Sandskogsmark , dominert av bartrær Sand- og dyneskogsmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten omfatter skogsmark som forekommer på sandsubstrat, der substratet ikke er helt stabilisert og humuslaget tynt, samt har bartredominans - der furu er det klart vanligste treslaget. Sandskogsmarka kjennetegnes ved forekomst av flekker med naken sand, forårsaket av små forstyrrelser. Typen forekommer særlig på steder der elver skjærer gjennom sanddominerte løsmasser, mens flate moer på sanddominerte løsmasseavsetninger oftest har utviklet et tykt humuslag og da tilhører fastmarksskog. I terrasseskråninger og på siden av esker-rygger kan derimot små ras skape nok markforstyrrelse til at nakent sandsubstrat opptrer flekkvis. sandskogsmark kan også finnes på steder der rotvelter, dyretråkk og lignende forstyrrelser skaper små åpninger i humuslaget. Den kan også finnes på flyvesandområder avsatt av breelver ved slutten av siste istid, med eroderte flekker med naken sand. Relativt fint sandsubstrat er vanligst, men sandskogsmark kan også forekomme på noe grovere morenesubstrat i kontinentale områder, for eksempel med en blanding av sand og grus eller dominert av fin grus. 

Sandskogsmark er en veldrenert og tørr skogtype siden sand er et naturlig veldrenert substrat. Variasjonen langs LM-UF uttørkingsfare er derfor hovedsakelig begrenset til basistrinnene litt tørkeutsatt til svært tørkeutsatt. Dette gir seg blant annet utslag i bunnsjiktet ved mengdefordelingen mellom moser og lav. Sand inneholder rester av ulike bergarter, og naken sand er derfor sjelden kalkfattig, men heller ikke veldig kalkrik. Man finner derfor nokså liten variasjon i kalkinnhold i sandskogsmark, vanligvis i området svakt intermediær til litt kalkrik, av og til temmelig kalkrik og i sjeldne tilfeller enda større kalkinnhold (svært kalkrik). Enheten kan derfor ha innslag av tørketolerante arter som er typisk for lågurtskog. Furu dominerer i tresjiktet og naturtypen preges av langvarig innflytelse fra tresjiktet. Den skilles fra fastmarksskog ved forekomst av nakent sandsubstrat og tynt humusdekke som bidrar til at artene får god kontakt med det nakne sandsubstratet. Sandskogsmark skilles fra dyneskogsmark ved å ha et mer stabilt sandsubstrat, uttrykt ved tresatt semi-stabilisert sand langs gradienten i sandstabilisering. Tyttebær kan forekomme, men lyngdekningen er aldri høy. Bunnsjiktet kan ha høy lavdekning med blant annet lys reinlav, kvitkrull og islandslav, men mosedominerte utforminger med furumose som dominerende art, finnes også. Typisk for sandskogsmark er forekomst av jordboende mykorrhizasopper, blant annet flere slørsopper, også kalt sandskogsopper, som er knyttet til denne tørre skogsmarktypen, som for eksemepl moslørsopp. I tillegg er en del spesialiserte insekter knyttet til nakne sandflekker. Enkelte mindre vanlige karplanter, som bittergrønn og mogop, forekommer også i sandskogsmark. Tørre furuskoger på fin sand med dominans av moser og lav i bunnsjiktet og liten dekning av høye lyngarter som blåbær er ofte en god indikasjon på forekomst av sandskogsmark. På kalkrik sand, kan det forekomme kalkkrevende karplanter som for eksempel rødflangre og brudespore, men disse behøver ikke være til stede. Derfor er forekomst av sandfuruskogssopper ofte nyttige for å skille sandskogsmark fra annen fastmarksskogmark. 

Vurderingsperiode

Vurderingsperioden som legges til grunn er 1985-2035, siden den mest omfattende forringelsen av denne naturtypen er antatt å ha forekommet etter 1985 og frem til i dag, mens den største forringelsen på kortere tidshorisont har skjedd de siste fem årene. Det er derfor vurdert endring også 10 år frem i tid med utgangspunkt i årlig hogst tilsvarende toppåret for hogst, 2021, med en økning i hogst tilsvarende 20% basert på felterfaringer. 

Kriteriedokumentasjon

A-kriteriet

Sandbarskog opptrer i hovedsak langs elver (på bresjø- og breelvavsetninger og elve- og bekkeavsetninger) i lett tilgjengelige områder som medfører at arealene er utsatt for stor grad av intensiv arealbruk og arealbruksendringer. For perioden 2017-2022 var nedbyggingen av arealer på 0,3 km2 (1,4% av det estimerte totalarealet). Det legges til grunn at dette er representativt for hele vurderingsperioden med utgangspunkt i at store arealer er gått tapt til utbygging av motorveier og andre arealformål, deriblant utvidelsen av Gardermoen lufthavn. Videre er sandbarskogene utsatt for masseuttak og ulike former for nedbygging fra boliger, industri, militæranlegg og solcellepaneler. Totalt areal med nedbygging blir derfor vurdert til 3 km2 (omtrent 14% av det estimerte totalarealet). Treslagsskifte, fra furu til gran, kan gi opphav til arealtap gjennom overgang til klart endret skog ved vesentlig endring av artssammensetning etter fullført gjennomgripende treslagsskifte med nær sagt monokultur av gran. Det knyttes stor usikkerhet til omfanget av denne graden av og utstrekningen av treslagsskifte i sandfuruskog, men det er legges til grunn at omtrent 0,5 km2 (1% av det estimerte totalarealet) av dette er et resultat av et fullført gjennomgripende treslagsskifte fra furu til gran. Dette er arealer som i hovedsak opptrer i de friskere (bærlyng) sandfuruskogene.

Samlet arealtap for sandbarskog i perioden 1985-2035 er vurdert til å utgjøre omtrent 16% av det estimerte totalarealet. Dette betyr at sandbarskog er LC på A-kriteriet.

B-kriteriet

Både utbredelsesareal og antall forekomstruter er langt over terskelverdi for nær truet (NT) for dette kriteriet.

C/D-kriteriet

Det antas at biotisk forringelse er viktigere enn abiotisk forringelse i sandbarskog. En samlet vurdering av forringelse gjøres da under D-kriteriet. Arealtapet som inngår i A-kriteriet inngår i vurderingen av D-kriteriet som 100% forringelse. Biotiske forringelser av sandbarskog knyttes til menneskeskapte forringelser som gir utslag i endrede konkurranse og miljøforhold mellom artene i sandbarskogen. Dette inkluderer treslagsskifte fra furu til gran, åpen hogst i form av frøstillingshogst (15,2 av arealet er antatt utsatt for 1. gangs flatehogst og 19% av arealet er utsatt for 2. gangs flatehogst), gjødsling som er antatt å ha skjedd på 10% av arealet og sur nedbør som bidrar til overgjødsling av skogsjorda (25% av arealet er antatt påvirket). Kombinasjonen av 2. gangs flatehogst, gjødsling og sur nedbør som i stor grad forekommer på de samme arealene, og at det er en aktiv skogskjøtsel av arealene med sandfuruskog, i større grad enn øvrig skog, så legges det til grunn at arealene med 2. gangs flatehogst i sum har mer enn 50% forringelse.

Samlet forringelse over 50% av sandbarskog i perioden 1985-2035 vurderes til å utgjøre >50% av det estimerte totalarealet, som gir kategori sårbar (VU) på D-kriteriet.

Endelig vurdering

Vurderingsenheten vurderes som sårbar (VU).

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Beregning av areal

Grunnlaget for beregning av naturtypens kjente totalareal er arealstatistikk fra kartlagte naturtypelokaliteter etter både Miljødirektoratets instruks og Direktoratet for Naturforvaltnings Håndbok 13. Det estimerte totalareal kombinerer det kjente totalarealet med modellering av forekomster av barskog (SR16) på sandløsmasser som forekommer innenfor 250 meter fra registreringer av ekte sandskogsarter; moslørsopp, kransmusserong, grannjamne, hybridgrannjamne, furuknippesopp og mørk melsopp. Beregningen av utbredelsesområde og antall forekomstruter er gjort gjennom overlapp med SSB-ruter (10x10 km) og påfølgende minimum konveks polygon rundt forekomstrutene. 

Sandbarskog er i hovedsak furudominert skog på sandløsmasser med et klart tyngdpunkt i Sørøst-Norge i særlig svakt kontinental seksjon og overgangsseksjonen, og  sørboreal til boreonemoral sone med kjerneområder ved Elverum, øvre deler av Gudbransdalen og Kongsberg-Flesberg, men også langs de store elvebreddene i Finnmark ved Pasvik og Anarjohka. 

Mørketall

Det er kartlagt en del sandfuruskog (22 km²), men det er fortsatt store arealer som ikke er kartlagt og mange kartleggere dårlig kjent med naturtypen utover de mest karakteristiske utformingene innenfor kjerneområdene. Mørketallet er derfor satt til 2, med en viss usikkerhet ved hvorvidt den skulle vært noe høyere.

Det estimerte totalarealet anses som forholdsvis realistisk, men hvor det er sannsynlig med mindre andeler av falske positiver i det "kjente" totalarealet særlig i arealer med grandominans, mens det samtidig er sannsynlig med falske negativer for sandskogsmark som forekommer på andre løsmassetyper (jf. fordelingen av løsmasser i registrerte sandfuruskoger). Det er også en viss sjanse for at en liten andel av de modellerte sandskogsmarkene har gjennomgått en suksesjon med tilstrekkelig humusdannelse til at arealene i dag ikke har nakne partier med sand, som gjør at deler av arealet i dag er blitt fastmarkskogsmark. Dette er arealer som potensielt ville fortsatt å være sandskogsmark, gitt en naturlig skogbranndynamikk som jevnlig brenner opp det organiske humuslaget. 

Løsmasser

Valget av løsmasser som inngår i overlagsanalysene for å identifisere sandskogsmarkene baserer seg på overlagsanalyser for alle løsmassetyper fra NGUs løsmassekart med sandskogsartene kransmusserong, grannjamne, hybridgrannjamne, moslørsopp og sandfiol (sandfiol ble vurdert som lite egnet og sett bort fra i endelig utvalg av løsmasser), hvorav de løsmassetypene med klarest sammenheng med forekomsten av sandskogsartene, ble brukt videre i analysene. Dette inkluderer breelvavsetning (glasifluvial avsetning), elve- og bekkeavsetning (fluvial avsetning) og vindavsetning (eolisk avsetning).  Dette sammenfaller med tilsvarende overlagsanalyser mellom løsmassetyper og registrerte forekomster av rik sandfuruskog (Miljødirektoratets instruks – NiN) og sandfuruskog (DN håndbok 13).

• Singh, A., & Agrawal, M. (2007). Acid rain and its ecological consequences. Journal of environmental biology, 29(1), 15. jeb.co.in
• Austnes, K., Gundersen, C.B., Sample, J.E., Lund E. 2023. Overskridelser av tålegrenser for forsuring og overgjødsling for Norge. Oppdatering med perioden 2017-2021. NIVA rapport L.NR. 7879-2023. 40 s.
• Maehara, N., Kikuchi, J., & Futai, K. (1993). Mycorrhizae of Japanese black pine (Pinus thunbergii): protection of seedlings from acid mist and effect of acid mist on mycorrhiza formation. Canadian journal of botany, 71(12), 1562-1567. https://cdnsciencepub.com/doi/abs/10.1139/b93-190
• Bobbink, B. & Hettelingh, J.P. (2011). Review and revision of empirical critical loads and dose-response relationships. National Institute for public Health and the Environment (RIVM), www.rivm.nl.cce.
• Aarrestad, P.A., Bendiksen, E., Bjerke, J.W., Brandrud, T.E., Hofgaard, A., Rusch, G. & Stabbetorp. O.E. 2013. Effekter av treslagsskifte, treplanting og nitrogengjødsling i skog på biologisk mangfold. Kunnskapsgrunnlag for å vurdere skogtiltak i klimasammenheng. – NINA Rapport 959. 69 s. http://hdl.handle.net/11250/2383538
• Simensen, T., A’Campo, W., Atakan, A., Heggdal, J. E., Aune-Lundberg, L., Vagnildhaug, A., Kristensen, Ø. og Lindaas, G. O. 2023. Planlagt utbyggingsareal i Norge. Identifisering av mulig framtidig utbyggingsareal i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven. NINA Rapport 2310. Norsk institutt for natuforskning. https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/3085779
• Viken, K. O., Svensson, A., & Breidenbach, J. (2025). Omfang av flatehogst etter 1940 i Norsk skog–Resultater for Østlandet. NIBIO Rapport. https://hdl.handle.net/11250/3181582