Leire- og siltskred

Beskrivelse av naturtypen

Leire- og siltskred består av naken silt og leire eller lavvokst, pionerpreget vegetasjon på silt eller leire i bratte skråninger preget av aktive skredprosesser langs elver og bekker. Omfatter mark på ustabilt substrat, dominert av silt og/eller leire. Typen finnes i bratte skråninger med aktive skredprosesser som fører til stadig utrasing av løsmasser. Med skred menes at det er løsmassene selv som løsner og raser ut, til forskjell fra ras, der løsmassene raser over underlaget. Elver som undergraver skråninger vil, på grunn av sideerosjon fra vannet, holde skråningen bratt og sørge for at skredmarka stadig forstyrres av gjentatte mindre skred, og derved holdes åpen. Skredintensiteten kan variere, men er sterk nok til at artssammensetningen er vesentlig forskjellig fra tilsvarende stabil mark. Skred forekommer hyppigst langs elver og bekker som renner gjennom løsmasselag, som i raviner.

Store kvikkleireskred som opptrer som engangshendelser føres ikke til denne naturtypen, men til historisk skredmark. Skillet her kan i mange tilfeller være vanskelig, siden nye store skred nær bygninger, infrastruktur eller dyrket mark ofte planeres for å unngå at nye skred skal gå. På den måten forhindres aktive skredprosesser i framtida.

Vi har svært lite informasjon om utviklingen til leire- og siltskred. Aktiv skredmark som dette er i liten grad kartlagt som egne enheter, siden de ofte er relativt små.  

A. Reduksjon i totalarealet

Mye aktiv skredmark i ravinelandskapet gikk tapt i perioden da minimum >50 % av ravinelandskapet i sørøstlige deler av Norge ble bakkeplanert. Mye av dette skjedde innenfor vårt tidsvindu, da den mest aktive bakkeplaneringen pågikk i perioden 1955–1990 (Hamre mfl. 2020). Akkurat hvor stor andel som skjedde før og etter 1975 er det ikke gjort noen forsøk på å finne ut av, men vi antar at om lag halvparten skjedde etter 1975. Etter dette har planeringsaktiviteten avtatt betydelig, men det foregår fremdeles utbygging som påvirker leir- og siltskredmark, kanskje først fremst sikringstiltak som fører til at de aktive prosessene opphører. Utbygging av veier og annen infrastruktur antas å medføre tap av areal innen alle tidsvinduer. Vi antar at leirskred har vært noe mindre utsatt for tap enn ravinelandsskapet som helhet, siden mange av skredene ligger langs elver i bunnen av raviner. Disse arealene har trolig være noe mindre utsatt for bakkeplanering enn raviner uten eller med små vassdrag. Det er sannsynlig at skred på siltmark ikke er like sterkt berørt som på leire. Kunnskapen om siltskred har vært mangelfull og det antas at denne type skred er sjeldne, og dermed utgjør en nokså liten andel totalt. Basert på det vi har av kjent kunnskap om naturtypen antar vi at >20 % av arealet med leire- og siltskred har gått tapt i perioden 1975–2025. Dette tilsvarer kategori NT – nær truet etter kriterium A1.

B. Begrenset geografisk utbredelse

Både utbredelses- og forekomstareal er betydelig høyere enn terskelverdi for NT etter B-kriteriene. 

C. Abiotisk forringelse og D. Biotisk forringelse

Vi antar at det mange steder er gjort sikringstiltak som ikke nødvendigvis fjerner arealene med leire- og siltskred, men som snarere gjør at den aktive dynamikken opphører, og miljøene stabiliseres. I slike tilfeller vil arealene gradvis forringes. Etter hvert vil lauvskog komme opp på skredflatene, og arealene vil til slutt ende opp som skogmark. Vi har lite kunnskap om hastigheten på disse prosessene, men antar at noe areal er forringet og vil gå tapt i tidsvindu framtid. Vi har allerede antatt at >20 % av arealet har gått tapt under A-kriteriet. Dette betyr at vi kan anta at >20 % av arealet med leire- og siltskred er >80 % forringet. Det er lite sannsynlig at andelen areal med høy forringelse er stor nok til at arealandelen vil overskride neste terskelverdi. Leire- og siltskred slår derfor ut som NT – nær truet etter kriterium C1. 

Leire- og siltskred vurderes som nær truet – NT. 

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Andre

  Omfang

  Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

  Alvorlighetsgrad

  Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

  Tidsrom

  Kun historisk

• Påvirkning på habitat

  • Habitatpåvirkning på ikke landbruksarealer (terrestrisk)

    • Utbygging/utvinning

      Omfang

      Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

      Alvorlighetsgrad

      Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

      Tidsrom

      Pågående

  • Habitatpåvirkning i limnisk miljø

    • Vannløpsendring (flomhindring, kanalisering, utretting, moloer, terskler mm.)

      Omfang

      Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

      Alvorlighetsgrad

      Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

      Tidsrom

      Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Små leirskred finnes vanlig under marin grense der større og mindre vassdrag har gravd seg ned i leire. Flere steder, blant annet på Romerike, i Østfold og flere steder i Trøndelag finnes velutviklet ravinelandskap. Her er mindre arealer med leirskred vanlig. Større leirskred er mer uvanlig, og omfattende bakkeplanering har ført til at ravinelandskapene har mye mindre topografi nå enn tidligere. På den annen side vil økt nedbør og påfølgende økt vannmeting kunne føre til at arealer med leirskred blir større. Nye leirskred kan da også dannes på steder der sikringstiltak tillater dette. Vi har ingen data på totalareal for denne typen i Norge.

Noe aktiv skredmark er kartlagt gjennom kartleggingsarbeidet etter Miljødirektoratets instruks, men dette dreier seg stort sett om sandskred. Leirskredgrop inngikk i DN-håndbok 13, men den ble lite brukt. Der den ble brukt, er det ofte landformenheten det refereres til, noe som betyr at det ikke nødvendigvis er aktiv skredmark. Det er totalt svært lite kartleggingsdata å forholde seg til, og de videre vurderingene baserer seg på en antakelse om at leire- og siltskred finnes spredt der løsmasseavsetningen finnes i tilknytning til vassdrag, og topografien i tillegg legger til rette for skred. 

Naturtypen har kjent forekomst i Østfold, Oslo og Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og Nord-Trøndelag.

• Hamre, L. N., Rydgren, K., Incerti, C., Hjorth-Johansen, I., & Simonsen, K. S. (2020). Paradise lost — transformation of the gully landscape in South-East Norway. Landscape Research, 1-13. https://hvlopen.brage.unit.no/hvlopen-xmlui/handle/11250/2733627
• Erikstad, L. 1992. Recent changes in the landscape of the marine clays, Østfold, southeast Norway. - Norsk geogr. Tidsskr. 46: 19-28.