Sterkt kalkrik åpen stein- og blokk-flomfastmark i mellom- og høyalpin sone Åpen flomfastmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Åpen flomfastmark omfatter åpne fastmarksarealer i flombeltet, først og fremst som større arealer langs større vassdrag, men finnes også på innsjø-landstrand. Arealene langs elver utsettes for veksling mellom erosjon, det vil si utvasking, og sedimentasjon. Erosjon finner sted i perioder med stor og økende vannføring mens sedimentasjon finner sted når vannføringen avtar. Vannets eroderende kraft er avhengig av vannhastigheten og hvor mye sedimenter elva transporterer. Langs innsjøer finnes åpen flomfastmark først og fremst langs bredden av store innsjøer der bølgevirkningen er størst. Vegetasjonen på åpen flomfastmark er usammenhengende grunnet de ustabile forholdene. Vegetasjonssamfunnene består av arter som evner å kolonisere blottlagt, gjerne ustabilt mineralsubstrat. Artssammensetningen varierer systematisk mellom ulike kornstørrelser. Denne vurderingsenheten omfatter de sterkt kalkrike stein- og blokkdominerte flomfastmarkene langs innsjøer og elver i mellom- og høyalpin sone . Kalkrike bergarter utgjør en liten andel av mellom og høgalpin sone, men vi antar at vurderingsenheten er realisert i sentrale fjellstrøk i Sør-Norge og i indre og høyereliggende deler av Nordland og Troms. Vegetasjonen i denne vurderingsenheten er først og fremst knyttet til steinboende lav og moser. 

Åpen flomfastmark er avhengig av et flomregime som opprettholder vannets tidvise påvirkning i styrke og frekvens. Naturtypen er er stadig utsatt for erosjon og påleiring av mineralmateriale og blir jevnlig blir satt under vann. Det antas at en stor andel av arealet til denne naturtypen er knyttet til elver og større bekker som domineres av tilsig fra isbreer. Vassdragene er helt avhengige av smeltevannsdynamikken fra breene for å opprettholde sitt vannføringsregime. Flomepisoder er derfor i stor grad knyttet til smelting av snø og is alene eller i kombinasjon med regn. Disse vassdragene ligger høyt i nedbørfeltene og regnvann alene vil ikke være nok til å opprettholde de flompregente arealenes funksjon. Erikstad m.fl. (2018) gjør følgede anslag i vurderingen av isbreer i rødlistearbeidet i 2018: Registrerte arealreduksjoner i perioden 1966 til begynnelsen av 2000 varierer mye over landet. I Jotunheimen er den anslått til 10%, Jostedalsbreen 9%, Finnmark 28%, Hardangerjøkulen 7%, mens den for Svartisen er mer stabil. Dette betyr at tilsiget til breelver gradvis vil minke i tiårene framover. Man kan anta at mindre brevolum i en periode vil kompenseres ved raskere avsmelting, men mange mindre isbreer vil minke raskt og til slutt forsvinne innenfor tidsvinduet. Det finnes veldig få inngrep i mellom- og høyalpin sone, så følgene av klimatiske endringer er viktigste påvirkningsfaktor. 

A-kriteriet: Arealer med åpen flomfastmark vil trolig gå tapt ettersom isbreer trekker seg tilbake og smeltevannsmengden reduseres. Dette er pågående prosesser som allerede har ført til tap av noe areal, men det er ventet at tapet blir størst i tidsvindu framtid når stadig flere breer kommer under likevektslinjen og ikke lenger klarer å opprettholde sin eksistens. Vi antar en pågående arealreduksjon på i underkant av 20 %. De kommende 50 år er denne redusksjonen forventet å øke til i underkant av 30 %, noe som tilsvarer kategori NT - nær truet etter kriteriet A2a.  

B-kriteriet: Enkle kartøvelser som inkuderer beregning av utbredelsesareal og antall forekomstruter i relevante biogeografiske soner og på kalkrik berggrunn for denne vurderingsenheten viser at vi trolig overskrider terskelverdi NT på alle B-kriteriets underkriterier. Nærmest terkselverdi NT er vi på kriteriet B2. 

C- og D-kriteriet: I tillegg til areal som forventes å gå tapt vil også en andel av vurderingsenhetens areal bli forringet. Dette skjer gjennom at flompåvikningen i deler av vekstsesongen blir mindre enn den tidligere har vært på grunn av mindre volum smeltevann fra breer og flerårige fonner i stadig reduksjon. Det er veldig vanskelig å vurdere både styrke og omfang på denne forringelsen, men om vi legger klimafremskrivninger og prognosene for isbreer og permanente snøfonner til grunn er det sannsynlig at minst 30 % av arealet av denne vurderingsenheten blir mer enn 80 % forringet i løpet av både pågående 50 årsperiode og de kommende 50 år. Denne vurderingsenheten kommer derfor ut som VU - sårbar etter kriterium C2a og C2b.

Sterkt kalkrik åpen stein- og blokk-flomfastmark i mellom- og høyalpin sone vurders som VU - sårbar.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Forekomsten av sterkt kalkrik åpen stein- og blokk-flomfastmark i mellom- og høgalpin sone er svært dårlig kjent, men vi antar at det finnes få og relativt små arealer av denne vurderingsenheten. Vi vet at typen er realisert i flere fjellområder på kalkgrunn, men usikkerheten knyttet til forekomstareal er svært stor. En manuell kartøvelse der antatt mellomalpine arealer koples med kalkrik berggrunn antyder at det finnes minst 70 forekomstruter der vurderingsenheten sannsynligvis er realisert. Dette tallet forutsetter at vurderingsenheten er realisert lang alle litt større vassdrag som renner gjennom områder med kalkberggrunn. 

• Erikstad, L., Husteli, B., Dahl, R. og Heldal, T. (2018). Botn, Landform. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. https://artsdatabanken.no/RLN2018/184
• Artsdatabanken. 2025. Natur i Norge - Åpen flomfastmark. Sist besøkt 17.02.2025 https://naturinorge.artsdatabanken.no/NIN-3.0-T-C-PE-NA-MB-A-TE03