Sandskogsmark , dominert av boreale lauvtrær Sand- og dyneskogsmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten omfatter skogsmark som forekommer på sandsubstrat, der substratet ikke er helt stabilisert og humuslaget tynt, samt har dominans av boreale løvtrær. Vanligste treslag er bjørk, og dominerer de boreale sandlauvskogene i Nord-Norge, mens det er knyttet stor usikkerhet til forekomstene i Sør-Norge og deres utforming. Boreal sandlauvskog er i hovedsak knyttet til nordlige sandskogsmark i Troms og Finnmark, langs de større elvene og elvemunningene. Forekomster i Sør-Norge er trolig fåtallige og utgjør små arealer av naturlige årsaker basert på langtkommen humusdannelse med suksesjon mot fastmarksskog og tidligere skogbruksaktiviteter med treslagsskifte og selektiv hogst som prefererer bartrær. Mye av sandskogsmark som i dag forekommer på sandsubstrat er trolig kortvarige (ikke-permanente) primærsuksesjoner knyttet til hogstflater og som i denne sammenheng er å anse som sandbarskog. Det er også mye av forekomstene med lauvskog på sandsubstrat som trolig er fastmarksskog eller flomskogsmark, hvorav det i begge tilfeller faller innunder andre vurderingsenheter.Sandskogsmarka kjennetegnes ved forekomst av flekker med naken sand, forårsaket av små forstyrrelser. Typen forekommer særlig på steder der elver skjærer gjennom sanddominerte løsmasser, mens flate moer på sanddominerte løsmasseavsetninger oftest har utviklet et tykt humuslag og da tilhører fastmarksskog. I terrasseskråninger og på siden av esker-rygger kan derimot små ras skape nok markforstyrrelse til at nakent sandsubstrat opptrer flekkvis. sandskogsmark kan også finnes på steder der rotvelter, dyretråkk og lignende forstyrrelser skaper små åpninger i humuslaget. Den kan også finnes på flyvesandområder avsatt av breelver ved slutten av siste istid, med eroderte flekker med naken sand. Relativt fint sandsubstrat er vanligst, men sandskogsmark kan også forekomme på noe grovere morenesubstrat i kontinentale områder, for eksempel med en blanding av sand og grus eller dominert av fin grus. 

Sandskogsmark er en veldrenert og tørr skogtype siden sand er et naturlig veldrenert substrat. Variasjonen langs uttørkingsfare er derfor hovedsakelig begrenset til basistrinnene litt tørkeutsatt til svært tørkeutsatt. Dette gir seg blant annet utslag i bunnsjiktet ved mengdefordelingen mellom moser og lav. Sand inneholder rester av ulike bergarter, og naken sand er derfor sjelden kalkfattig, men heller ikke veldig kalkrik. Man finner derfor nokså liten variasjon i kalkinnhold i sandskogsmark, vanligvis i området svakt intermediær til litt kalkrik, av og til temmelig kalkrik og i sjeldne tilfeller enda større kalkinnhold (svært kalkrik). Enheten kan derfor ha innslag av tørketolerante arter som er typisk for lågurtskog. Furu dominerer normalt i tresjiktet, men i noen tilfeller er dominans av andre treslag, som eik. Naturtypen preges av langvarig innflytelse fra tresjiktet. Den skilles fra fastmarksskog ved forekomst av nakent sandsubstrat og tynt humusdekke som bidrar til at artene får god kontakt med det nakne sandsubstratet. Lauvskogsdominerte utforminger har ofte medført tilstrekkelig humusdannelse, til at skogen har oppnådd suksesjonen mot fastmarksskog, og har kun unntaksvis tilstrekkelig lite humusdekke til å klassifiseres som sandedellauvskog eller boreal sandlauvskog. Sandskogsmark skilles fra dyneskogsmark ved å ha et mer stabilt sandsubstrat, uttrykt ved tresatt semi-stabilisert sand langs gradienten i sandstabilisering. Tyttebær kan forekomme, men lyngdekningen er aldri høy. Bunnsjiktet kan ha høy lavdekning med blant annet lys reinlav, kvitkrull og islandslav, men mosedominerte utforminger med furumose som dominerende art, finnes også. Typisk for sandskogsmark er forekomst av jordboende mykorrhizasopper, blant annet flere slørsopper, også kalt sandskogsopper, som er knyttet til denne tørre skogsmarktypen, som for eksemepl moslørsopp. I tillegg er en del spesialiserte insekter knyttet til nakne sandflekker. Enkelte mindre vanlige karplanter, som bittergrønn og mogop, forekommer også i sandskogsmark. Tørre skoger på fin sand med dominans av moser og lav i bunnsjiktet og liten dekning av høye lyngarter som blåbær er ofte en god indikasjon på forekomst av sandskogsmark. På kalkrik sand, kan det forekomme kalkkrevende karplanter som for eksempel rødflangre og brudespore, men disse behøver ikke være til stede. Derfor er forekomst av sandfuruskogssopper ofte nyttige for å skille sandskogsmark fra annen fastmarksskogmark. 

Vurderingsperiode

Vurderingsperioden som legges til grunn er 1985-2035, i tråd med vurderingsperioden for de øvrige sandskogsmarkene, med utgangspunkt i at det ikke er noen andre kjente årsaker til nedgang i areal eller kvalitet i naturtypen som avviker i de aktuelle tidsrommene i fortid og fremtid.

A-kriteriet 

Statistikk fra Landsskogtakseringen, for boreale lauvskoger generelt og ikke boreale sandlauvskoger spesielt, viser at omtrent 5% av de boreale lauvskogene i mellomboreal og nordboreal sone i kontinental seksjon og midtseksjonene har gått tapt i perioden 1975-2021. Arealtapet fordeler seg på 2-4% fra arealendringer gjennom nedbygging og andre arealformål, mens 1-2% er treslagsskifte til fremmede treslag. Det er sannsynlig at arealtapet fra treslagsskifte med fremmede treslag vil fortsette noe de neste 50 år, både gjennom aktiv treplanting knyttet til skogbruksformål. Statistikken fra Landskogtakseringen viser også at omtrent 2% av det arealet som ble hogd i vurderingsperioden var hogstklasse 1 eller 2 i 1975, og det antas derfor at det er snakk om andregangshogst før hogstklasse 5 for disse arealene, og det derfor regnes som arealtap. I fravær av mer spesifikk kunnskap om hogst i vurderingsenheten legges dette til grunn også for vurderingsperioden, som gir et samlet arealtap på 7% basert på Landskogstakseringen. Omfanget av arealtap i vurderingsperioden 1985-2035 er noe uvisst, og til tross for at forekomstene med vurderingsenheten er mer tilgjengelig enn mye av den øvrige boreale lauvskogen og attpåtil er utsatt for masseuttak, er det ikke sannsynlig at det totale arealtapet har overskredet terskelverdiene for NT (>20 %).  

Det antas at arealtapet ikke er utslagsgivende for vurderingsenheten og at den derfor vurderes til LC for A-kriteriet. 

B-kriteriet 

Boreal sandlauvskog har et relativt begrenset sannsynlig forekomstareal, men trolig større enn 55 forekomstruter og er følgelig ikke utslagsgivende for B-kriteriet. Utbredelsesarealet er stort og langt over terskelverdi for NT. 

C/D-kriteriet 

Abiotisk forringelse i form av endring av klima og nedbørsmønster vil kunne forringe naturtypen i fremtiden, men graden av forringelse som direkte konsekvens av de abiotiske faktorene er ikke vurdert som sterk nok til at dette kriteriet blir utslagsgivende. 

Biotisk forringelse i vurderingsenheten knyttes til skogbruksaktiviteter med flatehogst, som ifl Landskogstakseringen utgjorde omtrent 25% og 24% av totalarealet til boreale lauvskoger i mellomboreal og nordboreal sone i henholdsvis kontinental seksjon og midtseksjonene, som er der vi i hovedsak finner vurderingsenheten. Gitt at det er representativt også for vurderingsenheten legges det til grunn at omtrent 25% er flatehogd i vurderingsperioden. Dette er også skoger det forekommer en del vedhogst av ukjent omfang, men trolig ubetydelig i denne sammenheng. For de nordlige forekomstene av vurderingsenheten, som trolig har størst forekomster rundt Tanaelva og de andre store elveslettene i Troms og Finnmark, er det store områder som er effektivt avskoget som konsekvens av målerangrep. På Varangerhalvøya og Tana, utgjør dette omtrent 45% av fjellbjørkeskogen, som også inkluderer vurderingsenheten. Denne forringelsen tilegnes en forringelsesgrad på over 50%. Øvrige forringelser er dårlig kjent, og grunnet et tyngdepunkt i Nord-Norge, er det sannsynlig at kun ubetydelige andeler av totalarealet er påvirket av sur nedbør, gjødsling og fremmede arter.

Det er vurdert dit hen at samlet forringelse i naturtypen utgjør i overkant av 50% for mer enn 50% av arealet som tilsvarer sårbar (VU) i alle tidsvinduer på D-kriteriet.

E-kriteriet 

Det er ikke gjort en rent kvantitativ vurdering av sannsynlighet for at økosystemet skal gå tapt. 

Endelig vurdering

Vurderingsenheten vurderes som sårbar (VU).

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Utbredelsesareal

Boreal sandlauvskog er i hovedsak knyttet til nordlig sandskogsmark i Troms og Finnmark, langs de større elvene og elvemunningene på bresjø- og breelvavsetninger, samt fossile innlandsdyner med relativt stabilisert sand. Forekomster i Sør-Norge er trolig fåtallige og utgjør små arealer av naturlige årsaker basert på langtkommen humusdannelse med suksesjon mot fastmarksskog og tidligere skogbruksaktiviteter med treslagsskifte og selektiv hogst som prefererer bartrær. Mye av sandskogsmark som i dag forekommer på sandsubstrat er trolig kortvarige (ikke-permanente) primærsuksesjoner knyttet til hogstflater og som i denne sammenheng er å anse som sandbarskog. Det er også mye av forekomstene med lauvskog på sandsubstrat som trolig er fastmarksskog eller flomskogsmark, hvorav det i begge tilfeller faller innunder andre vurderingsenheter. 

Totalareal og forekomstareal

Forekomstene av bjørkedominerte sandskogsmarker i Troms og Finnmark fanges ikke opp ved overlagsanalyser med treslagskart fra skogressurskartene (SR16) og arealressurskartene (AR5) med de respektive løsmassene, da det ikke er produktiv skog. Totalarealet og forekomstrutene med boreal sandlauvskog er derfor ikke utregnet grunnet manglende tilgang på arealstatistikk og egnet kartgrunnlag for modellering av sannsynlige forekomster, som følgelig hadde medført unødvendig stor usikkerhet til datagrunnlaget i vurderingen. Rødlistevurderingen tar derfor utgangspunkt i en vurdering av påvirkningsfaktorer utfra tilgjengelig kunnskap og ekspertvurderinger knyttet til boreale lauvskog i de relevante områdene uten nærmere angivelse av konkrete arealestimater.

Overlapp med boreal dynelauvskog

Det har ikke vært praktisk mulig å differensiere mellom arealene med boreal sandlauvskog og boreal dynelauvskog basert på eksisterende kunnskap. Konsekvensen av dette har blitt at boreal sandlauvskog, som er den vanligste av disse to typene trolig inkluderer noe boreal dynelauvskog. Den boreale dynelauvskogen forekommer i hovedsak i bakkant av sanddynemark og på innlandsdyner, og sannsynligvis er de største forekomstene ved Tanaelva. Grunnet at det ikke har vært mulig å skille disse blir boreal dynelauvskog vurdert som ikke evaluert (NE), og dens rødlistevurdering må sees opp mot rødlistevurderingen av boreal sandlauvskog. Trolig er det snakk om såpass små arealer med boreal dynelauvskog og større påvirkning av målerangrep rundt Tanaelva og følgelig en større andel av forekomstene, som ville gitt en høyere rødlistekategori for den boreale dynelauvskogen enn boreal sandlauvskog. Usikkerheten rundt fordelingen av deres forekomster og areal er dog så stor at det ikke gjøres en egen vurdering av boreal dynelauvskog.

• Singh, A., & Agrawal, M. (2007). Acid rain and its ecological consequences. Journal of environmental biology, 29(1), 15. jeb.co.in
• IPBES (2023). Summary for Policymakers of the Thematic Assessment Report on Invasive Alien Species and their Control of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. Roy, H. E., Pauchard, A., Stoett, P., Renard Truong, T., Bacher, S., Galil, B. S., Hulme, P. E., Ikeda, T., Sankaran, K. V., McGeoch, M. A., Meyerson, L. A., Nuñez, M. A., Ordonez, A., Rahlao, S. J., Schwindt, E., Seebens, H., Sheppard, A. W., and Vandvik, V. (eds.). IPBES secretariat, Bonn, Germany. https://doi.org/10.5281/zenodo.7430692
• Austnes, K., Gundersen, C.B., Sample, J.E., Lund E. 2023. Overskridelser av tålegrenser for forsuring og overgjødsling for Norge. Oppdatering med perioden 2017-2021. NIVA rapport L.NR. 7879-2023. 40 s.
• Liu, Y., Oduor, A. M., Zhang, Z., Manea, A., Tooth, I. M., Leishman, M. R., ... & Van Kleunen, M. (2017). Do invasive alien plants benefit more from global environmental change than native plants?. Global Change Biology, 23(8), 3363-3370.
• Shi, J., Luo, Y. Q., Zhou, F., & He, P. (2010). The relationship between invasive alien species and main climatic zones. Biodiversity and Conservation, 19, 2485-2500.
• Maehara, N., Kikuchi, J., & Futai, K. (1993). Mycorrhizae of Japanese black pine (Pinus thunbergii): protection of seedlings from acid mist and effect of acid mist on mycorrhiza formation. Canadian journal of botany, 71(12), 1562-1567. https://cdnsciencepub.com/doi/abs/10.1139/b93-190
• Bobbink, B. & Hettelingh, J.P. (2011). Review and revision of empirical critical loads and dose-response relationships. National Institute for public Health and the Environment (RIVM), www.rivm.nl.cce.
• Aarrestad, P.A., Bendiksen, E., Bjerke, J.W., Brandrud, T.E., Hofgaard, A., Rusch, G. & Stabbetorp. O.E. 2013. Effekter av treslagsskifte, treplanting og nitrogengjødsling i skog på biologisk mangfold. Kunnskapsgrunnlag for å vurdere skogtiltak i klimasammenheng. – NINA Rapport 959. 69 s. http://hdl.handle.net/11250/2383538
• Seebens, H., Bacher, S., Blackburn, T. M., Capinha, C., Dawson, W., Dullinger, S., ... & Essl, F. (2021). Projecting the continental accumulation of alien species through to 2050. Global change biology, 27(5), 970-982.
• Simensen, T., A’Campo, W., Atakan, A., Heggdal, J. E., Aune-Lundberg, L., Vagnildhaug, A., Kristensen, Ø. og Lindaas, G. O. 2023. Planlagt utbyggingsareal i Norge. Identifisering av mulig framtidig utbyggingsareal i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven. NINA Rapport 2310. Norsk institutt for natuforskning. https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/3085779