Ferskvannsdriftvoll Ferskvannsdriftvoll (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Ferskvannsdriftvoll forekommer i beskyttede viker og elveutløp langs bredden av store innsjøer og er knyttet til øvre geolittoral og nedre supralittoral. Antakelig finnes naturtypen også langs mindre innsjøer, bl.a. på Jæren og på Karmøy (Fremstad 1997). Den består av store mengder organisk materiale, som kvister, lauv, og annet dødt plantemateriale fra helofyttbelter og annen vegetasjon som skylles opp på land i flomperioder eller under perioder med mye vind og bølger. Også en del finere materiale finnes i disse driftvollene, bla. kan store mengder pollen og frø fra lauvtrær utgjøre viktige bestandsdeler. Det organiske materialet kan ha sin opprinnelse både fra vegetasjon langs innsjøen og fra vegetasjon som blir tilført innsjøen fra elver. Det er usikkert om også ensartede opphopninger av takrør og andre helofytter som har blitt kuttet av isen skal inngå i typen. Trolig må disse ha ligget noen år og blitt stabilisert (og enkelte diagnostiske arter har etablert seg) før de kan føres til vurderingsenheten.

Kartleggingsenheten består derfor av relativt ustabilt substrat med stadig tilførsel av organisk materiale som er større enn nedbrytningen, slik at organisk materiale akkumuleres. Ferskvannsdriftvollene har likheter med marine driftvoller og har i likhet med disse et vesentlig innslag av nitrofile arter som vasspepper, krypkvein, sumpforglemmegei, flikbrønsle og nikkebrønsle (VU).

A-kriteriet: Historisk har elveutløp og bukter og viker langs innsjøer vært utsatt for arealpress og utbygginger, ikke minst til industriområder. I hvor stor grad dette har rammet naturtypen er vanskelig å vurdere pga. det lave kunnskapsnivået omkring forekomsten av den. Men det er ikke usannsynlig at dette har overskridet terskelverdien for NT i de siste 50 årene. Samtidig var nok nedbyggingene av slike arealer minst like stort i perioden før 1975, og vern av våtmarker utover 1980- og 1990-tallet medførte at en del forekomster kom innenfor verneområder bl.a. ved store elveutløp som Åkersvika og Totenvika naturreservat i Mjøsa, hvor naturtypen er registrert (Larsen 2014, Jernbaneverket 2016).  

B-kriteriet: Utbredelsesareal overstiger langt innslagverdien for NT, mens det er mer usikkert om naturtypen finnes i mer enn 55 forekomstruter på 10x10 km. Igjen er kunnskapen om vurderingsenheten for dårlig til å kunne konkludere.

C-/D-kriteriet: Vurderingsenheten finnes hovedsakelig langs større innsjøer på Østlandet. Alle disse er påvirket av vassdragsreguleringer, og det er ikke kjent hvordan dette påvirker ferskvannsdriftvollene. Det er sannsynlig at stor reguleringshøyde fører til mindre kontrasjoner av akkumulert organisk materiale, men mesteparten av tilførselen av organisk materiale skjer trolig under sommerhalvåret og høsten, da vannstandsvariasjonene i stor grad følger naturlig flompåvirkning, tørke mv. I tillegg vil en del materiale også skylles inn etter vårflommen. Klimaendringer, med økt nedbør og hyppigere/kraftigere flommer på sommeren og høsten, kan trolig ha både positiv og negativ påvirkning på naturtypen. På den positive siden vil dette gi økt tilførsel av organisk materiale til ferskvannsdriftvollene, mens det også kan bety at vollene bygger seg opp på ulike vannstandsnivåer og dermed i mindre grad konsentreres. Også endringer i islegging og isgang pga. klimaendringer kan påvirke naturtypen. Elveforbygninger er derimot mer entydig negativt pga. at redusert kantvegetasjon også gir redusert tilførsel av organisk materiale til innsjøene. 

Det er sannsynlig at naturtypen kan komme ut med en rødlistekategori både for A-kriteriet (nedbygging siste 50 år), B-kriteriet (færre enn 55 forekomstruter og pågående nedgang i utbredelse) og for D-kriteriet (redusert tilførsel av organisk materiale pga. elveforbygninger mv.), men med bakgrunn i dagens svært begrensede kunnskap er det ikke mulig å vurdere dette presist nok til å fastsette kategori. Ferskvannsdriftvoll vurderes derfor som DD.

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Kunnskapen om naturtypen er svært begrenset, og arealinformasjonen er basert på Fremstad (1997) og Bratli (2017) som viser til at den kjent fra de store innsjøene på Østlandet samt fra Jæren, Karmøy og Trøndelag, mens det er usikkert om den finnes i Nord-Norge. Vi har derfor ikke informasjon om totalareal eller om utbredelsesareal annet enn at den trolig hovedsakelig finnes i lavlandet.

• Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: 1-279.
• Bratli, H., Halvorsen, R., Bryn, A., Arnesen, G., Bendiksen, E., Jordal, J. B., Svalheim, E. J., Vandvik, V., Velle, L. G., Øien, D.-I. & Arrestad, P. A. 2017. Dokumentasjon av NiN versjon 2.1 tilrettelgat for praktisk naturkartlegging i målestokk 1:5000. Natur i Norge, Artikkel 8 (versjon 2.1.2). 331 sider.
• Jernbaneverket 2016. InterCity Dovrebanen Sørli-Brumunddal. KU fagrapport naturmangfold. 226 s.
• Larsen, B. H. 2014. Totenvika naturreservat – faggrunnlag for forvaltningsplan. Miljøfaglig Utredning Rapport 2014-17: 1-30, ISBN: 978-82-8138-705-8.