1. Rødlista for naturtyper 2025 >
  2. Sterkt kalkrik kystlynghei i boreonemoral og sørboreal sone

Sterkt kalkrik kystlynghei i boreonemoral og sørboreal sone Kystlynghei (Fastmarkssystemer)

Gi innspill til vurderingen nederst på siden

Utført av ekspertkomité for Fastmark
sist endret: onsdag 23. april 2025 15:37

Gjelder for Fastlands-Norge med havområder

Endelig kategori og kriterium: CR D1 + D2a + D2b
Naturtypen er vurdert til kritisk truet CR for Norsk rødliste for naturtyper 2025. Kategorien kommer av biotisk forringelse.

  • NE
    ikke vurdert
  • LC
    uten risiko
  • DD
    datamangel
  • NT
    nær truet
  • VU
    sårbar
  • EN
    sterkt truet
  • CR
    kritisk truet
  • CO
    gått tapt
Forklaring av kategoriene og kriteriene

Beskrivelse av naturtypen

TK03-M020-03. Sterkt kalkrik kystlynghei i boreonemoral og sørboreal sone

Vurderingsenheten utgjør det det høyeste kalktrinnet (LM-KA_ghi temmelig til ekstremt kalkrik), samt begge trinn av uttørkingsfare og vannmetning, av den utvalgte naturtypen kystlynghei. Enheten utgjør nemoral, boreonemoral og sørboreal sone. Arter tilpasset kalkrik mark preger vurderingsenheten. Sammenlignet med de to enhetene som er mer kalkfattige, er andelen av gress og urter høyere og andelen av røsslyng lavere. 

Kystlynghei på kalkrik berggrunn er en av våre mest artsrike naturtyper, og det er registrert rikhei på Helgelandskysten med over 50 arter per m2 av frøplanter, karsporeplanter, bladmoser og makrolav (Thorvaldsen et al. 2023). Vanlige arter i rikhei er fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), hvitmaure (Galium boreale), hengeaks (Melica nutans), loppestarr (Carex pulicaris), vill-lin (Linum catharticum), dvergjamne (Selaginella selaginoides), knegras (Danthonia decumbens) og blåstarr (Carex flacca). Effekten av lyngsviing i rikhei, er i likhet med naturtypen i sin helhet ansett for å være positivt, og fremmed biodiversiteten i lyngheia (Thorvaldsen et al. 2023). Det er registrert 164 lokaliteter med rikhei frem til 2021, og av de 116 hvor det finnes vurderinger etter miljødirektoratets kartleggingsinstruks er det under 20 % som er i god tilstand (Thorvaldsen et al. 2023). Innenfor regionen hvor det mulig kan finnes kystlynghei, estimeres 377 km2 til å være kalkrike. Dette betyr at det fortsatt gjenstår mye kartlegging av rikhei her til lands (Thorvaldsen et al. 2023).  

Kystlynghei er en åpen heipreget naturtype i oseaniske områder, og har blitt formet gjennom langvarig ekstensiv hevd, bestående av kombinasjoner av beiting og lyngbrenning, og tidligere også lyngslått. Dette er beitemark hvor tresjiktet har blitt åpnet, og marken er uryddet. De eldste lyngheiene i Norge går tilbake til den første faste bosettingen med husdyr langs kysten. Naturtypen er dominert av dvergbusker, først og fremst lyngarter, og røsslyng er en viktig nøkkelart i alle enheter med unntak av de rikeste som er mer grasdominerte. Blåbær (Vaccinium myrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea), krekling (Empetrum nigrum), smyle (Avenella flexuosa), kornstarr (Carex panicea), tepperot (Potentilla erecta), geitsvingel (Festuca vivipara), skogstjerne (Lysimachia europea), blåklokke (Campanula rotundifolia), heiblåfjær (Polygala serpyllifolia) og skrubbær (Chamaepericlymenum suecicum) er eksempler på arter som er typiske i norske kystlyngheier. Der det er ekstra fuktig, øker forekomsten av arter som klokkelyng (Erica tetralix), blokkebær (Vaccinium uliginosum), rome (Narthecium ossifragum) og bjørneskjegg (Trichophorum cespitosum). 

Kystlynghei har et vintermildt klima, noe som legger til rette for lange beiteperioder eller helårsbeiting for hardføre husdyrslag slik som gammelnorsk sau. De kan gjøre seg nytte av mellom annet den viktige nøkkelarten røsslyng, som er vintergrønn og dermed er en viktig beiteplante gjennom hele året. For å opprettholde beiteverdien og holde lyngheiene åpne, brennes lyngheia med jevne mellomrom (Velle og Thorvaldsen, 2021, Thorvaldsen og Velle, 2021). Brannrotasjonene varierer med gjenveksthastigheten på vegetasjonen, og rotasjonene er generelt kortere i sør enn i nord (Velle et al. 2014). Lyngsviing resulterer i ulike faser i en syklisk suksesjon, lyngheisyklusen, og består av pionerfase, byggefase, moden fase og degenererende fase (Velle et al. 2021). Artssammensettingen varierer mellom fasene, og generelt sett er pionerfasen rikere på urter og gress enn de andre fasene. I byggefasen øker dekningen av lyngarter, som etter hvert skygger ut urter og gress fra pionerfasen. I moden fase oppnår røsslyng sin høyeste dekning og høyde, og mot slutten av moden faser, er det vanlig svi lyngen på nytt. Degenererende fase karakteriseres av grovvokst lyng, og utover i denne fasen begynner ofte den første gjengroingen med busker og kratt (Velle et al. 2014). Når skjøtselen i kystlyngheia opphører, vil naturtypen gro til med busker og trær. Kombinasjonen av lyngsviing og beiting gir den høyeste biodiversiteten i lyngheia (Vandvik et al. 2005). 

Hovedutbredelsen av kystlynghei er knyttet til sterkt og klart oseanisk seksjon på Vestlandet, Trøndelag og Helgeland (O3, O2). Det er kunnskapsmangel tilknyttet yttergrensene til kystlynghei i nord og i sørøst, og Artsdatabanken har derfor fått utarbeidet et kart som viser naturtypens potensielle utbredelse i Norge. Kartet baserer seg på 1) tilgjengelige data over kartlegginger av kystlynghei og annen dokumentasjon av utbredelse, 2) forekomst av bioklimatiske seksjoner og 3) kunnskap om lokal landbrukshistorie og paleoøkologiske undersøkelser. Basert på denne tilnærmingen avgrenses naturtypen til de ytre delene av sørlandskysten og videre i østlig retning til svenskegrensen, og følger klimasone O2. I Vestfold og Telemark, og Viken, nærmere bestemt i de ytre delene av utløpet av Oslofjorden, medfører grensesettingen at deler av det potensielle utbredelsesområdet for kystlynghei finnes i svakt oseanisk seksjon (O1). Kystlyngheienes utbredelsesområde avgrenses i nord av klimasonen O2, og strekker seg i nordlig retning til Sørøya i Troms og Finnmark fylke. Kartet er ment som et verktøy for kartlegging og for å redusere forvekslinger med naturtyper som åpen grunnlendt mark, avskoget hei og eng, semi-naturlig eng og åpen jordvannsmyr (Artsdatabanken 2023). 

Oppsummering

A-kriteriet:

Kystlynghei har tapt mye areal gjennom de siste femti år, trolig mer enn 50 % av utbredelsesarealet. Dette er beskrevet under påvirkningsfaktorer som habitatpåvirkninger i form av utbygging, endring i skjøtsel og skogplanting. Den økologiske tilstanden til kartlagt kystlynghei i dag, viser at situasjonen fremover også er kritisk, da 80 % av dagens kjente areal ikke har tilstrekkelig skjøtsel, og dermed kan ventes å gro igjen til skog over tid. Klimaendringer kan akselerere hastigheten på denne suksesjonen, mens restaurering og gjenopptak av skjøtsel kan stoppe prosessen. 

For A-kriteriet ventes det at mer enn 50 % av arealet har gått tapt de siste femti år (A1), og tilsvarende mer enn 50 % av arealet vil gå tapt de neste femti år (A2a). Dette tilsvarer kategori EN. 

B-kriteriet:

Kystlynghei finnes langs hele kysten i store deler av landet, og B-kriteriet er derfor ikke relevant for naturtypen (NE). Det forekommer minst rikhei, og de fleste forekomstene finnes på Helgelandskysten, men det er likevel enkeltforekomster fordelt i hele landet.  

C-kriteriet:

Abiotiske faktorer påvirker kystlyngheia, og disse er beskrevet under påvirkningsfaktorer i form av klimaendringer, forurensing og naturkatastrofer. Risikoen for at vurderingsenheten går tapt vurderes uavhengig om det er en biotisk eller abiotisk forringelse. Biotisk forringelse har størst betydning for forringelse av vurderingsenheten, og truetkategori blir derfor beskrevet i D kriteriet. C-kriteriet er derfor NE.

D-kriteriet:

Tapt areal fra A-kriteriet inngår i D-kriteriet som areal med 100 % forringelse, og det anslås at dette utgjør om lag halvparten av kystlyngheiarealet. For denne vurderingsenheten er påvirkninger fra biotiske faktorer avgjørende for rødlistekategorien, med de abiotiske faktorene er også alvorlige og påvirker prosessene til de biotiske faktorene. De biotiske faktorene er beskrevet under påvirknigsfaktorer som habitatpåvirkning i form av endret skjøtsel og fremmedarter. For D1 kriteriet er det ventet at mer enn 80 % av arealet har hatt en forringelse større enn 80 % de siste femti år, noe som resulterer i kategori CR. For D2a kriteriet er det ventet at mer enn 80 % av arealet vil gjennomgå en biotisk forringelse større enn 80 %, noe som resulterer i kategori CR. D2b-kriteriet er derfor ikke relevant.  

E-kriteriet:

Ikke relevant (NE). 

Påvirkningsfaktorer

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Påvirkningsfaktor Tidspunkt Omfang Alvorlighetsgrad
Påvirkning på habitat > Landbruk > Jordbruk > Oppdyrking Kun historisk Minoriteten av arealet påvirkes (<50%) >80% forringelse av tilstand
Påvirkning på habitat > Landbruk > Skogreising/treplantasjer > Skogplanting Opphørt (kan inntreffe igjen) Minoriteten av arealet påvirkes (<50%) >80% forringelse av tilstand
Påvirkning på habitat > Landbruk > Opphørt/redusert drift > Beite Pågående Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%) >80% forringelse av tilstand
Påvirkning på habitat > Landbruk > Opphørt/redusert drift > Lyngbrenning Pågående Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%) >80% forringelse av tilstand
Påvirkning på habitat > Habitatpåvirkning på ikke landbruksarealer (terrestrisk) > Utbygging/utvinning Pågående Minoriteten av arealet påvirkes (<50%) >80% forringelse av tilstand
Klimatiske endringer > Temperatur Pågående Hele arealet påvirkes (>90%) Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)
Klimatiske endringer > Nedbør Pågående Hele arealet påvirkes (>90%) Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)
Fremmede arter > Konkurrenter Pågående Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%) 30-50% forringelse av tilstand
Forurensing > Terrestrisk Pågående Minoriteten av arealet påvirkes (<50%) >80% forringelse av tilstand
Forurensing > Atmosfærisk Pågående Minoriteten av arealet påvirkes (<50%) 30-50% forringelse av tilstand
Naturkatastrofer > Branner Pågående Minoriteten av arealet påvirkes (<50%) Ukjent

Påvirkning på habitat i form av utbygging

Kystlyngheienes oseaniske utbredelse sammenfaller med i stor grad med folks aktivitet langs kysten, og historisk så har arealer gått tapt til utbygging. LUI-indeksen viser at kysten er det landskapsområdet som har størst avtrykk etter fysisk nedbygging av natur (Erikstad et al. 2023), og næringsområder, boligområder, fritidseiendommer og veger er eksempler på utbyggingsaktivitet. Selv om det i dag er restriksjoner knyttet til bebyggelse i utvalgte naturtyper, blir det likevel gitt dispensasjoner, og arealer går fortsatt tapt. I dag er utbygging av vindkraftanlegg et eksempel på aktivitet med fysisk utbygging av arealer, og som også kan medfør endringer i skjøtsel, slik som lyngsviing. Arealpresset langs kysten er fremdeles høyt, og er ventet å være det fremover. 

 

Påvirkning av habitat i form av opphørt drift

Kystlyngheiene er betinget av skjøtsel for å vedvare, og faller bruken bort, gror lyngheiene til med busker og etter hvert trær. Det har skjedd store forandringer i landbruket etter 1950, og for kystlyngheiene, i likhet med flere av de andre semi-naturlige naturtypene, har tradisjonell bruk falt bort flere steder. Rundt 1950 var det i underkant av 1000 individ av gammelnorsk sau i kystlyngheia (Velle & Øpstad 2009), og selv om både beitebruk og lyngsviing har blitt tatt opp igjen flere steder, så har store arealer gått over i dårlig økologisk tilstand, eller har gått tapt. 

Kystlynghei er en naturtype som har gjennomgått store arealtap som følge av moderniseringen av norsk landbruk, og det har tidligere blitt estimert at Norge har mindre enn 10 % av sitt opprinnelige areal med kystlynghei (Hjeltnes 1997). Den tidligste gjengroingen av kystlynghei er forventet å ha gått over til skog, og i tillegg så er denne nedgangen pågående, og forventes å øke fremover i tid. Vi har ikke arealstatistikk på tapt kystlyngheiareal i den siste femtiårsperioden, men det er ventet at dette er betydelige arealer og mer enn halvparten av arealet som har gått tapt de siste femti år. Naturindeks i Norge estimerer at tilstanden for kystlynghei er redusert med 50-60 % siden 1950 og frem til begynnelsen på 2020 (Johansen & Albertsen 2020). 

En gjennomgang av kartlagt kystlynghei frem til 2023 viser at det finnes 1422 km2 kystlynghei i Norge (Kyrkjeeide et al. 2023, vedlegg 4), og dette tallet inkluderer områder som er NIN-kartlagt og DN-håndbok 13 kartlagt. Av det kartlagte NiN-arealet, har man tilgang til informasjon om «Tilstand» og «7RA-SJ rask suksesjon». Denne statistikken viser at bare rundt 20 % av den kartlagte lyngheia har «god tilstand» eller er «intakt». Resterende 80 % har opphør i bruk, og kan ansees for å være i brakkleggingsfase eller i en gjenvekstsuksesjonsfase. Ser man på rikhei alene, er situasjonen her sammenfallende, med om lag 20 % i god tilstand (Thorvaldsen et al. 2023). Kartleggingene viser at det er bare 12 % kystlynghei i sein gjenvekstsuksesjonsfase (Kyrkjeeide et al. 2023), og dette er med høy sannsynlighet et altfor lavt tall, da vi vet at mange kystlyngheier ikke har hatt aktiv bruk, og er nettopp i et seint suksesjonstrinn. Det kan være vanskelig å kjenne igjen kystlynghei i forringet tilstand, og forvekslingstyper er da eksempelvis skog og avskoget eng og hei. Basert på ekspertvurderinger, forventes det at den ikke-kartlagte kystlyngheia fordeler seg med 75 % i svært dårlig tilstand, 15 % i dårlig tilstand, 5 % i moderat tilstand og 5 % i god tilstand (Kyrkjeeide et al. 2023). Gitt denne fordelingen, sammen med et mørketall på 3,5, så vil en ha 57 % kystlynghei i svært redusert tilstand, 17 % i dårlig tilstand, 17 % i moderat tilstand og 9 % i god tilstand (Kyrkjeeide et al. 2023). 

 

Påvirkning av habitat i form av jordbruk

Nydyrking og grunnforbedring har hatt stor påvirkning på en rekke naturtyper, deriblant kystlynghei. For hele landet så ble det nydyket 4,45 millioner dekar i perioden 1918-2001, der mest nydyrking skjedde tidlig i perioden (Njøs 2005). Vi har ikke kjent arealstatistikk på hvor mye kystlynghei som har blitt oppdyrket, men vet at de mest tilgjengelige områdene ble prioritert. 

 

Påvirkning av habitat i form av skogreising

Det har vært plantet mye skog langs kysten, særlig i skogreisingsperioden 1950-1990. Flere av disse plantefeltene er i dag hogstmodne, men bli ikke tatt ut, da de ligger vanskelig til. Utenlandske treslagene er særlig knyttet til kysten, og det har blitt plantet ut ca 550 000 daa sitkagran/lutzgran (Stabbetorp & Aarrestad, 2012). Se også påvirkningsfaktoren fremmedarter i forhold til konsekvenser av dette. 

 

Forurensing

Kystlyngheiene er i stor grad næringsfattige systemer, der vegetasjonssammensetningen består av arter som er konkurransesterke når nitrogentilgangen er relativ lav. Endres disse forholdene, endres også artssammensetningen, og en rekke lyngarter går ut på bekostning av nitrofile gress. Tilførsel av nitrogen og andre næringsstoffer gjennom luftforurensing, er en trussel mot naturtypen. Tålegrensen for atmosfærisk nitrogentilførsel for kystlynghei er 5-15 kg N-1 ha-1 år, og har blitt skjerpet sammenlignet med tidligere grunnet større kunnskapsgrunnlag (Bobbink et al. 2022). Kystlyngheiene i nemoral og boreonemoral sone er mest utsatt for nitrogenberikelse her til lands. De har gjennom de siste femti årene hatt verdier over tålegrensen, og det er først i perioden fra 2017 at verdiene er nede på nedre grenseverdi for boreonemoral sone, mens nemoral sone fortsatt overskrider tålegrensen (Austnes et al. 2023). Overskridelsene kommer fra flere kilder, og her til lands er luftfart, sjøfart, olje- og gassutvinning og veitrafikk de største kildene til utslipp av nitrogenoksider, mens mesteparten av ammoniakkutslippet kommer fra landbruket (SSB 2025). Nitrogenberikelse i kystlyngheia endrer artssammensettingen, og fremmer særlig nitrofile gress på bekostning av lyngheiarter. I flere europeiske lyngheier har økt dekning av blåtopp (Molinia caerulea) blitt koblet til økte nitrogenverdier, og gjerne i kombinasjon med et varmere klima (Arnauts et al. 2023). 

 

Fremmede arter

Spredning av fremmedarter er en viktig biotisk årsak til forringelse av kystlynghei. I etterkrigstida ble det plantet mye skog langs kysten, deriblant i kystlynghei. Selv om bruken av fremmedarter i skogplantinga nå er redusert, er de etablerte plantefeltene bestående av fremmedarter er en trussel. Undersøkelser viser at særlig sitkagran/lutzgran påvirker lyngplantene negativt (Saure et al. 2013), og etablerer seg gjerne i nysvidde brannflater (Vikane et al. 2013). Spredningen av fremmed arter er størst i nærheten av morbestandene, men vinden påvirker hvordan artene sprer seg. For sitkagran i kystlynghei er det dokumenter en spredningsavstand på opptil 2 km i (Thorvaldsen 2016). Fremmede arter pekes på som en av de største truslene for natur, og semi-naturlige naturtyper som er i nærheten av folk, er utsatt (IPBES, 2023). Presset fra fremmede arter er ansett å være høyest i sør, hvor det er mest folk (Daugstad et al. 2018). Problemet er likevel også omfattende i nord, og en kartlegging av sitkagran og bergfuru i Vikna kommune viste at artene var etablert i henholdsvis 96 % og 60 % av kystlyngheilokalitetene (Johansen et al. 2017). Det observerte tallet av fremmede planter i norsk natur er stigende, og er særlig knyttet til arter som rømmer fra stedet de opprinnelig er ment å være, slik som plantefelt eller hager (Sandvik et al. 2022). 

 

Klimaendringer 

Klimaendringer, spesielt et varmere klima og endrede nedbørsmønstre, påvirker kystlyngheiene. For kystlyngheiene vil er varmere klima være med på å påskynde gjengroing (Forsgren et al. 2015), og i tillegg føre til at flere fremmedarter finner seg til rette. Med klimaendringene er det ventet mer ekstremvær, og dette gjelder både perioder med ekstremtørke og perioder med svært mye nedbør. Lynghei i moden og degenererende fase tåler tørke dårligere enn ung og frisk lyng (Haugum et al. 2021), og lyngsviing er et effektivt virkemiddel for å sette suksesjonen i gang igjen etter skade (Velle et al. 2023). Perioder med sommertørke etter lyngsviing kan utfordre gjenveksten av frøspirer fra røsslyng, da de er tørkesensitive (Birkeli et al. 2023). 

 

Naturkatastrofer

Når hevdintensiteten avtar øker biomasseakkumuleringen, og i perioder med tørke, kan det oppstå ukontrollerte branner som ikke er skånsomme slik som lyngbrenning som skjøtselsform (Minsavage-Davis et al. 2024). Forekommer disse på sommerstid, kan brannene medføre at jordsmonnen brenner, deriblant frønaken som ligger i det øverste jordsjiktet.  

Vurderingskriteriene

  • Utslagsgivende kriterier Alle kriterier

  • A - Reduksjon i totalarealet

    Reduksjon av naturtypens totalareal i løpet av en 50-årsperiode

    A1 Reduksjon siste 50 år ≥ 50% EN
    A2a Reduksjon kommende 50 år ≥ 50% EN
    A2b Reduksjon i en 50-årsperiode (fortid, nåtid, fremtid) EN
    Konklusjon EN

  • B - Begrenset geografisk utbredelse

    Utbredelsesareal i dag (B1) eller antall 10 × 10 km ruter hvor naturtypen finnes i dag (B2). Minst ett av underkriteriene a-c må være angitt for at kategorien B1 og/eller B2 skal gjelde.

    B1 Utbredelsesareal NE
    B1a Pågående nedgang i areal eller kvalitet
    B1b Påvirkningsfaktor som medfører nedgang i areal eller kvalitet
    B1c Antall lokaliteter/trusler
    Konklusjon NE
    B2 Antall 10 x 10 km forekomstruter NE
    B2a Pågående nedgang i areal eller kvalitet
    B2b Påvirkningsfaktor som medfører nedgang i areal eller kvalitet
    B2c Antall lokaliteter/trusler
    Konklusjon NE
    B3 Trusseldefinerte lokaliteter
    Konklusjon NE

  • C - Abiotisk forringelse

    Andel av totalarealet som er forringet, og graden av forringelse, basert på endring i en abiotisk variabel, i løpet av en vurderingsperiode på 50 år.

    C1 Andel av totalareal forringet siste 50 år NE
    C1 Grad av abiotisk forringelse siste 50 år NE
    Konklusjon NE
    C2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år NE
    C2a Grad av abiotisk forringelse kommende 50 år NE
    Konklusjon NE
    C2b Andel av totalareal forringet i en 50-årsperiode (fortid, nåtid og fremtid) NE
    C2b Grad av abiotisk forringelse i en 50-årsperiode (fortid, nåtid og fremtid) NE
    Konklusjon NE

  • D - Biotisk forringelse

    Andel av totalarealet som er forringet, og graden av forringelse, basert på endring i en biotisk variabel, i løpet av en vurderingsperiode på 50 år.

    D1 Andel av totalareal forringet siste 50 år ≥ 80 %
    D1 Grad av biotisk forringelse siste 50 år ≥ 80 %
    Konklusjon CR
    D2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år ≥ 80 %
    D2a Grad av biotisk forringelse kommende 50 år ≥ 80 %
    Konklusjon CR
    D2b Andel av totalareal forringet i en 50-årsperiode (fortid, nåtid og fremtid) ≥ 80 %
    D2b Grad av biotisk forringelse i en 50-årsperiode (fortid, nåtid og fremtid) ≥ 80 %
    Konklusjon CR

  • E - Kvantitativ risikoanalyse

    Angir den estimerte sannsynligheten for at økosystemet går tapt

    E Kvantitativ risikoanalyse NE

Naturtypens areal

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Kjent areal km² Mørketall Beregnet areal km² (kjent * mørketall)
Totalareal
Utbredelsesareal
Antall forekomster

Frem til 2023 er det er kartlagt 1422 km2 kystlynghei i Norge (Kyrkjeeide et al. 2023, vedlegg 4), og dette inkluderer både områder som er NIN-kartlagt og DN-håndbok 13 kartlagt. Ettersom det kartlagte arealet har økt siden forrige rødlistevurdering, har mørketallet for kystlynghei har blitt redusert fra 5 til 3.5. Det estimert arealet for kystlynghei i Norge er dermed ca 5000 km2 (Kyrkjeeide et al. 2023). Det foreligger ikke data på hvor store arealer som finnes innen de ulike vurderingsenhetene på 1:20 000 målestokken, men basert på ekspertvurderinger er det forventet at rikhei omfatter om lag 5 % av arealet, intermediær hei 45 %, og fattig kystlynghei rundt 50 % av arealet. 

Regioner og havområder

Region Forekomst
Østfold x
Oslo og Akershus x
Hedmark
Oppland
Buskerud
Vestfold x
Telemark x
Aust-Agder x
Vest-Agder x
Rogaland x
Hordaland x
Sogn og Fjordane x
Møre og Romsdal x
Sør-Trøndelag x
Nord-Trøndelag x
Nordland
Troms
Finnmark
Svalbard landområder
Skagerrak
Nordsjøen
Norskehavet
Jan Mayen med kystnære øyer
Barentshavet
Grønlandshavet
Svalbard kystområder
Polhavet

Referanser

  • Thorvaldsen, P. & Velle, L.G. 2021. Beiting i kystlynghei. Informasjonsbrosjyre, 12 s. M-2030 | 2021. Miljødirektoratet
  • Velle, L.G. & Øpstad, S. 2009. Utegangarsau av gammal norrøn rase, ein kulturberar. Naturen. 133. 94-100. 10.18261/ISSN1504-3118-2009-02-05.
  • Vandvik, V., Heegaard, E., Måren, I.E. and Aarrestad, P.A. 2005, Managing heterogeneity: the importance of grazing and environmental variation on post-fire succession in heathlands. Journal of Applied Ecology, 42: 139-149. https://doi.org/10.1111/j.1365-2664.2005.00982.x
  • Birkeli, K., Gya, R., Haugum, S. V., Velle, L. G., & Vandvik, V. (2023). Germination and seedling growth of Calluna vulgaris is sensitive to regional climate, heathland succession, and drought. Ecology and Evolution, 13, e10199. https://doi.org/10.1002/ece3.10199
  • Haugum, S.V., Thorvaldsen, P., Vandvik, V. and Velle, L.G. (2021), Coastal heathland vegetation is surprisingly resistant to experimental drought across successional stages and latitude. Oikos, 130: 2015-2027. https://doi.org/10.1111/oik.08098
  • Forsgren, E., Aarrestad P.A., Gundersen, H., Christie, H., Friberg, N., Jonsson, B., Kaste, Ø., Lindholm, M., Nilsen, E.B., Systad, G., Veiberg, V., Ødegaard, F. 2015. Klimaendringenes påvirkning på naturmangfoldet i Norge. NINA Rapport 1210: 133
  • Minsavage-Davis C.D., Davies G.M., Haugum S.V., Thorvaldsen P., Velle L.G., Vandvik V. 2024. Development and evaluation of generalized fuel models for predicting fire behaviour in northern European heathlands. iForest 17: 109-119. - doi: 10.3832/ifor4394-017
  • Vikane, J.H., Vandvik, V. & Vetaas, O.R. 2013. Invasion of Calluna heath by native and non-native conifers: the role of succseeion, disturbance and allelopathy. Plant Ecol. 214: 975-985
  • Velle, L.G. & Vandvik, V. 2014. Succession after prescribed burning in coastal Calluna heathlands along a 340 km latitudinal gradient. Journal of Vegetation Science, 25: 546-558.
  • Arnauts, N., Portillo-Estrada, M., Wevers, J., Carnol, M., Bosman, B., & Rineau, F. 2023. Investigating the response of soil nitrogen cycling to grass invasion. Pedobiologia, 97-98, 150874. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.pedobi.2023.150874
  • Velle, L.G., Thorvaldsen, P., Kvamme, M., Vandvik V. 2023. Kart over potensiell utbredelse av kystlynghei. Artsdatabanken, Trondheim. https://artsdatabanken.no/Pages/342556/Verktoey_for_kartlegging_av_kystlynghei
  • Njøs, A. 2005. Nydyrking og grunnforbedring i Norge. Noen tall for å belyse utviklingen. Jordforsk rapport nr 94/05. 44s.
  • Saure, H.I., Vandvik, V., Hassel, K. & Vetaas, O.R. 2013. Effects of invasion by introduced versus native conifers on costal heathland vegetation. J.Veg.Science 24: 744-754
  • Daugstad K., Thorvaldsen, P., Bele, B., Bär, A., Fløistad, I.S., Hanslin, H.M. 2018. Fremmede skadelige karplanter i kulturlandskapet og områdebasert prioritering av tiltak. Sammenstilling av kunnskap. NIBIO rapport. Vol 4. Nr 92. 60 s.
  • Johansen, L. og Albertsen E. 2020. Åpent lavland s. 68-73 I: Jakobsson, S. & Pedersen, B. (red.) 2020. Naturindeks for Norge 2020. Tilstand og utvikling for biologisk mangfold. NINA Rapport 1886
  • Austnes, K., Gundersen, C.B., Sample, J.E., Lund E. 2023. Overskridelser av tålegrenser for forsuring og overgjødsling for Norge. Oppdatering med perioden 2017-2021. NIVA rapport L.NR. 7879-2023. 40 s.
  • Thorvaldsen, P. 2016. Sitkagran Picea sitchensis i stor spredning i det norske kystlandskapet. Eksempel fra Stadtlandet, Selje kommune. Blyttia 74: 160-171
  • Thorvaldsen, P., Birkeli, K., Bjørnsen, A., Haugum, S.V. & Velle, L.G. 2023. Rikhei – skjøtselsavhengig og artsrik naturtype. Blyttia 81: 115-126.
  • Hjeltnes, A. 1997. Overvåking av kystlynghei. Sluttrapport. Delprosjekt av: Kartlegging av skader og skadeårsaker på røsslyng og forandringer i vegetasjonen i kystlyngheia på Sør-Vestlandet. Telemarkforsking Rapport 129. Telemarksforsking, Bø i Telemark
  • Stabbetorp O. & Aarrestad, P.E. 2012. Sitkagran/Lutzgran. Artsdatabankens faktaark. ISSN1504-9140 nr 216. 3 s.
  • Kyrkjeeide, M.O., Evju, M., Magnussen, K., Handberg, Ø.N., Bakkestuen, V., Brandrud, T.E., Bratli, H., Dervo, B., Eide, N.E., Endrestøl, A., Gosselin, M.-P., Hanssen, O., Jacobsen, R.M., Johnsen, S.I., Larsen, B.M., Lyngstad, A., Mjelde, M., Stokke, B.G., Svalheim, E., Velle, L.G., Øien, D.-I., Schöpfer, A. & Haugland, L.M. 2023. Fra Rød til grønn: Kunnskapsgrunnlag for prioriterte arter, arter med handlingsplan og utvalgte naturtyper. NINA Rapport 2280. Norsk institutt for naturforskning.
  • Erikstad, L., Simensen, T., Bakkestuen, V., Halvorsen, R. 2023. Index Measuring Land Use Intensity—A Gradient-Based Approach. Geomatics, 3, 188-204. https://doi.org/10.3390/geomatics3010010
  • Statistisk Sentralbyrå 2025. Statistikkbanken, utslipp til luft. 08941: Forsurende gasser, ozonforløpere m.fl., etter utslippskilde, energiprodukt og komponent 1990 – 2023. https://www.ssb.no/statbank/table/08941/
  • Velle, L.G. & Thorvaldsen P. 2021. Lyngsviing. Informasjonsbrosjyre, 12 s. M-2029|2021. Miljødirektoratet
  • Artsdatabanken 2023. Velle, L.G., Thorvaldsen, P., Kvamme, M. & Vandvik, V. Kart over potensiell utbredelse for kystlynghei. 7 s. https://artsdatabanken.no/Pages/342556/Verktoey_for_kartlegging_av_kystlynghei
  • Velle, L.G., Haugum, S.V., Telford, R.J., Thorvaldsen, P. & Vandvik, V. 2023. Prescribed burning can promote recovery of Atlantic coastal heathlands suffering dieback after extreme drought events. Applied Vegetation Science, 26, e12760. Available from: https://doi.org/10.1111/avsc.12760
  • IPBES 2023. Summary for Policymakers of the Thematic Assessment Report on Invasive Alien Species and their Control of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. Roy, H. E., Pauchard, A., Stoett, P., Renard Truong, T., Bacher, S., Galil, B. S., Hulme, P. E., Ikeda, T., Sankaran, K. V., McGeoch, M. A., Meyerson, L. A., Nuñez, M. A., Ordonez, A., Rahlao, S. J., Schwindt, E., Seebens, H., Sheppard, A. W., and Vandvik, V. (eds.). IPBES secretariat, Bonn, Germany. https://doi.org/10.5281/zenodo.7430692
  • Sandvik, H., Olsen, S. L., Töpper, J. P., & Hilmo, O. 2022. Pathways of introduction of alien species in Norway: Analyses of an exhaustive dataset to prioritise management efforts. Journal of Applied Ecology, 59, 2959–2970. https://doi.org/10.1111/1365-2664.14287
  • Bobbink, R., Loran, C., Tomassen, H., Aazem, K., Aherne, J., Alonso, R., Ashwood, F., Augustin, S., Bak, J., Bakkestuen, V., Braun, S., Britton, A., Brouwer, E., Caporn, S., Chuman, T., De Wit, H., De Witte, L., Dirnböck, T., Field, C., Gómez, H.C., Geupel, M., Velle, L.G., Hiltbrunner, E., James, A.C., Jones, L., Karlsson, P.E., Kohli, L., Manninen, S., May, L., Meier, R., Perring, M., Prescher, A.K., Remke, E., Roth, T., Scheuschner, T., Ssymank, A., Stevens, C., Thrane, J.K., Tömmervik, H., Tresch, S., Ukonmaanaho, L., Van den Berg, L., Vanguelova, E., Wilkins, K., Zappala, S. 2022. Review and revision of empirical critical loads of nitrogen for Europe. 358 p. Texte. 110:2022. Umweltbundesamt, Germany.
  • Velle, L.G., Egelkraut, D., Davies, G.M., Kaland, P.E., Marrs, R.H.; Vandvik, V. 2021. Heathland Cycle. Figshare. https://doi.org/10.6084/m9.figshare.14207354.v2

Sitering

Høitomt, T., Grytnes, J., Helle, A. G., Jansson, U., Johansen, L., Larsen, B., Ravolainen, V., Riksheim Tandstad, H., Storaunet, K.O. og Velle, L. (alfabetisk) (2025). Fastmark. Norsk rødliste for naturtyper 2025. Artsdatabanken, Trondheim. (2025). Sterkt kalkrik kystlynghei i boreonemoral og sørboreal sone https://lister.artsdatabanken.no/naturtyper/2025/238. Nedlastet 10.05.2025

NiN-kode:
TK03-M020-03

Anvendte variabler: