Fattig isinnfrysingsmark

Beskrivelse av naturtypen

Naturtypen omfatter åpen og kalkfattig fastmark i bunnen av forsenkninger i terrenget, som regel dødisgrop i isavsmeltningslandskap. Løsmassene hvor dødisgroper forekommer er så lett drenerte at forsenkningene ikke fylles med vann. Derfor dannes det ikke våtmarksvegetasjon. Isinnfrysningsmark forekommer nesten utelukkende i kontinentale områder med kalde vintrer og langvarig tele i bakken. Ved mye nedbør på frossen mark og i snøsmeltingen, samles vann i bunnen av forsenkningene, og enkelte år kan vegetasjonen fryse inn i is. Dermed utvikles heipreget vegetasjon som tåler innfrysning, med innslag av lyngvekster, moser og lav.

Tresjikt mangler, men spredte busker kan forekomme. Isinnfrysingsmark kan ha flekker med naken sand, og ofte er det tendenser til tuedannelse, med mye smyle og sølvbunke. Generelt kan beitepåvirkning være et bidrag til å holde disse arealene åpne. De karakteristiske finnskjeggryene på kalkfattige løsmasser som finnes mange steder i nordboreal og lavalpin sone er ikke inkludert i naturtypen, selv om disse kan ha små forsenkninger hvor det også kan stå vann i perioder. Men disse dreneres som regel raskt ut, og karakteristisk isinnfrysingsmark med hei- og lyngvegetasjon blir ikke utviklet. 

A. Reduksjon i totalarealet

Naturtypen er i stor grad konsentrert til store løsmasseterrasser med glasifluvialt opphav eller tykke morenemasser i et isavsmeltingslandskap, og hovedsakelig i kontinentale områder i Øst-Norge og i Finnmark. Arealtapet har utvilsomt vært størst i områder som Gardermoen og til dels også i sørlige deler av Østerdalen, og muligens over terskelverdien for NT (mer enn 20 % de siste 50 årene). Her er massetak og igjenfylling av dødisgroper med avfall og/eller masser de viktigste enkeltfaktorene, men også infrastrukturutbygginger og andre inngrep har nok også en viss betydning. Lenger nord, hvor de fleste forekomstene befinner seg, er det ingen indikasjoner på at arealtapet har vært så stort, og mange av de kjente og best utviklete forekomstene i Nord-Østerdalen ligger innenfor Grimsmoen naturreservat. Massetak er utvilsomt den viktigste årsaken til arealtap. Samlet vurderes det imidlertid at arealtapet er under 20 % de siste 50 årene, og dette forventes å være tilfelle også for de nærmeste 50 årene.

B. Begrenset geografisk utbredelse

De fleste forekomster av isinnfrysingsmark i Norge er av den kalkfattige typen. Det er kun kartlagt 26 lokaliteter etter Miljødirektoratets instruks (MI), og de fleste av disse er trolig av den kalkfattige typen. Mørketallet for denne sjeldne naturtypen vurderes ikke å være mer enn 2. Utbredelsesarealet er større enn 55 000 km², men typen forekommer sannsynligvis i færre enn 55 forekomstruter (terskelverdi for NT). Det antas at antall forekomster av naturtypen reduseres gjennom arealtap (sand/grustak) og forringelse (igjenfylling av dødisgroper med avfall og masser). Den vurderes derfor til NT etter B2a-kriteriet.

C. Abiotisk forringelse og D. Biotisk forringelse

Forringelse av naturtypen kan skje framover på grunn av klimaendringer. Is- og teledannelser er sentrale økologiske faktorer for typen, og frekvensendringer av dette er sentralt for rødlistevurderingen. Kortere periode med tele i bakken og høyere vintertemperatur generelt vil kunne føre til mindre innfrysing av vegetasjonen i bunnen av dødisgroper. På lang sikt kan dette føre til gjengroing med høyere vegetasjon, inkludert busker og trær. Dette får mindre negativ effekt i den kalkfattige utformingen enn i de mer kalkrike da de fleste busker og trær har bedre vekstvilkår i kalkrikt jordsmonn (med einer som et viktig unntak). På bakgrunn av dette vurderes det at det meste av arealet er utsatt for forringelse, men at graden av forringelsen er under 20 %. Dette gjør at terskelverdien for NT ikke overstiges for disse kriteriene innenfor aktuelle tidsvinduer. 

Fattig isinnfrysingsmark vurderes derfor til nær truet – NT etter B2a-kriteriet.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Hele arealet påvirkes (>90%)

  Alvorlighetsgrad

  <20% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Fattig isinnfrysingsmark forekommer spredt i tilknytning til store breelvavsetninger og større isavsmeltingslandskap, men er vanligst i kontinentale områder i Innlandet og i Finnmark. Naturtypen finnes nesten utelukkende i dødisgroper, men det er de færreste dødisgroper som har isinnfrysingsmark.

Naturtypen har kjent forekomst i Oslo og Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud og Finnmark.

• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger temperatur. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=air_temperature&period=Annual&scenario=RCP45&area=R2