Temmelig til ekstremt kalkrik åpen grunnlendt mark i boreonemoral og sørboreal sone Åpen grunnlendt mark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten omfatter jorddekt åpen naturmark på svært kalkrike bergarter i disse vegetasjonssonene. Hovedsakelig finnes den i områder med kalkstein, dolomitt og marmor, men kan også opptre på de mest kalkrike skifrene og på arealer med skjellsand langs kysten. Åpen grunnlendt mark finnes oftest som overganger mellom nakent berg og skogsmark, der hvor grunt jordsmonn, tørke, sterk vindeksponering og saltsprut forhindrer vekst av trær. Den opptrer på hyller og som jorddekte arealer bl.a. i forsenkninger og sprekker i områder dominert av nakent berg og i overganger mellom nakent berg og skog, og den dannes også langs kysten ved primærsuksesjon etter landheving der hvor jordsmonnsutvikling på berg foregår langsomt. Den utvalgte naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone inngår i vurderingsenheten.

Naturtypen er artsrik og har begrenset utbredelses- og forekomstareal. Arealreduksjonen antas å være større i de aktuelle bioklimatiske sonene enn i landet for øvrig grunnet stort utbyggingspress. Tilstandsreduksjonen antas også å være større, knyttet til raskere gjengroing og større press fra fremmede arter. En gjennomgang av lokaliteter i Naturbase viser at nakent berg trolig er en større del av mosaikken i sørboreal enn i boreonemoral sone. Antakelig er det snakk om minimum 20-30 % nakent berg innenfor lokalitetene med åpen grunnlendt kalkmark samlet sett, og det betyr at totalareal for denne vurderingsenheten er noe lavere enn beregningene viser. Vurderingsenheten defineres som tapt når gjengroing har ført til overgang til fastmarksskogsmark eller substratet er borte (ved nedbygging o.l.). En reinventering med vurdering av skjøtselsbehov av 21 lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark i Innlandet i 2024, konkluderte med at to av lokalitetene var kartlagt med feil naturtype og ytterligere tre lokaliteter var usikre som åpen grunnlendt kalkmark. Alle de gjenværende lokalitetene hadde utfordringer knyttet til gjengroing og var følgelig forringet. Fremmedarter var et mindre problem i disse lokalitetene (som var om lag likt fordelt mellom boreonemoral og sørboreal sone) sammenliknet med lokaliteter i Oslofjorden innenfor boreonemoral sone. 

A-kriteriet: Vurderingsenheten opptrer hovedsakelig i by- og tettstedsnære områder langs kysten og er derfor utsatt for ulike typer arealinngrep og nedbygging. Tolkning av historiske flybilder har gitt grunnlag for å vurdere arealtap av forekomster i boreonemoral sone i utvalgte områder i Indre Oslofjord. Metoden for tolkningen er gitt i Evju & Stange (2016). Analysene tilsier et arealtap på mer enn 50 % i perioden 1971-2014 i de utvalgte områdene, med det største prosentvise tapet i den siste 20-årsperioden. De arealene som er studert med flybilder, er i mindre grad utbygd enn Indre Oslofjord for øvrig, noe som kan indikere at arealtapet er noe underestimert (altså at vi bør forvente at mer areal er tapt på grunn av utbygging enn flybildeanalysene tilsier). Samtidig har nok Indre Oslofjord større utbyggingspress enn øvrige deler av boreonemoral sone og sørboreal sone, noe som kan tilsi at arealtapet er noe overestimert. Imidlertid viser Bjørndalen (1972, 1987) at også store arealer på kambrosilursk berggrunn er bygget ned. Vi vurderer at mellom 30 og 50 % av arealet er tapt siste 50 år gjennom en kombinasjon av nedbygging og gjengroing (VU på kriteriet A1), og at 20-30 % av nåværende areal vil gå tapt innenfor kommende 50-årsperiode (NT på kriteriet A2b), da en økende andel områder med typen nå inngår i verneområder. Om lag 50 % av forekomstene i boreonemoral sone ligger nå innenfor verneområder (Rui 2025).

B-kriteriet: Naturtypen har lite forekomstareal (anslått til ca. 3 km2), men utbredelsesareal er langt over terskelverdien for NT. Vurderingsenheten er vurdert å forekomme i mer enn 100 forekomstruter, noe som gjør at den ikke oppfyller kriteriene for NT eller høyere rødlistekategori etter B2-kriteriet.

C/D-kriteriet: Vurderingsenheten har både historisk og pågående tilstandsreduksjon pga. gjengroing forårsaket av redusert beitebruk og invadering av fremmedarter. Ivadering av fremmedarter er et større proble i boreonemoral sone enn i sørboreal sone. I boreonemoral sone antas invadering av fremmedarter nå å være den største trusselen mot naturtypen (Klepsland & Reiso 2020, Miljødirektoratet 2025). Et varmere og våtere klima vil fremskynde denne gjengroingen. Klimaendringene forventes å bli forsterket framover (Norsk klimaservicesenter 2025). Naturtypen er trolig svært negativt påvirket av ekstremvær, der både slagregn og hyppige episoder med opptining/nedfrysing kan påvirke både jordstruktur og artsmangfold negativt (særlig lav- og mosearter). Arealtapet fra A-kriteriet tilsier 100 % forringelse for 30-50 % av arealet i forrige 50-års periode. Legges dette oppå forringelse pga. klimaendringer og redusert beitebruk, vurderer vi at 50-80 % av arealet er forringet i foregående 50-års periode. Graden av forringelse er mer utfordrende å fastsette, men særlig gjengroing, klimaendringer og invadering av fremmedarter vurderes å ha bidratt til minimum 20-30 % forringelse av det gjenværende arealet med enheten. Dette tilsier en samlet grad av forringelse på mer enn 50 % (men antakelig mindre enn 80 %). Dette gir utslag på EN etter D1-kriteriet. De negative påvirkningene fra klimaendringer forventes å bli større i neste 50-års periode, men i og med at enheten i stor grad er innlemmet i verneområder, forventes det at skjøtsel og forvaltning av verneområdene vil motvirke disse effektene til en viss grad. Graden av forringelse i neste 50-års periode vurderes derfor å bli noe mindre. 

Temmelig til ekstremt kalkrik åpen grunnlendt mark i boreonemoral og sørboreal sone vurderes til EN - sterkt truet etter D1-kriteriet. 

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Kartlegging etter Miljødirektoratets instruks (MI) har per 2024 avgrenset ca. 934 polygoner av åpen grunnlendt kalkmark (kartleggingsenhetene T2-C7 og T2-C8 i NiN2) i boreonemoral sone og 153 polygoner av tilsvarende naturtype i sørboreal sone (for begge typene viser i flere tilfeller plassering i annen sone enn naturtypens avgrensning at enten har vegetasjonssone blitt feilvurdert eller så har naturtypen blitt feil kartlagt). Samlet kartlagt areal av de to naturtypene etter MI, som er slått sammen i rødlistesammenheng, er på 1,35 km2, fordelt på ca. 50 10 x 10 km-ruter i boreonemoral sone og tilsvarende antall ruter i sørboreal sone. I tillegg er det relativt stort antall lokaliteter som er kartlagt etter DN-håndbok 13 i Oslo kommune. Imidlertid vil vurderingsenheten Et totalt samlet areal av naturtypen på litt over 2 km2 virker rimelig. 

Bakkestuen mfl. (2014) har brukt arealrepresentativt utvalg (500 x 500 m-ruter) i tre studieområder, indre, midtre og ytre Oslofjord, men begrenset til arealer (hovedsakelig) på kambrosilursk berggrunn og < 500 m fra kysten. Basert på deres resultater kan man anslå et totalt areal på ca. 1 km2 av åpen grunnlendt kalkmark i dette området. Noe av dette vil være i mosaikk med T1 Nakent berg. I tillegg til de tre studieområdene nevnt over finnes velutviklede forekomster av naturtypen i boreonemoral sone ved Tyrifjorden. Mindre forekomster finnes også rundt Mjøsa, på Hadeland, Hurumlandet, Eiker/Modum, i Sande i Vestfold og ved Larvik. Typen er også representert med noen forekomster i Rogaland og sør i Hordaland. Åpen grunnlendt kalkmark i sørboreal sone er ikke like grundig undersøkt som tilsvarende type i boreonemoral sone. Typen er antatt å forekomme i sørlige og midtre deler av Gudbrandsdalen, på Hadeland og i Ringsaker, spredt på Vestlandet fra Hardanger og nordover, rundt Trondheimsfjorden og ytterst på Helgelandskysten og sør i Salten. Den forekommer spredt også andre steder innenfor utbredelsen til sørboreal sone der berggrunnen er kalkrik nok. Både i boreonemoral og sørboreal sone kan vurderingsenheten opptre på skjellsand.

• Bakkestuen, V., Stabbetorp, O., Molia, A. & Evju, M. 2014. Hotspot åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjordområdet. Beskrivelse av habitatet og forslag til overvåkingsopplegg fra ARKO-prosjektet. NINA Rapport 1102: 45
• Høitomt, G. & Larsen, B. H. 2024. Lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark i Gran, Hamar og Ringaker kommuner – tilstand og skjøtselsbehov. Miljøfaglig Utredning Rapport 2024- 116. 68 s. ISBN 978-82-345-0662-8.
• Rui, H. S. 2025. Skjøtselsplan for åpen grunnlendt kalkmark på Hvamodden, Asker kommune, Akershus. Biofokus rapport 2025-006. Stiftelsen Biofokus. Oslo.
• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger temperatur. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=air_temperature&period=Annual&scenario=RCP45&area=R2
• Evju, M., Høitomt, T., Ihlen, P. G., Aarrestad, P. A. og Grytnes, J.-A. 2018. Åpen grunnlendt sterkt kalkrik mark i boreonemoral sone, Fjell og berg. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. Hentet 20.1.2025 fra: https://artsdatabanken.no/RLN2018/266.
• Klepsland & Reiso 2020. Truete lavarter på åpen grunnlendt kalkmark og kalkberg i Oslofeltet (2020). BioFokus-notat 2020-82. Stiftelsen BioFokus. Oslo.
• Gammelmo, Ø., Høitomt, T. og Nilsson, A. 2025. Restaurering, kartlegging og skjøtsel av åpen grunnlendt kalkmark i og utenfor verneområder ved Tyrifjorden. Biofokus Rapport nr. xx.