Nordlig rik kystlynghei

NiN-kode TK03-M020-03 Les mer om naturtypen

Sterkt kalkrik kystlynghei i mellom- og nordboreal sone (Fastmarkssystemer)

Gjelder Fastlands-Norge med havområder

Endelig kategori og kriterium: CR D1 + D2a + D2b
Naturtypen er vurdert til kritisk truet CR for Norsk rødliste for naturtyper 2025.
Kategorien kommer av biotisk forringelse.

Kategorier og kriterier for vurderingen
  • NE
    ikke vurdert
  • LC
    uten risiko
  • DD
    datamangel
  • NT
    nær truet
  • VU
    sårbar
  • EN
    sterkt truet
  • CR
    kritisk truet
  • CO
    gått tapt

Utført av ekspertkomité for Fastmark
sist endret: søndag 2. november 2025 16:05

Beskrivelse av naturtypen

Naturtypen utgjør det det høyeste kalktrinnet (LM-KA_ghi temmelig til ekstremt kalkrik), samt begge trinn av uttørkingsfare og vannmetning, av den utvalgte naturtypen kystlynghei. Typen utgjør mellom- og nordboreal sone. Arter tilpasset kalkrik mark preger naturtypen. Sammenlignet med de to typene som er mer kalkfattige, er andelen av gress og urter høyere og andelen av røsslyng lavere. Mellomboreal sone dominerer ved havnivået fra Vega i sør, langs lavlandsarealene i Nord-Norge og til midtre Troms i nord. I ytre Troms er det nordboreal sone som overtar. 

Kystlynghei på kalkrik berggrunn er en av våre mest artsrike naturtyper, og det er registrert rikhei på Helgelandskysten med over 50 arter per m² av frøplanter, karsporeplanter, bladmoser og makrolav (Thorvaldsen et al. 2023). Vanlige arter i rikhei er fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), hvitmaure (Galium boreale), hengeaks (Melica nutans), loppestarr (Carex pulicaris), vill-lin (Linum catharticum), dvergjamne (Selaginella selaginoides), knegras (Danthonia decumbens) og blåstarr (Carex flacca). Effekten av lyngsviing i rikhei, er i likhet med naturtypen i sin helhet ansett for å være positivt, og fremmed biodiversiteten i lyngheia (Thorvaldsen et al. 2023). Det er registrert 164 lokaliteter med rikhei frem til 2021, og av de 116 hvor det finnes vurderinger etter miljødirektoratets kartleggingsinstruks er det under 20 % som er i god tilstand (Thorvaldsen et al. 2023). Innenfor regionen hvor det mulig kan finnes kystlynghei, estimeres 377 km² til å være kalkrike. Dette betyr at det fortsatt gjenstår mye kartlegging av rikhei her til lands (Thorvaldsen et al. 2023).  

Kystlynghei er en åpen, heipreget naturtype i oseaniske områder, og den har blitt formet gjennom langvarig ekstensiv hevd, bestående av kombinasjoner av beiting og lyngbrenning, og tidligere også lyngslått. Dette er beitemark hvor tresjiktet har blitt åpnet, og marken er uryddet. De eldste lyngheiene i Norge går tilbake til den første faste bosettingen med husdyr langs kysten. Naturtypen er dominert av dvergbusker, først og fremst lyngarter, og røsslyng er en viktig nøkkelart i alle enheter med unntak av de rikeste, som er mer grasdominerte. Blåbær (Vaccinium myrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea), krekling (Empetrum nigrum), smyle (Avenella flexuosa), kornstarr (Carex panicea), tepperot (Potentilla erecta), geitsvingel (Festuca vivipara), skogstjerne (Lysimachia europea), blåklokke (Campanula rotundifolia), heiblåfjær (Polygala serpyllifolia) og skrubbær (Chamaepericlymenum suecicum) er eksempler på arter som er typiske i norske kystlyngheier. Der det er ekstra fuktig, øker forekomsten av arter som klokkelyng (Erica tetralix), blokkebær (Vaccinium uliginosum), rome (Narthecium ossifragum) og bjørneskjegg (Trichophorum cespitosum). 

Kystlynghei har et vintermildt klima, noe som legger til rette for lange beiteperioder eller helårsbeiting for hardføre husdyrslag slik som gammelnorsk sau. De kan gjøre seg nytte av blant annet den viktige nøkkelarten røsslyng, som er vintergrønn og dermed en viktig beiteplante gjennom hele året. For å opprettholde beiteverdien og holde lyngheiene åpne, brennes lyngheia med jevne mellomrom (Velle og Thorvaldsen, 2021, Thorvaldsen og Velle, 2021). Brannrotasjonene varierer med gjenveksthastigheten på vegetasjonen, og rotasjonene er generelt kortere i sør enn i nord (Velle et al. 2014). Lyngsviing resulterer i ulike faser i en syklisk suksesjon, lyngheisyklusen, og består av pionerfase, byggefase, moden fase og degenererende fase (Velle et al. 2021). Artssammensettingen varierer mellom fasene, og generelt sett er pionerfasen rikere på urter og gress enn de andre fasene. I byggefasen øker dekningen av lyngarter, som etter hvert skygger ut urter og gress fra pionerfasen. I moden fase oppnår røsslyng sin høyeste dekning og høyde, og mot slutten av moden fase er det vanlig å svi lyngen på nytt. Degenererende fase karakteriseres av grovvokst lyng, og utover i denne fasen begynner ofte den første gjengroingen med busker og kratt (Velle et al. 2014). Når skjøtselen i kystlyngheia opphører, vil naturtypen gro til med busker og trær. Kombinasjonen av lyngsviing og beiting gir den høyeste biodiversiteten i lyngheia (Vandvik et al. 2005). 

Hovedutbredelsen av kystlynghei er knyttet til sterkt og klart oseanisk seksjon på Vestlandet, Trøndelag og Helgeland (O3, O2). Det er kunnskapsmangel tilknyttet yttergrensene til kystlynghei i nord og i sørøst, og Artsdatabanken har derfor fått utarbeidet et kart som viser naturtypens potensielle utbredelse i Norge. Kartet baserer seg på 1) tilgjengelige data over kartlegginger av kystlynghei og annen dokumentasjon av utbredelse, 2) forekomst av bioklimatiske seksjoner og 3) kunnskap om lokal landbrukshistorie og paleoøkologiske undersøkelser. Basert på denne tilnærmingen avgrenses naturtypen til de ytre delene av sørlandskysten og videre i østlig retning til svenskegrensen, og følger klimasone O2. I Vestfold og Telemark og Viken, nærmere bestemt i de ytre delene av utløpet av Oslofjorden, medfører grensesettingen at deler av det potensielle utbredelsesområdet for kystlynghei finnes i svakt oseanisk seksjon (O1). Kystlyngheienes utbredelsesområde avgrenses i nord av klimasonen O2, og strekker seg i nordlig retning til Sørøya i Troms og Finnmark fylke. Kartet er ment som et verktøy for kartlegging og for å redusere forvekslinger med naturtyper som åpen grunnlendt mark, avskoget hei og eng, semi-naturlig eng og åpen jordvannsmyr (Artsdatabanken 2023).

Oppsummering

A. Reduksjon i totalarealet

Kystlynghei har tapt mye areal gjennom de siste femti år, trolig mer enn 50 % av totalarealet. Dette er beskrevet under påvirkningsfaktorer som habitatpåvirkninger i form av utbygging, endring i skjøtsel og skogplanting. Den økologiske tilstanden til kartlagt kystlynghei i dag, viser at situasjonen fremover også er kritisk, da 80 % av dagens kjente areal ikke har tilstrekkelig skjøtsel, og dermed kan ventes å gro igjen til skog over tid. Klimaendringer kan akselerere hastigheten på denne suksesjonen, mens restaurering og gjenopptak av skjøtsel kan stoppe prosessen. 

For A-kriteriet ventes det at mer enn 50 % av arealet har gått tapt de siste femti år (A1), og tilsvarende mer enn 50 % av arealet vil gå tapt de neste femti år (A2a). Dette tilsvarer kategori EN. 

B. Begrenset geografisk utbredelse

Kystlynghei finnes langs hele kysten i store deler av landet, og B-kriteriet er derfor ikke relevant for naturtypen (NE). Det forekommer minst rikhei, og de fleste forekomstene finnes på Helgelandskysten, men det er likevel enkeltforekomster fordelt i hele landet.  

C. Abiotisk forringelse

Abiotiske faktorer påvirker kystlyngheia, og disse er beskrevet under påvirkningsfaktorer i form av klimaendringer, forurensing og naturkatastrofer. Risikoen for at naturtypen går tapt vurderes uavhengig om det er en biotisk eller abiotisk forringelse. Biotisk forringelse har størst betydning for forringelse av typen, og truetkategori blir derfor beskrevet i D-kriteriet. C-kriteriet er derfor NE.

D. Biotisk forringelse

Tapt areal fra A-kriteriet inngår i D-kriteriet som areal med 100 % forringelse, og det anslås at dette utgjør om lag halvparten av kystlyngheiarealet. For denne naturtypen er påvirkninger fra biotiske faktorer avgjørende for rødlistekategorien, men de abiotiske faktorene er også alvorlige og påvirker prosessene til de biotiske faktorene. De biotiske faktorene er beskrevet under påvirknigsfaktorer som habitatpåvirkning i form av endret skjøtsel og fremmedarter. For D1-kriteriet er det ventet at mer enn 80 % av arealet har hatt en forringelse større enn 80 % de siste femti år, noe som resulterer i kategori CR. For D2a-kriteriet er det ventet at mer enn 80 % av arealet vil gjennomgå en biotisk forringelse større enn 80 %, noe som resulterer i kategori CR. D2b-kriteriet er derfor ikke relevant.  

E. Kvantitativ risikoanalyse

Ikke relevant (NE).

Påvirkningsfaktorer

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

  • Forurensing

    • Terrestrisk

      Omfang
      Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

      Alvorlighetsgrad
      >80% forringelse av tilstand

      Tidsrom
      Pågående

    • Atmosfærisk

      Omfang
      Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

      Alvorlighetsgrad
      30-50% forringelse av tilstand

      Tidsrom
      Pågående

  • Fremmede arter

    • Konkurrenter

      Omfang
      Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

      Alvorlighetsgrad
      30-50% forringelse av tilstand

      Tidsrom
      Pågående

  • Klimatiske endringer

    • Temperatur

      Omfang
      Hele arealet påvirkes (>90%)

      Alvorlighetsgrad
      Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

      Tidsrom
      Pågående

    • Nedbør

      Omfang
      Hele arealet påvirkes (>90%)

      Alvorlighetsgrad
      Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

      Tidsrom
      Pågående

  • Naturkatastrofer

    • Branner

      Omfang
      Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

      Alvorlighetsgrad
      Ukjent

      Tidsrom
      Pågående

  • Påvirkning på habitat

    • Landbruk

      • Skogreising/treplantasjer

        Omfang
        Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

        Alvorlighetsgrad
        >80% forringelse av tilstand

        Tidsrom
        Opphørt (kan inntreffe igjen)

      • Jordbruk

        • Oppdyrking

          Omfang
          Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

          Alvorlighetsgrad
          >80% forringelse av tilstand

          Tidsrom
          Kun historisk

      • Opphørt/redusert drift

        • Beite

          Omfang
          Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

          Alvorlighetsgrad
          >80% forringelse av tilstand

          Tidsrom
          Pågående

        • Lyngbrenning

          Omfang
          Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

          Alvorlighetsgrad
          >80% forringelse av tilstand

          Tidsrom
          Pågående

    • Habitatpåvirkning på ikke landbruksarealer (terrestrisk)

      • Utbygging/utvinning

        Omfang
        Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

        Alvorlighetsgrad
        >80% forringelse av tilstand

        Tidsrom
        Pågående

Påvirkning på habitat

Utbygging

Kystlyngheienes oseaniske utbredelse sammenfaller i stor grad med folks aktivitet langs kysten, og historisk så har arealer gått tapt til utbygging. LUI-indeksen viser at kysten er det landskapsområdet som har størst avtrykk etter fysisk nedbygging av natur (Erikstad et al. 2023), og næringsområder, boligområder, fritidseiendommer og veger er eksempler på utbyggingsaktivitet. Selv om det i dag er restriksjoner knyttet til bebyggelse i utvalgte naturtyper, blir det likevel gitt dispensasjoner, og arealer går fortsatt tapt. I dag er utbygging av vindkraftanlegg et eksempel på aktivitet med fysisk utbygging av arealer, og som også kan medføre endringer i skjøtsel, slik som lyngsviing. Arealpresset langs kysten er fremdeles høyt, og er ventet å være det fremover. 

Opphør av drift

Kystlyngheiene er betinget av skjøtsel for å vedvare, og faller bruken bort, gror lyngheiene til med busker, og etter hvert trær. Det har skjedd store forandringer i landbruket etter 1950, og for kystlyngheiene, i likhet med flere av de andre semi-naturlige naturtypene, har tradisjonell bruk falt bort flere steder. Rundt 1950 var det i underkant av 1000 individ av gammelnorsk sau i kystlyngheia (Velle & Øpstad 2009), og selv om både beitebruk og lyngsviing har blitt tatt opp igjen flere steder, så har store arealer gått over i dårlig økologisk tilstand, eller har gått tapt. 

Kystlynghei er en naturtype som har gjennomgått store arealtap som følge av moderniseringen av norsk landbruk, og det har tidligere blitt estimert at Norge har mindre enn 10 % av sitt opprinnelige areal med kystlynghei (Hjeltnes 1997). Den tidligste gjengroingen av kystlynghei er forventet å ha gått over til skog, og i tillegg så er denne nedgangen pågående, og forventes å øke fremover i tid. Vi har ikke arealstatistikk på tapt kystlyngheiareal i den siste femtiårsperioden, men det er ventet at dette er betydelige arealer, og at mer enn halvparten av arealet har gått tapt de siste femti år. Naturindeks i Norge estimerer at tilstanden for kystlynghei er redusert med 50–60 % siden 1950 og frem til begynnelsen på 2020 (Johansen & Albertsen 2020). 

En gjennomgang av kartlagt kystlynghei frem til 2023 viser at det finnes 1422 km² kystlynghei i Norge (Kyrkjeeide et al. 2023, vedlegg 4), og dette tallet inkluderer områder som er NiN-kartlagt og DN-håndbok 13-kartlagt. Av det kartlagte NiN-arealet, har man tilgang til informasjon om «Tilstand» og «7RA-SJ rask suksesjon». Denne statistikken viser at bare rundt 20 % av den kartlagte lyngheia har «god tilstand» eller er «intakt». Resterende 80 % har opphør i bruk, og kan ansees for å være i brakkleggingsfase eller i en gjenvekstsuksesjonsfase. Ser man på rikhei alene, er situasjonen her sammenfallende, med om lag 20 % i god tilstand (Thorvaldsen et al. 2023). Kartleggingene viser at det er bare 12 % kystlynghei i sein gjenvekstsuksesjonsfase (Kyrkjeeide et al. 2023), og dette er med høy sannsynlighet et altfor lavt tall, da vi vet at mange kystlyngheier ikke har hatt aktiv bruk, og er nettopp i et seint suksesjonstrinn. Det kan være vanskelig å kjenne igjen kystlynghei i forringet tilstand, og forvekslingstyper er da eksempelvis skog og avskoget eng og hei. Basert på ekspertvurderinger, forventes det at den ikke-kartlagte kystlyngheia fordeler seg med 75 % i svært dårlig tilstand, 15 % i dårlig tilstand, 5 % i moderat tilstand og 5 % i god tilstand (Kyrkjeeide et al. 2023). Gitt denne fordelingen, sammen med et mørketall på 3,5, så vil en ha 57 % kystlynghei i svært redusert tilstand, 17 % i dårlig tilstand, 17 % i moderat tilstand og 9 % i god tilstand (Kyrkjeeide et al. 2023). 

Jordbruk

Nydyrking og grunnforbedring har hatt stor påvirkning på en rekke naturtyper, deriblant kystlynghei. For hele landet så ble det nydyrket 4,45 millioner dekar i perioden 1918–2001, der mest nydyrking skjedde tidlig i perioden (Njøs 2005). Vi har ikke kjent arealstatistikk på hvor mye kystlynghei som har blitt oppdyrket, men vet at de mest tilgjengelige områdene ble prioritert. 

Skogreising

Det har vært plantet mye skog langs kysten, særlig i skogreisingsperioden 1950–1990. Flere av disse plantefeltene er i dag hogstmodne, men bli ikke tatt ut, da de ligger vanskelig til. Utenlandske treslag er særlig knyttet til kysten, og det har blitt plantet ut ca 550 000 daa sitkagran/lutzgran (Stabbetorp & Aarrestad, 2012). Se også påvirkningsfaktoren fremmedarter i forhold til konsekvenser av dette. 

Forurensing

Kystlyngheiene er i stor grad næringsfattige systemer, der vegetasjonssammensetningen består av arter som er konkurransesterke når nitrogentilgangen er relativt lav. Endres disse forholdene, endres også artssammensetningen, og en rekke lyngarter går ut på bekostning av nitrofile gress. Tilførsel av nitrogen og andre næringsstoffer gjennom luftforurensing, er en trussel mot naturtypen. Tålegrensen for atmosfærisk nitrogentilførsel for kystlynghei er 5-15 kg N/ha/år, og har blitt skjerpet sammenlignet med tidligere grunnet større kunnskapsgrunnlag (Bobbink et al. 2022). Kystlyngheiene i nemoral og boreonemoral sone er mest utsatt for nitrogenberikelse her til lands. De har gjennom de siste femti årene hatt verdier over tålegrensen, og det er først i perioden fra 2017 at verdiene er nede på nedre grenseverdi for boreonemoral sone, mens nemoral sone fortsatt overskrider tålegrensen (Austnes et al. 2023). Overskridelsene kommer fra flere kilder, og her til lands er luftfart, sjøfart, olje- og gassutvinning og veitrafikk de største kildene til utslipp av nitrogenoksider, mens mesteparten av ammoniakkutslippet kommer fra landbruket (SSB 2025). Nitrogenberikelse i kystlyngheia endrer artssammensettingen, og fremmer særlig nitrofile gress på bekostning av lyngheiarter. I flere europeiske lyngheier har økt dekning av blåtopp (Molinia caerulea) blitt koblet til økte nitrogenverdier, og gjerne i kombinasjon med et varmere klima (Arnauts et al. 2023). 

Fremmede arter

Spredning av fremmedarter er en viktig biotisk årsak til forringelse av kystlynghei. I etterkrigstida ble det plantet mye skog langs kysten, deriblant i kystlynghei. Selv om bruken av fremmedarter i skogplantinga nå er redusert, er de etablerte plantefeltene bestående av fremmedarter er en trussel. Undersøkelser viser at særlig sitkagran/lutzgran påvirker lyngplantene negativt (Saure et al. 2013), og etablerer seg gjerne i nysvidde brannflater (Vikane et al. 2013). Spredningen av fremmedarter er størst i nærheten av morbestandene, men vinden påvirker hvordan artene sprer seg. For sitkagran i kystlynghei er det dokumenter en spredningsavstand på opptil 2 km i Thorvaldsen (2016). Fremmede arter pekes på som en av de største truslene for natur, og semi-naturlige naturtyper som er i nærheten av folk, er utsatt (IPBES, 2023). Presset fra fremmede arter er ansett å være høyest i sør, hvor det er mest folk (Daugstad et al. 2018). Problemet er likevel også omfattende i nord, og en kartlegging av sitkagran og bergfuru i Vikna kommune viste at artene var etablert i henholdsvis 96 % og 60 % av kystlyngheilokalitetene (Johansen et al. 2017). Det observerte tallet av fremmede planter i norsk natur er stigende, og er særlig knyttet til arter som rømmer fra stedet de opprinnelig er ment å være, slik som plantefelt eller hager (Sandvik et al. 2022). 

Klimaendringer

Klimaendringer, spesielt et varmere klima og endrede nedbørsmønstre, påvirker kystlyngheiene. For kystlyngheiene vil et varmere klima være med på å påskynde gjengroing (Forsgren et al. 2015), og i tillegg føre til at flere fremmedarter finner seg til rette. Med klimaendringene er det ventet mer ekstremvær, og dette gjelder både perioder med ekstremtørke og perioder med svært mye nedbør. Lynghei i moden og degenererende fase tåler tørke dårligere enn ung og frisk lyng (Haugum et al. 2021), og lyngsviing er et effektivt virkemiddel for å sette suksesjonen i gang igjen etter skade (Velle et al. 2023). Perioder med sommertørke etter lyngsviing kan utfordre gjenveksten av frøspirer fra røsslyng, da de er tørkesensitive (Birkeli et al. 2023). 

Naturkatastrofer

Når hevdintensiteten avtar øker biomasseakkumuleringen, og i perioder med tørke, kan det oppstå ukontrollerte branner som ikke er skånsomme slik som lyngbrenning som skjøtselsform (Minsavage-Davis et al. 2024). Forekommer disse på sommerstid, kan brannene medføre at jordsmonnet brenner, inkludert frøbanken som ligger i det øverste jordsjiktet.

Vurderingskriteriene

  • Utslagsgivende kriterier

    Kriteriet som gir høyeste risikokategori blir utslagsgivende for naturtypen

    Alle kriterier
  • arrow_drop_down arrow_right A - Reduksjon i totalarealet

    Reduksjon av naturtypens totalareal i løpet av en 50-årsperiode

    • arrow_drop_down arrow_right A1 Reduksjon siste 50 år

      • NT
        nær truet ≥ 20%
      • VU
        sårbar ≥ 30%
      • EN
        sterkt truet ≥ 50%
      • CR
        kritisk truet ≥ 80%
    • arrow_drop_down arrow_right A2a Reduksjon kommende 50 år

      • NT
        nær truet ≥ 20%
      • VU
        sårbar ≥ 30%
      • EN
        sterkt truet ≥ 50%
      • CR
        kritisk truet ≥ 80%
    • arrow_drop_down arrow_right A2b Reduksjon i en 50-årsperiode (fortid, nåtid, fremtid)

      • NT
        nær truet ≥ 20%
      • VU
        sårbar ≥ 30%
      • EN
        sterkt truet ≥ 50%
      • CR
        kritisk truet ≥ 80%
    • arrow_drop_down arrow_right Konklusjon for A-kriteriet

      EN sterkt truet

  • arrow_drop_down arrow_right B - Begrenset geografisk utbredelse

    Utbredelsesareal i dag (B1) eller antall 10 × 10 km ruter hvor naturtypen finnes i dag (B2). Minst ett av underkriteriene a-c må være angitt for at kategorien B1 og/eller B2 skal gjelde.

    • arrow_drop_down arrow_right B1 Utbredelsesareal

      • NE
        ikke vurdert
    • arrow_drop_down arrow_right B1a Pågående nedgang i areal eller kvalitet
      • Ikke valgt
    • arrow_drop_down arrow_right B1b Påvirkningsfaktor som medfører nedgang i areal eller kvalitet
      • Ikke valgt
    • arrow_drop_down arrow_right B1c Antall lokaliteter/trusler

      • NT
        nær truet
      • VU
        sårbar ant lok ≤ 10
      • EN
        sterkt truet ant lok ≤ 5
      • CR
        kritisk truet ant lok 1
      • arrow_drop_down arrow_right Konklusjon for B1-kriteriet

        NE ikke vurdert

    • arrow_drop_down arrow_right B2 Antall 10 x 10 km forekomstruter

      • NE
        ikke vurdert
    • arrow_drop_down arrow_right B2a Pågående nedgang i areal eller kvalitet
      • Ikke valgt
    • arrow_drop_down arrow_right B2b Påvirkningsfaktor som medfører nedgang i areal eller kvalitet
      • Ikke valgt
    • arrow_drop_down arrow_right B2c Antall lokaliteter/trusler

      • NT
        nær truet
      • VU
        sårbar ant lok ≤ 10
      • EN
        sterkt truet ant lok ≤ 5
      • CR
        kritisk truet ant lok 1
      • arrow_drop_down arrow_right Konklusjon for B2-kriteriet

        NE ikke vurdert

    • arrow_drop_down arrow_right B3 Trusseldefinerte lokaliteter
      • VU
        sårbar < 5 lokaliteter
      • NT
        nær truet < 10 lokaliteter
      • arrow_drop_down arrow_right Konklusjon for B3-kriteriet

        NE ikke vurdert

  • arrow_drop_down arrow_right C - Abiotisk forringelse

    Andel av totalarealet som er forringet, og graden av forringelse, basert på endring i en abiotisk variabel, i løpet av en vurderingsperiode på 50 år.

    • arrow_drop_down arrow_right C1 Abiotisk forringelse siste 50 år
        • NE
          ikke vurdert
    • arrow_drop_down arrow_right C2a Abiotisk forringelse kommende 50 år
        • NE
          ikke vurdert
    • arrow_drop_down arrow_right C2b Abiotisk forringelse i en 50-årsperiode
        • NE
          ikke vurdert
  • arrow_drop_down arrow_right D - Biotisk forringelse
    • arrow_drop_down arrow_right D1 Biotisk forringelse siste 50 år
      • Grad av biotisk forringelse(%)
        Forringet areal (%)
        ≥ 80% ≥ 50% ≥ 30% ≥ 20%
        ≥ 80% CR EN VU NT
        ≥ 50% EN VU NT
        ≥ 30% VU NT
        ≥ 20% NT
    • arrow_drop_down arrow_right D2a Biotisk forringelse kommende 50 år
      • Grad av biotisk forringelse(%)
        Forringet areal (%)
        ≥ 80% ≥ 50% ≥ 30% ≥ 20%
        ≥ 80% CR EN VU NT
        ≥ 50% EN VU NT
        ≥ 30% VU NT
        ≥ 20% NT
    • arrow_drop_down arrow_right D2b Biotisk forringelse i en 50-årsperiode
      • Grad av biotisk forringelse(%)
        Forringet areal (%)
        ≥ 80% ≥ 50% ≥ 30% ≥ 20%
        ≥ 80% CR EN VU NT
        ≥ 50% EN VU NT
        ≥ 30% VU NT
        ≥ 20% NT

Naturtypens areal

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Kjent areal (km²)/kjente forekomster Mørketall Beregnet areal km² (kjent * mørketall)
Totalareal
Utbredelsesareal
Antall forekomstruter

Frem til 2023 er det er kartlagt 1422 km² kystlynghei i Norge (Kyrkjeeide et al. 2023, vedlegg 4), og dette inkluderer både områder som er NiN-kartlagt og DN-håndbok 13-kartlagt. Ettersom det kartlagte arealet har økt siden forrige rødlistevurdering, har mørketallet for kystlynghei blitt redusert fra 5 til 3,5. Det estimerte arealet for kystlynghei i Norge er dermed ca. 5000 km² (Kyrkjeeide et al. 2023). Det foreligger ikke data på hvor store arealer som finnes innen de ulike naturtypene på 1:20 000-målestokken, men basert på ekspertvurderinger er det forventet at rikhei omfatter om lag 5 % av arealet, intermediær hei 45 %, og fattig kystlynghei rundt 50 % av arealet. 

Regioner og havområder

Naturtypen har kjent forekomst i Nordland og Troms.

Referanser

  • Velle, L.G. & Vandvik, V. 2014. Succession after prescribed burning in coastal Calluna heathlands along a 340 km latitudinal gradient. Journal of Vegetation Science, 25: 546-558.
  • Artsdatabanken 2023. Velle, L.G., Thorvaldsen, P., Kvamme, M. & Vandvik, V. Kart over potensiell utbredelse for kystlynghei. 7 s. https://artsdatabanken.no/Pages/342556/Verktoey_for_kartlegging_av_kystlynghei
  • Statistisk Sentralbyrå 2025. Statistikkbanken, utslipp til luft. 08941: Forsurende gasser, ozonforløpere m.fl., etter utslippskilde, energiprodukt og komponent 1990 – 2023. https://www.ssb.no/statbank/table/08941/
  • Saure, H.I., Vandvik, V., Hassel, K. & Vetaas, O.R. 2013. Effects of invasion by introduced versus native conifers on costal heathland vegetation. J.Veg.Science 24: 744-754
  • Austnes, K., Gundersen, C.B., Sample, J.E., Lund E. 2023. Overskridelser av tålegrenser for forsuring og overgjødsling for Norge. Oppdatering med perioden 2017-2021. NIVA rapport L.NR. 7879-2023. 40 s.
  • Njøs, A. 2005. Nydyrking og grunnforbedring i Norge. Noen tall for å belyse utviklingen. Jordforsk rapport nr 94/05. 44s.
  • Hjeltnes, A. 1997. Overvåking av kystlynghei. Sluttrapport. Delprosjekt av: Kartlegging av skader og skadeårsaker på røsslyng og forandringer i vegetasjonen i kystlyngheia på Sør-Vestlandet. Telemarkforsking Rapport 129. Telemarksforsking, Bø i Telemark
  • Sandvik, H., Olsen, S. L., Töpper, J. P., & Hilmo, O. 2022. Pathways of introduction of alien species in Norway: Analyses of an exhaustive dataset to prioritise management efforts. Journal of Applied Ecology, 59, 2959–2970. https://doi.org/10.1111/1365-2664.14287
  • Forsgren, E., Aarrestad P.A., Gundersen, H., Christie, H., Friberg, N., Jonsson, B., Kaste, Ø., Lindholm, M., Nilsen, E.B., Systad, G., Veiberg, V., Ødegaard, F. 2015. Klimaendringenes påvirkning på naturmangfoldet i Norge. NINA Rapport 1210: 133
  • Johansen, L. og Albertsen E. 2020. Åpent lavland s. 68-73 I: Jakobsson, S. & Pedersen, B. (red.) 2020. Naturindeks for Norge 2020. Tilstand og utvikling for biologisk mangfold. NINA Rapport 1886
  • Bobbink, R., Loran, C., Tomassen, H., Aazem, K., Aherne, J., Alonso, R., Ashwood, F., Augustin, S., Bak, J., Bakkestuen, V., Braun, S., Britton, A., Brouwer, E., Caporn, S., Chuman, T., De Wit, H., De Witte, L., Dirnböck, T., Field, C., Gómez, H.C., Geupel, M., Velle, L.G., Hiltbrunner, E., James, A.C., Jones, L., Karlsson, P.E., Kohli, L., Manninen, S., May, L., Meier, R., Perring, M., Prescher, A.K., Remke, E., Roth, T., Scheuschner, T., Ssymank, A., Stevens, C., Thrane, J.K., Tömmervik, H., Tresch, S., Ukonmaanaho, L., Van den Berg, L., Vanguelova, E., Wilkins, K., Zappala, S. 2022. Review and revision of empirical critical loads of nitrogen for Europe. 358 p. Texte. 110:2022. Umweltbundesamt, Germany.
  • Haugum, S.V., Thorvaldsen, P., Vandvik, V. and Velle, L.G. (2021), Coastal heathland vegetation is surprisingly resistant to experimental drought across successional stages and latitude. Oikos, 130: 2015-2027. https://doi.org/10.1111/oik.08098
  • Thorvaldsen, P., Birkeli, K., Bjørnsen, A., Haugum, S.V. & Velle, L.G. 2023. Rikhei – skjøtselsavhengig og artsrik naturtype. Blyttia 81: 115-126.
  • Velle, L.G. & Øpstad, S. 2009. Utegangarsau av gammal norrøn rase, ein kulturberar. Naturen. 133. 94-100. 10.18261/ISSN1504-3118-2009-02-05.
  • Birkeli, K., Gya, R., Haugum, S. V., Velle, L. G., & Vandvik, V. (2023). Germination and seedling growth of Calluna vulgaris is sensitive to regional climate, heathland succession, and drought. Ecology and Evolution, 13, e10199. https://doi.org/10.1002/ece3.10199
  • Kyrkjeeide, M.O., Evju, M., Magnussen, K., Handberg, Ø.N., Bakkestuen, V., Brandrud, T.E., Bratli, H., Dervo, B., Eide, N.E., Endrestøl, A., Gosselin, M.-P., Hanssen, O., Jacobsen, R.M., Johnsen, S.I., Larsen, B.M., Lyngstad, A., Mjelde, M., Stokke, B.G., Svalheim, E., Velle, L.G., Øien, D.-I., Schöpfer, A. & Haugland, L.M. 2023. Fra Rød til grønn: Kunnskapsgrunnlag for prioriterte arter, arter med handlingsplan og utvalgte naturtyper. NINA Rapport 2280. Norsk institutt for naturforskning.
  • Thorvaldsen, P. & Velle, L.G. 2021. Beiting i kystlynghei. Informasjonsbrosjyre, 12 s. M-2030 | 2021. Miljødirektoratet
  • Velle, L.G., Thorvaldsen, P., Kvamme, M., Vandvik V. 2023. Kart over potensiell utbredelse av kystlynghei. Artsdatabanken, Trondheim. https://artsdatabanken.no/Pages/342556/Verktoey_for_kartlegging_av_kystlynghei
  • Velle, L.G. & Thorvaldsen P. 2021. Lyngsviing. Informasjonsbrosjyre, 12 s. M-2029|2021. Miljødirektoratet
  • Arnauts, N., Portillo-Estrada, M., Wevers, J., Carnol, M., Bosman, B., & Rineau, F. 2023. Investigating the response of soil nitrogen cycling to grass invasion. Pedobiologia, 97-98, 150874. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.pedobi.2023.150874
  • Thorvaldsen, P. 2016. Sitkagran Picea sitchensis i stor spredning i det norske kystlandskapet. Eksempel fra Stadtlandet, Selje kommune. Blyttia 74: 160-171
  • Vikane, J.H., Vandvik, V. & Vetaas, O.R. 2013. Invasion of Calluna heath by native and non-native conifers: the role of succseeion, disturbance and allelopathy. Plant Ecol. 214: 975-985
  • Daugstad K., Thorvaldsen, P., Bele, B., Bär, A., Fløistad, I.S., Hanslin, H.M. 2018. Fremmede skadelige karplanter i kulturlandskapet og områdebasert prioritering av tiltak. Sammenstilling av kunnskap. NIBIO rapport. Vol 4. Nr 92. 60 s.
  • IPBES 2023. Summary for Policymakers of the Thematic Assessment Report on Invasive Alien Species and their Control of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. Roy, H. E., Pauchard, A., Stoett, P., Renard Truong, T., Bacher, S., Galil, B. S., Hulme, P. E., Ikeda, T., Sankaran, K. V., McGeoch, M. A., Meyerson, L. A., Nuñez, M. A., Ordonez, A., Rahlao, S. J., Schwindt, E., Seebens, H., Sheppard, A. W., and Vandvik, V. (eds.). IPBES secretariat, Bonn, Germany. https://doi.org/10.5281/zenodo.7430692
  • Erikstad, L., Simensen, T., Bakkestuen, V., Halvorsen, R. 2023. Index Measuring Land Use Intensity—A Gradient-Based Approach. Geomatics, 3, 188-204. https://doi.org/10.3390/geomatics3010010
  • Stabbetorp O. & Aarrestad, P.E. 2012. Sitkagran/Lutzgran. Artsdatabankens faktaark. ISSN1504-9140 nr 216. 3 s.
  • Velle, L.G., Egelkraut, D., Davies, G.M., Kaland, P.E., Marrs, R.H.; Vandvik, V. 2021. Heathland Cycle. Figshare. https://doi.org/10.6084/m9.figshare.14207354.v2
  • Velle, L.G., Haugum, S.V., Telford, R.J., Thorvaldsen, P. & Vandvik, V. 2023. Prescribed burning can promote recovery of Atlantic coastal heathlands suffering dieback after extreme drought events. Applied Vegetation Science, 26, e12760. Available from: https://doi.org/10.1111/avsc.12760
  • Minsavage-Davis C.D., Davies G.M., Haugum S.V., Thorvaldsen P., Velle L.G., Vandvik V. 2024. Development and evaluation of generalized fuel models for predicting fire behaviour in northern European heathlands. iForest 17: 109-119. - doi: 10.3832/ifor4394-017
  • Vandvik, V., Heegaard, E., Måren, I.E. and Aarrestad, P.A. 2005, Managing heterogeneity: the importance of grazing and environmental variation on post-fire succession in heathlands. Journal of Applied Ecology, 42: 139-149. https://doi.org/10.1111/j.1365-2664.2005.00982.x

Sitering

Høitomt, T., Grytnes, J., Helle, A. G., Jansson, U., Johansen, L., Larsen, B., Ravolainen, V., Riksheim Tandstad, H., Storaunet, K.O. og Velle, L. (26.11.2025). Fastmark: Vurdering av Sterkt kalkrik kystlynghei i mellom- og nordboreal sone. Norsk rødliste for naturtyper 2025. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/naturtyper/2025/239. Nedlastet 30.12.2025

Utvikling

Naturtypens utvikling fra forrige revisjon.

Anvendte variabler

Bioklimatiske soner RM-SO
Mellomboreal sone
Nordboreal sone