Intermediær isinnfrysingsmark

Beskrivelse av naturtypen

Naturtypen omfatter åpen og intermediær til litt kalkrik fastmark i bunnen av forsenkninger i terrenget, som regel dødisgroper i isavsmeltningslandskap. Isinnfrysingsmark forekommer nesten utelukkende i kontinentale områder med kalde vintrer og langvarig tele i bakken. Løsmassene hvor dødisgroper forekommer er så lett drenerte at forsenkningene ikke fylles med vann. Derfor dannes det ikke våtmarksvegetasjon. Ved mye nedbør på frossen mark og i snøsmeltingen samles imidlertid vann i bunnen av forsenkningene, og enkelte år kan vegetasjonen fryse inn i is. Dermed utvikles heipreget vegetasjon som tåler innfrysning, med innslag av lyngvekster, moser og lav. Tresjikt mangler, men spredte busker kan forekomme. Isinnfrysingsmark kan ha flekker med naken sand, og ofte er det tendenser til tuedannelse, med mye smyle og sølvbunke. Naturtypen skiller seg fra den kalkfattige ved å ha større innslag av urter, for eksempel harerug og bakkestjerne. 

A. Reduksjon i totalarealet

Naturtypen er i stor grad konsentrert til store løsmasseterrasser med glasifluvialt opphav eller tykke morenemasser i et isavsmeltingslandskap, og hovedsakelig i kontinentale områder i Øst-Norge og i Finnmark. Arealtapet har utvilsomt vært størst i områder som Gardermoen og til dels også i sørlige deler av Østerdalen, og muligens over terskelverdien for NT (mer enn 20 % de siste 50 årene). De viktigste enkeltfaktorene for arealtap er massetak og igjenfylling av dødisgroper med avfall og/eller masser, men infratrukturutbygging og annen utbygging har nok også sitt å si. Lenger nord, hvor de fleste forekomster finnes, er det ingen indikasjoner på at arealtapet har vært så stort, og mange av de kjente og best utviklete forekomstene i Nord-Østerdalen ligger innenfor Grimsmoen naturreservat. Samlet vurderes det derfor at arealtapet er under 20 % de siste 50 årene, og dette forventes å være tilfelle også for de nærmeste 50 årene.

B. Begrenset geografisk utbredelse

Få forekomster av intermediær isinnfrysingsmark er kartlagt i Norge. Mørketallet for denne sjeldne naturtypen vurderes ikke å være mer enn 2 til 3. Da den forekommer fra Gardermoen i sør til Tana i nord er utbredelsesarealet større enn 55 000 km², men typen forekommer sannsynligvis kun imellom 20 og 50 forekomstruter. Det antas at antall forekomster av naturtypen reduseres gjennom arealtap (sand/grustak, igjenfylling) og forringelse på grunn av klimaendringer. Den vurderes derfor til VU etter B2a-kriteriet. 

C. Abiotisk forringelse og D. Biotisk forringelse

Forringelse av naturtypen kan skje framover på grunn av klimaendringer. Is- og teledannelser er sentrale økologiske faktorer for typen, og frekvensendringer av dette er viktig for rødlistevurderingen. Kortere periode med tele i bakken og høyere vintertemperatur generelt vil kunne føre til mindre innfrysing av vegetasjonen i bunnen av dødisgroper. På lang sikt kan dette føre til gjengroing med høyere vegetasjon, inkludert busker og trær. Dette får noe sterkere negativ effekt i de kalkrike utformingene enn i den kalkfattige da de fleste busker og trær har bedre vekstvilkår i kalkrikt jordsmonn (med einer som et viktig unntak). Så langt er det ikke kilder som kan si noe om gjengroing i de få dødisgropene med noe kalkrik isinnfrysingsmark i Øst-Norge, men det er sannsynlig at klimaendringene framover, jamfør Norsk klimaservicesenter (2025), vil føre til økende gjengroing i neste 50-årsperiode. På bakgrunn av dette vurderes det at det meste av arealet er utsatt for forringelse, og at graden av forringelse antakelig ligger i størrelsesorden 20–30 %. Dette gjør at terskelverdien for NT ikke overstiges for disse kriteriene innenfor alle aktuelle tidsvinduer. 

Intermediær isinnfrysingsmark vurderes derfor til sårbar – VU etter B2a-kriteriet.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Hele arealet påvirkes (>90%)

  Alvorlighetsgrad

  <20% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Intermediær isinnfrysingsmark er generelt sjelden, men finnes spredt i tilknytning til store breelvavsetninger og større isavsmeltingslandskap, helst i kontinentale områder i Innlandet og i Finnmark samt på og omkring Gardermoen (Hauerseterdeltaet). Naturtypen finnes nesten utelukkende i dødisgroper, men det er de færreste dødisgroper som har isinnfrysingsmark.

Naturtypen har kjent forekomst i Oslo og Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud og Finnmark.

• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger temperatur. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=air_temperature&period=Annual&scenario=RCP45&area=R2