartorvmose Sphagnum arcticum og grasmose Straminergon stramineum, mens ishavsstarr Carex subspathacea, svalbardsoleie Coptidium spitsbergense og snøull Eriophorum scheuchzeri er typiske karplantearter. Flekkvis finnes også områder med større avstand til grunnvannsspeilet, som danner overganger mot fastmarkssystemer (NA-TA04 Arktisk-alpin grasmark og NA-TC08 Snøleie). Typisk for disse er at overflata er ujevn, tilsynelatende uten at variasjon i avstand til grunnvannsspeilet påvirker artenes fordeling. Dominerende moser er myrfiltmose Aulacomnium palustre, fjellfiltmose Aulacomium turgidum, gullhøstmose Orthothecium chryseon og myrgullmose Tomentypnum nitens. Mange av fastmarkas karplanter finnes spredt.

A. Reduksjon i totalarealet

Det er forventet at totalarealet for permaforst-våtmark kan gå tilbake hvis en legger de gjeldende klimafremskrivninger til grunn. Dette skyldes smelting og økt mektighet av det aktive laget (jordlaget som tiner sommerstid). Disse endringene er forventet å eskalere i fremtiden. Det antas at >20 % av arealet vil gå tapt i løpet av neste 50-årsperiode. 

B. Begrenset geografisk utbredelse

Permafrost-våtmark forekommer på alle hovedøyene i Spitsbergengruppen samt Bjørnøya, i mellomarktisk- og mildere deler av nordarktisk tundrasone, og i alle seksjoner. Naturtypen har et antatt utbredelses- og forekomstareal som er godt over terskelverdi for NT etter B-kriteriet.

C. Abiotisk forringelse og D. Biotisk forringelse 

I tillegg til det antatte arealtapet på >20 % antas en forringelse av restarealet av naturtypen. Det er en krevende øvelse å anslå omfanget av slike endringer, men det antas at >30 % av arealet vil bli mer enn 50 % forringet i neste 50-årsperiode. Dette tilsvarer NT på C-kriteriet. 

Permafrost-våtmark vurderes derfor som NT – nær truet. 

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Hele arealet påvirkes (>90%)

  Alvorlighetsgrad

  20-30% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Totalareal til permafrost-våtmark er ikke kjent.

Permafrost-våtmark har sin hovedforekomst i nedre del av de store, U-formete dalene på Svalbard (for eksempel Reindalen, Adventdalen, Sassendalen) og antakelig også på Bjørnøya. Permafrost-våtmark dekker store områder i de dårlig drenerte dalbunnene. Typen finnes også på andre steder med dårlig drenering (R. Halvorsen et al., pers. obs.). 

Naturtypen har kjent forekomst i Svalbard landområder.

• Juselius, T., Ravolainen, V., Zhang, H. Piilo, S., Müller, M., Gallego-Sala, A. & Väliranta, M. (2022). Newly initiated carbon stock, organic soil accumulation patterns and main driving factors in the High Arctic Svalbard, Norway. Sci Rep 12, 4679. https://doi.org/10.1038/s41598-022-08652-9 https://doi.org/10.1038/s41598-022-08652-9
• Grünberg, I., Groenke, B., Westermann, S., & Boike, J. (2024). Permafrost and active layer temperature and freeze/thaw timing reflect climatic trends at Bayelva, Svalbard. Journal of Geophysical Research: Earth Surface, 129, e2024JF007648. https://doi.org/10.1029/2024JF007648 https://doi.org/10.1029/2024JF007648
• Joosten, H., Tanneberger, F. & Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands in Europe. Status, distribution and conservation. Schweizerbart Science Publishers, Stuttgart 780.
• Ravolainen, V., Soininen, E.M., Jónsdóttir, I.S., Eischeid, I., Forchhammer, M., van der Wal, R. & Pedersen, Å. Ø. (2020). High Arctic ecosystem states: Conceptual models of vegetation change to guide long-term monitoring and research. Ambio 49: 666–677. https://doi.org/10.1007/s13280-019-01310-x https://doi.org/10.1007/s13280-019-01310-x
• Van Der Wal, R., Anderson, H., Stien, A., Loe, L. L., & Speed, J. (2020). Disturbance, recovery and tundra vegetation change. Report to Svalbard Environmental Protection Fund.
• Hanssen-Bauer, I.; Førland, E.J.; Hisdal, H.; Mayer, S.; Sandø, A.B. and Sorteberg, A. (eds) (2019) Climate in Svalbard 2100 - a knowledge base for climate adaptation. Norway, Norwegian Centre of Climate Services (NCCS) for Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet), 208pp. (NCCS report 1/2019). DOI: http://dx.doi.org/10.25607/OBP-888
• Ravolainen, V., Paulsen, I. M.G., Eischeid, I., Forbey, J. S., Fuglei, E., Hájek, T., Hansen, B.B., Loe, L.E., Macek, P., Madsen, J., Soininen, E. M., Speed, J. D. M., Stien, A., Tømmervik, H. & Pedersen, Å. Ø. P. (2024). Low spatial habitat overlap of herbivores in the High Arctic tundra, Global Ecology and Conservation, Volume 49, 2024,e02797, https://doi.org/10.1016/j.gecco.2024.e02797 https://doi.org/10.1016/j.gecco.2024.e02797
• Vanderpuye, A. W., Elvebakk, A. and Nilsen, L. (2002). Plant communities along environmental gradients of high-arctic mires in Sassendalen, Svalbard. Journal of Vegetation Science 13: 875-884.