Rik åpen flommark på finsubstrat i høyfjellet

Beskrivelse av naturtypen

Åpen flomfastmark omfatter åpne fastmarksarealer i flombeltet, først og fremst som større arealer langs større vassdrag, men finnes også på innsjø-landstrand. Arealene langs elver utsettes for veksling mellom erosjon, det vil si utvasking, og sedimentasjon, det vil si avsetning av finmateriale. Erosjon finner sted i perioder med stor og økende vannføring, mens sedimentasjon finner sted når vannføringen avtar. Vannets eroderende kraft er avhengig av vannhastigheten og hvor mye sedimenter elva transporterer. Langs innsjøer finnes åpen flomfastmark først og fremst langs bredden av store innsjøer der bølgevirkningen er størst.

Vegetasjonen på åpen flomfastmark er usammenhengende grunnet de ustabile forholdene. Vegetasjonssamfunnene består av arter som evner å kolonisere blottlagt, gjerne ustabilt, mineralsubstrat. Artssammensetningen varierer systematisk mellom ulike kornstørrelser. Denne naturtypen omfatter de mest finkornete flomfastmarkene langs innsjøer og elver i mellom- og høyalpin sone. Typen er avhengig av nokså store sammenhengende, høytliggende fjellområder for å bli realisert i særlig grad og finnes stort sett i sentrale fjellstrøk i Sør-Norge og i indre og høyereliggende deler av Nordland og Troms. De største forekomstene finnes i flate områder der finpartikler sedimenteres langs deler av breelver og fjellsjøer i mellom- og høyalpin sone. I høyfjellet er vegetasjonsdekket på åpen flomfastmark ofte sparsomt, men det finnes likevel et spesialisert artsmangfold knyttet til flere grupper, som moser, og denne artsgruppen kan under visse omstendigheter ha høy dekningsgrad. 

Åpen flomfastmark er avhengig av et flomregime som opprettholder vannets tidvise påvirkning i styrke og frekvens. Naturtypen er er stadig utsatt for erosjon og påleiring av mineralmateriale, og blir jevnlig satt under vann. Det antas at en stor andel av arealet til denne naturtypen er knyttet til elver og større bekker som domineres av tilsig fra isbreer. Vassdragene er helt avhengige av smeltevannsdynamikken fra breene for å opprettholde sitt vannføringsregime. Flomepisoder er derfor i stor grad knyttet til smelting av snø og is, alene eller i kombinasjon med regn.

Disse vassdragene ligger høyt i nedbørfeltene og regnvann alene vil ikke være nok til å opprettholde de flompregente arealenes funksjon. Erikstad mfl. (2018) gjør følgede anslag i vurderingen av isbreer i rødlistearbeidet i 2018: Registrerte arealreduksjoner i perioden 1966 til begynnelsen av 2000 varierer mye over landet. I Jotunheimen er den anslått til 10 %, Jostedalsbreen 9 %, Finnmark 28 %, Hardangerjøkulen 7 %, mens den for Svartisen er mer stabil. Over en periode på 50 år har vi ut fra dette anslått at arealreduksjonen neste 50 år vil ligge på mer enn 30 %, i den pågående 50-årsperiode trolig over 20 %, og at det er en betydelig sannsynlighet for at de aller fleste breene vil bli liggende under likevektslinjen om 100 år om dette scenariet blir en realitet. Dette betyr at tilsiget til breelver gradvis vil minke i tiårene framover. Man kan anta at mindre brevolum i en periode vil kompenseres ved raskere avsmelting, men mange mindre isbreer vil minke raskt og til slutt forsvinne innenfor tidsvinduet. I følge Odland (2006) vil brepåvirka vassdrag med aktive sandursletter vil få mer stabile forhold og vil i meget stor grad endre karakter ved redusert vannføring.  

A. Reduksjon i totalarealet

Arealer med åpen flomfastmark vil trolig gå tapt ettersom isbreer trekker seg tilbake og smeltevannsmengden reduseres. Dette er pågående prosesser som allerede har ført til tap av noe areal, men det er ventet at tapet blir størst i tidsvindu framtid, når stadig flere breer kommer under likevektslinjen og ikke lenger klarer å opprettholde sin eksistens. Arealer som ligger langs høytliggende fjellsjøer vil også påvirkes av bretilsig, men her kan man anta at snøsmelting og regn spiller en noe større rolle. Vi antar en pågående arealreduksjon på >20 %, som vil øke noe inn i tildsvindu framtid tilsvarende kategori NT på kriterium A2a og A2b. 

B. Begrenset geografisk utbredelse

Enkle kartøvelser, som inkuderer beregning av utbredelsesareal og antall forekomstruter for denne naturtypen, viser at vi med god margin overskrider terskelverdi NT på alle B-kriteriets underkriterier. 

C. Abiotisk forringelse og D. Biotisk forringelse

I tillegg til areal som forventes å gå tapt vil også en andel av naturtypens areal bli forringet. Dette skjer gjennom at flompåvikningen i deler av vekstsesongen blir mindre markant enn den tidligere har vært, på grunn av mindre volum smeltevann fra breer og flerårige fonner i stadig reduksjon. Det er veldig vanskelig å vurdere både styrke og omfang på denne forringelsen, men om vi legger prognosene for isbreer og permanente snøfonner til grunn er det sannsynlig at minst 30 % av arealet av denne naturtypen blir mer enn 80 % forringet. Denne typen kommer derfor ut som VU – sårbar etter kriterium C2a og C2b.

Rik åpen flommark på finsubstrat i høyfjellet vurders som VU – sårbar.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  • Temperatur

    Omfang

    Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

    Alvorlighetsgrad

    30-50% forringelse av tilstand

    Tidsrom

    Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Hovedtypen åpen flomfastmark finnes vanllig utbredt i hele landet. Til sammen er det i følge Naturbase kartlagt i overkant av 12 km² med åpen flomfastmark i Norge gjennom kartleggingen etter Miljødirektoratets instruks. Det er i tillegg avgrenset, delvis overlappende, et tilsvarende eller litt større areal i naturtypene store elveør og mudderbanker etter DN-håndbok 13. Naturtypene som er kartlagt etter MIljødirektoratets instruks er delt på fire kartleggingsenheter som tilsvarer 1:20 000-nivået i NiN 3.0. Dette gjør at disse dataene kan knyttes til riktig vurderingsenhet ved å samtidig kjøre en overlagsanalyse med sonetilhørighet. Siden alle vurderingsenhetene under hovednaturtypen åpen flomfastmark har et større utbredelsesareal og flere forekomstruter enn terkselverdi for NT etter B1 og B2, er det ikke gjort en videre analyse av disse talllene da de uansett ikke ville gitt utslag i rødlistevurderingene. Disse tallene ville uansett ikke vært av veldig stor verdi siden kartleggingsdekningen fortsatt er veldig lav. 

Rik åpen flommark på finsubstrat i høyfjellet finnes ved innsjøer og langs nokså rolig rennende vassdrag av en viss størrelse i høyereliggende snaufjellomåder. Det finnes lite kunnskap om naturtypen, men den er realisert i større eller mindre grad i flere fjellområder. De største arealene finnes trolig langs breelver. 

Naturtypen har kjent forekomst i Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og Nord-Trøndelag.

• Erikstad, L., Husteli, B., Dahl, R. og Heldal, T. (2018). Botnbre, Landform. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. Hentet 2.januar 2025 fra: https://artsdatabanken.no/RLN2018/176 https://artsdatabanken.no/rln/2018/176/botnbre?mode=headless
• Artsdatabanken. 2025. Natur i Norge - Åpen flomfastmark. Sist besøkt 17.02.2025 https://naturinorge.artsdatabanken.no/NIN-3.0-T-C-PE-NA-MB-A-TE03