Langvarig oversvømt flommark Langvarig oversvømt flommark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten omfatter flommark rundt grytehullsjøer i dødisgroper med langvarig oversvømmelse om våren. På frossen mark om vinteren (tele) slippes ikke vann gjennom løsmassene og gropene fylles med vann. Når telen går om våren slippes vannet gradvis gjennom løsmassene, og flommarka tørker gradvis opp utover våren. Enheten karakteriseres av åpen sand med spredt vegetasjon der både fuktmarksarter og pionerarter kan inngå. Den står nær flommarksengene både når det gjelder økologi og artssammensetning, men engarter mangler for det meste (Bratli 2024). Fines (2015) omtaler trådsiv, åkermynte og bleikfiol (VU) som karakterarter for den langvarige oversvømte flommarka langs grytehullsjøene på Øvre Romerike.

Naturtypen har en svært begrenset utbredelse i Norge, som i hovedsak omfatter den store israndavsetningen på og omkring Gardermoen på Romerike (det såkalte Hauerseterdeltaet eller Hauersetertrinnet i isavsmeltingshistorien etter siste istid). Kilder oppgir noe forskjellig antall grytehullsjøer, men Erikstad & Halvorsen (1992) viser til at Hongve & Løvstad (1991) nevner 28 lokaliteter (men Hongve & Løvstad benevner ikke disse spesifikt som grytehullsjøer). Det er usikkert om alle har forekomst av langvarig oversvømt flommark langs kanten, men det er sannsynlig. På Grimsmoen i Folldal er det 7 grytehullsjøer innenfor verneområdet samt ca. 15 utenfor reservatet. For øvrig finnes enheten sjelden på andre større israndavsetninger, slik som Grøntjernet på Samsmoen ved Jevnaker (muligens på en lokalitet med aursundløvetann (EN) i Tolga, se under arealinformasjon). Trolig finnes også noen få uregistrerte lokaliteter i større isavsmeltningslandskap ellers i Sør-Norge. En vesentlig usikkerhet ligger i om enheten også finnes på løsmasseavsetninger i Porsanger. 

A-kriteriet: Arealtapet for vurderingsenheten har trolig vært lite de siste 50 årene. Med unntak av Skåntjern, ligger alle grytehullsjøene på Gardermoen ligger innenfor verneområder (Elstad LVO, Aurmoen LVO, Nordbytjern NR, Svenskestutjern NR, Ljøgodtjern NR og Sandtjern NR). Disse ble opprettet etter utbyggingen av Gardermobanen og Gardermoen flyplass (de fleste i 1999). På Grimsmoen ligger 7 av i alt litt over 20 grytehullsjøer innenfor Grimsmoen naturreservat, som ble opprettet i 1989. Før den tid hadde noen av grytehullsjøene på Hauerseter-trinnet ved Gardermoen vært utsatt for negativ påvirkning i form av infrastrukturutbygging og igjenfylling av dødisgroper (Erikstad & Halvorsen 1992). Grytehullsjøene på Grimsmoen og ved Jevnaker ser ut fra flybilder ikke ut til å være utsatt for arealinngrep av betydning. Det konkluderes derfor med at arealtapet for enheten har vært og vil bli klart under terskelverdien for NT i et 50-års perspektiv. 

B-kriteriet: Med utgangspunkt i kjente forekomster, blir utbredelsesarealet på ca. 6000 km2 og antall forekomstruter begrenset til 6 (økende til 9000 km2 og 9 ruter med et mørketall på 1,5). En stor del av grytehullsjøene i Norge er vernet, enten som naturreservat eller landskapsvernområde. Faglig grunnlag for vern av grytehullsjøene på Romerike ble utarbeidet i forbindelse med utredningene knyttet til utbyggingen av Gardermoen flyplass (Erikstad & Halvorsen 1992). Kartstudier indikerer at det kun er én grytehullsjø som ligger utenfor verneområder på Gardermosletta (Skåntjern), mens det er langt flere nordvest for Grimsmoen naturreservat (ca. 15). Om det er langvarig oversvømt flommark langs disse lokalitetene er ikke kjent. En betydelig del av Skåntjern ble nedbygd av Gardermoen på siste halvdel av 1990-tallet, mens det trolig er lite negativ påvirkning på grytehullsjøene utenfor reservatet på Grimsmoen. Arealtap har derfor vært lite i forrige 50-årsperiode og vil antakelig bli minimal i kommende 50-års periode. Men negativ påvirkning pga. klimaendringer (se omtale av C-/D-kriteriet) er trolig ganske vesentlig, og derfor slår B-kriteriene ut med EN for både utbredelsesareal og forekomstruter.

C/D-kriteriet: Klimaendringer, som bla. fører til kortere periode med tele i bakken, vil påvirke naturtypen negativt. Når telen går på ettervinteren/våren, vil oppsamlet vann renne gjennom løsmassene, og flommarka vil tørke ut raskere. For naturtypen vil det medføre gjengroing med arter som ikke er avhengig av eller tåler langvarig oversvømmelse. I og med at dette blir en biotisk påvirkning (av en abiotisk opprinnelse), vurderes påvirkningen etter D-kriteriet. Trolig blir alle lokaliteter med naturtypen påvirket, men det er utfordrende å vurdere graden av forringelse. Med bakgrunn i føre-var-prinsippet synes det riktig å anta at dette gir mer enn 30 % forringelse de kommende 50 årene, altså tilsvarende VU etter D2a-kriteriet.

Langvarig oversvømt flommark vurderes på bakgrunn av dette til EN etter B1- og B2-kriteriet.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Ut fra eksisterende kunnskap om naturtypen, og dens nære kobling til grytehullsjøer, finnes den kun i tre 10x10 km ruter ved Gardermoen i Ullensaker, to ruter innenfor Grimsmoen naturreservat i Folldal og muligens i ei rute på Samsmoen ved Jevnaker (kantsone som kan ligne flommark vurdert fra flyfoto). Dette gir et utbredelsareal på ca. 6000 km2. Mørketallene vurderes å være 1,5 for både areal og ruter, men dette er det knyttet vesentlig usikkerhet til. Et åpent spørsmål er også om det kan finnes langvarig oversvømt flommark i andre miljøer enn rundt grytehullsjøer. For eksempel beskriver Gaarder (2020) et langvarig oversvømt område rundt et lite tjern på finkornede løsmasser i Tolga, med forekomst av aursundløvetann (EN). Oversvømmelsen skjer her på våren og forsommeren, og tjernet tørker ut utover sommeren. Slike temporære tjern finnes det mange eksempler på, bla. i kontinentale områder i Vågå og Lom. I Tolga er kildepåvirkningen vesentlig (Gaarder 2020), og muligens er det andre prosesser enn flompåvirkning som er viktig for artssammensetningen. Disse miljøene er spesielle og vanskelig å plassere i NiN-systemet, og siden usikkerheten er stor, er de ikke inkludert i langvarig oversvømt flommark. En vesentlig usikkerhet er også om typen finnes i Finnmark, og da helst på Otermoen i Porsanger. Dette vil øke utbredelsesarealet vesentlig. Tjernene i dødisgroper på de store breelvavsetningene på Otermoen, som må betegnes som grytehullsjøer, ser på flybilder ut til enten å ikke ha flommark i kantene eller å ha myr i kantene, men det er en mulighet for at det er ei overgangsone med flommark mellom tjernene og myrarealene. Så lenge usikkerheten er stor, har ikke disse mulige forekomstene blitt inkludert i vurderingen av langvarig oversvømt flommark.

• Fines, E. Y. 2015. Vegetation-environment relationships of a kettle-hole floodplain at Øvre Romerike, SE Norway. MSc thesis. Det matematisk-naturvitenskapelige faktultet, Naturhistorisk museum - Universitetet i Oslo. 48 s.
• Hongve, D. & Løvstad, Ø. 1991. Verneverdige innsjøer i Gardermo-området. Oslo. Rapport. 31 s. + vedlegg.
• Gaarder, G. 2020. Bevaring av aursundløvetann Taraxacum crocodes i Norge. Nasjonal status og forvaltningsforslag. Miljøfaglig Utredning, rapport 2020-56. 44 s. ISBN 978-82-345-0109-8.
• Erikstad, L. & Halvorsen, G. 1992. Områder med nasjonal og internasjonal naturv erdi ved Hauerseter-trinnet, Akershus fylke. NINA Oppdragsmelding 136: 1-28.