Klart kalkrik isinnfrysingsmark Isinnfrysingsmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten omfatter åpen og kalkrik fastmark i bunnen av forsenkninger i terrenget. Dødisgropene har sjelden så kalkrike løsmasser at enheten utvikles i disse, men muligens kan noen forekomster i Nord-Østerdalen og i Porsanger (se Mork & Gaarder 2017) ligge på så kalkrike løsmasser at enheten er realisert også i løsmasser. Forekomstene i Porsanger ligger på dolomitt, men forsenkningene er ikke typiske dødisgroper, og det er usikkert om de kan betraktes som naturbeitemark, åpen flomfastmark eller isinnfrysingsmark (Mork & Gaarder 2017). Derimot kan klart kalkrik isinnfrysingsmark dannes i groper i karstlandskap. På samme vis som i dødisgropene, kan bunnen i karstgropene fryse til på høsten, slik at gropene fylles med vann eller is for lengre perioder. Her påvirkes også vegetasjonen av isskuring. En karakteristisk artssammensetning med fuktmarkspreg utvikles, med arter som blåkoll, krypsoleie, mjødurt og skarmarikåpe. Generelt har denne typen en større urtedominans enn kalkfattig og intermediær/litt kalkrik isinnfrysingsmark.

A-kriteriet: Vurderingsenheten finnes trolig hovedsakelig i karstgroper, og det er svært lite kunnskap om forekomsten i Norge. Løsmassene i breelvterrasser og i andre isavsmeltingslandskap er som regel ikke kalkrike nok til at klart kalkrik isinnfrysingsmark finnes i dødisgroper, men også dette er mangelfullt utredet/kjent. Karstgroper med isinnfrysingsmark finnes trolig bare svært lokalt på kalken innenfor Oslofeltet, indre deler av Trøndelag, Nordland og muligens i Finnmark. Arealtap er først og fremst knyttet til kalksteins-/marmorbrudd, kanskje også til massetak. Arealtapet har utvilsomt vært størst i Oslofeltet, og muligens over terskelverdien for NT (mer enn 20 % de siste 50 årene). Lenger nord er det ingen indikasjoner på at arealtapet har vært så stort, men igjen, kunnskapen er svært begrenset.

B-kriteriet: Ingen forekomster av sterkt kalkrik isinnfrysingsmark er kartlagt i Norge. Da den antakelig forekommer fra Grenland i sør til Finnmark i nord er utbredelsesarealet større enn 55.000 km2, men enheten forekommer sannsynligvis i mindre enn 20 forekomstruter, og etter som det antas et visst arealtap og noe forringelse, vurderes den derfor til EN etter B2a-kriteriet. 

C-/D-kriteriet: Forringelse for utformingen i karstgroper er sannsynligvis bare knyttet til igjenfylling med avfall og/eller masser (og da kan det like gjerne være snakk om direkte arealtap). Klimaendringer vil trolig ha mindre å si for vurderingsenheten, men de få forekomstene som kan opptre på kalkrike løsmasser vil være mer utsatt for klimaendringer gjennom mindre is- og teledannelse (jf. Norsk klimaservicesenter 2025). Dette kan føre til økende gjengroing i neste 50 års periode. På bakgrunn av dette vurderes det at under halvparten av arealet er utsatt for forringelse, og at graden av forringelse antakelig vil ligge i størrelsesorden 20-30 %. Dette gjør at terskelverdien for NT ikke overstiges for disse kriteriene innenfor alle aktuelle tidsvinduer.

Klart kalkrik isinnfrysingsmark vurderes på bakgrunn av dette til EN etter B2a-kriteriet.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Klart kalkrik isinnfrysingsmark er en sjelden naturtype som er knyttet til karstlandskap (karstgroper) innenfor Oslofeltet, i Nordland og i Troms og Finnmark. Muligens finnes også noen forekomster på breelvavsetninger i Porsanger.

• Mork, K. & Gaarder, G. 2017. Ny 132 (420) kV kraftledning Adamselv-Lakselv. Konsekvensutredning. Naturmangfold. Multiconsult, oppdrag 129 106. Rapport, 113 s. + vedlegg.