Brakkvanns-flomskogsmark , dominert av boreale lauvtrær, i mellom- og nordboreal sone Flomskogsmark (Fastmarkssystemer)

Påvirkningsfaktorer

Den negative påvirkningen vi ser på flomnatur generelt, og særlig flomskogsmarkene, skyldes ofte flere påvirkningsfaktorer som virker sammen. Vannkraftutbygging, kanalisering, skogbruk, oppdyrking, nedbygging og fremmede arter er de vanligste årsakene til forringelse og arealtap, men også menneskelige forstyrrelser i form av stier og tråkkslitasje, så vel som eutrofiering og forurensning. Brakkvanns-flomskogsmark er de mest utsatte av flomskogsmarkene, da de forekommer ved elveutløp og deltaområder med spesielt stort arealpress.

Hogst og andre skogbrukstiltak  

Brakkvanns-flomskogsmark er utsatt for skogbruksaktivitet, enn dog i relativt liten grad knyttet til konvensjonelt skogbruk med åpne hogstformer, grunnet små arealer. Mye av brakkvanns-flomskogsmarkene i Nord-Norge forekommer på langstrakte og flate deltaområder og elveutløp tett på bebyggelse, og de fleste av disse er i dag tresatt med ganske tett og ung skog. Det er sannsynlig at en vesentlig andel av arealet blir utsatt for hogst til vedproduksjon og annen småskala hogst. Skogene er også utsatt for uttak av død ved knyttet til drivved fra flomhendelser. Grunnet fravær av utstrakt bruk av konvensjonelt skogbruk i vurderingsenheten, legges ikke skogbruksstatistikk til grunn.  

Det legges til grunn at mindre enn 10% av arealet er påvirket mer enn 50% av hogst og andre skogbrukstiltak. 

Utbygging  

Vurderingsenheten består av et fåtall lokaliteter ved de store elveutløpene i Nord-Norge, hvorav det er generelt lavere utbyggingspress og hvor det meste av dagens bebyggelse ble etablert før vurderingsperioden. Selv om det er få forekomster, så er det fortsatt her vi har mest jordbruk, havneaktivitet og det viktige møtet mellom land, vann og sjø, som historisk har vært det viktigste møtepunktet mellom ulike næringer og industrier. LUI-indeksen viser at kysten er det landskapsområdet som har størst avtrykk etter fysisk nedbygging av natur (Erikstad et al. 2023), men altså i mindre grad i nord enn i sør. Det er allikevel noe nedbygging som også foregått innenfor vurderingsperioden, som for eksempel et større industriområde langs elvebredden i Alta (Aronneskjosen) og veiutbygging med påfølgende oppdemning som hindrer saltpåvirkning fra springflo ved Storfjord.

Følgelig legges det til grunn at opp mot 10% av totalarealet er gått tapt i perioden. Mesteparten av forekomstene er påvirket av tidligere inngrep fra før vurderingsperioden, og nyere inngrep etter 1975 er fåtallige. Det er lite trolig at det vil være større arealtap i fremtiden. 

Vannkraftutbygging  

Vurderingsenheten blir trolig påvirket av vassdragsregulering og vannkraftutbygging, men omfanget og graden av påvirkningen er lite kjent for brakkvannsmiljøene i Nord-Norge. Samtidig vil påvirkningen fra springflo kunne være med på å motvirke noe av effektene gjennom flompåvirkning fra sjøvannet. Det er allikevel sannsynlig med noe påvirkning også fra vannkraftutbygging, som i dag påvirker en stor andel av vassdragene i Norge over en viss størrelse. NVE oppgir at ca 64% av Norges vannkraftpotensial er utbygd pr 2020. På landsbasis er ca. 76% av kraftanleggene, med 64% av årsproduksjonen, bygget etter 1975, og dermed innenfor vurderingsperioden (NVE 2025). I tillegg kommer effekter eller innfridd endringsgjeld fra anlegg som er bygget før 1975. Selv om vi vet at en høy andel av større vassdrag er påvirket av endringer i vannføringsregime, er det veldig stor variasjon i hvor sterk påvirkningen er. Størst påvirkning finner vi på tørrlagte elvestrekninger nedenfor reservoarer med stor kapasitet. Her kan det det gå år mellom hver gang det er vann av betydning i elva. I de fleste tilfeller er påvirkningen mindre. Redusert vannføring har mange steder ført til at forstyrrelsesregimet i flomskogsmarkene med jevnlige flommer opphører og grunnvannstanden senkes, som følgelig medfører arealtap med overgang til fastmarksskog. 
Det legges til grunn at vannkraftutbygging med tilhørende inngrep har medført ubetydelig arealtap og har forringet <30% av arealet med en forringelsesgrad på >30%.

Påvirkning på habitat i form av jordbruk  

Brakkvannsmiljøene som ligger nærmest land, og særlig vurderingsenheten, er ofte er tett på bebyggelse og annen intensiv arealbruk. Den har derfor gjerne vært utsatt for press fra både drenering og oppdyrking, samt utfylling mot sjø for å øke jordbruksarealet. Områder som ligger nært dyrka mark, kan også bli forringet grunnet spredning av kunstgjødsel og sprøytemidler. 

Det legges til grunn at dette gjelder mindre enn 10% av totalarealet. 

Forurensning  

Brakkvanns-flomskogsmark har en vegetasjonssammensetting som er tilpasset oversvømminger eller perioder med høy vannstand fra sjø, så vel som forstyrrelser fra flom og tilsig av ferskvann fra elver. Gjennom begge prosesser tilføres de mye næringsstoffer som fraktes med vannet. Tilførsel av for mye næringsstoffer, kan likevel bli et problem og tålegrensen for vurderingsenheten baseres på tålegrensen for edelløvskog som er definert til å være 10-15 kg N-1 ha-1 år, som følgelig er tett på strandengene som har en tålegrense på 10-20 kg N-1 ha-1 år og har blitt skjerpet sammenlignet med tidligere grunnet større kunnskapsgrunnlag (Bobbink et al. 2022). Det er flere kilder til forurensning som utgjør en trussel for brakkvanns-flomskogsmarkene i nord, særlig avrenning fra flyplasser (f.eks. Alta flyplass og Porsanger flypass), sjøfart, olje- og gassutvinning og veitrafikk, som også er blant de største kildene til utslipp av nitrogenoksider i Norge. Mesteparten av ammoniakkutslippet kommer fra landbruket, og er også en viktig kilde til forurensning i jordbruksområdene (SSB 2025). Lokale forurensningskilder kan være kloakk, landbruk og havbruk. Brakkvanns-flomskogsmark kan også trues av oljeutslipp og forsøpling. Forsøpling oppstår gjerne i stort omfang etter flomhendelser, særlig knyttet til landbruksplast. Forurensningstrykket er generelt lavere i nord enn i sør.  

Det legges til grunn at forurensning påvirker mindre enn 20% av arealet og medfører mindre enn 20% forringelse.

Fremmede arter  

Fremmede arter er en av de største truslene for naturmangfoldet og natur nært folk og bebyggelse er særlig utsatt (IPBES, 2023). Brakkvanns-flomskogsmark er blant de mest utsatte naturtypene i møte med fremmede arter, da de opptrer i områder med stort arealpress, mottar fremmede arter fra elver og fra sjø, samt har et naturlig forstyrrelsesregime som kan gagne fremmede arter. Utfordringen med fremmede arter og deres konkurransefortrinn forverres med klimaendringer (Naturvårdsverket 2025). Økningen av fremmede arter globalt er i eksponentiell vekst, og størst er den forespeilet å være i Europa frem mot 2050 (Seebens et al. 2021). Økningen er estimert til å være 63% for perioden 2005-2050, som tilsier rundt 2500 nye fremmede arter som introduseres til Europa. Fremmede skadelige arter begunstiges mer enn stedegne arter av økt temperatur, mer CO2 og mer nitrogen, samt endringer i nedbørsregimer (Liu et al. 2017). Fremmede arter trives spesielt godt i temperaturer mellom 1-25 grader celsius i årsmiddeltemperatur, med et optimum mellom 10-15 grader (Shi et al. 2010). Årsmiddeltemperaturer i mellomboreal og nordboreal sone varierer i dag mellom ca -3 til 3 grader, og vil med økt temperaturer havne innenfor temperaturgrensene som er mest utsatt for fremmede arter.  

Det legges til grunn at fremmede arter påvirker en ubetydelig andel av arealet, men utgjør en forringelse på mer enn 30% der de forekommer.  

Klimaendringer  

Klimaendringer vil bidra til et villere, våtere og varmere klima med hyppigere og mer voldsomme tilfeller av ekstrem nedbør som kan medføre økt erosjon, som avhengig av mengden nedbør kan ha negative eller positive effekter på flomskogsmarkene og annen flomnatur (VKM 2022). Omfanget av dette er dog usikkert og tilegnes derfor ikke en konkret forringelsesgrad, men inngår i totalvurderingen som negativ påvirkningsfaktor for vurderingsenheten i sin helhet.