Klart kalkrik myr- og sumpskogsmark i boreonemoral og sørboreal sone Myr- og sumpskogsmark (Våtmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Klart kalkrik myr- og sumpskogsmark opptrer på tresatt våtmark med jordvannstilførsel, som er vann som har vært i kontakt med mineraljord (grunnvann). I myr- og sumpskogsmark kan det foregå produksjon av torv, og miljøforholdene kan variere mye innenfor naturtypen, med finskala veksling mellom tuer og fastmatter (Artsdatabanken, u.å.). Vurderingsenheten skilles på LKM kalkinnhold (KA), hvor klart kalkrik myr- og sumpskogsmark faller innenfor kalktrinn ghi. Naturtypen er i tillegg skilt ut basert på regional variasjon, og inkluderer bare rik myr- og sumpskogsmark i boreonemoral og sørboreal sone.

A-kriteriet

Sumpskogene ble i stor grad grøftet og omgjort til produktiv skog og jordbruksareal i starten av 1900-tallet (Jansson m.fl. 2011). I hvilken grad sumpskogene ble ødelagt, og hvilke følger det hadde for areal og tilstand i 1975 (for 50 år siden) er vanskelig å anslå. Jansson m.fl. (2011) har anslått at det fantes ca. 4000 km² sumpskog i 2011, og at 4300 km² sumpskog ble grøftet fra 1901 til 2007, hvor størsteparten av grøftingen skjedde før 1975. Det vil si at ca. halvparten av alle sumpskogene er blitt grøftet. Jansson m.fl. (2011) nevner også at fra 2000 til 2009 ble 100 km² sumpskog grøftet, så grøfting har også skjedd de siste 50 årene. Fra 2006 ble det ifølge § 5 (Miljøomsyn ved skogbrukstiltak) forbud mot nygrøfting av myr og sumpskog med sikte på skogproduksjon, og fra 2021 er det heller ikke lov med grøfterensk i sumpskog der grøfting ikke har ført til etablering av produktiv skog. Det er grunn til å tro at store deler av grøftingen som ble gjort tidlig på 1900-tallet var for å etablere produksjonsskog.  Vi antar at endringsgjelden løses raskere inn for sumpskog enn den gjør for åpen jordvannsmyr ved grøfting, dette på grunn av at torvlaget i sumpskogene som regel er tynnere. Vi antar derfor at sumpskogskarakteristikken har forsvunnet på mye av arealet som ble grøfta tidlig på 1900-tallet, og vi anser derfor at dette er areal som har gått tapt før perioden for rødlistevurdering (før 1975).

Fra 1975 og frem til nygrøfting ble forbudt i 2006 har sumpskog blitt grøftet, men i mindre grad enn tidligere. Sumpskog har også gått tapt til landbruk, hvor ca. 115 km² sumpskog ble dyrket opp i perioden 2000-2009 (Jansson m.fl. 2011). I tillegg påvirkes sumpskog i ukjent areal og grad av flomsikring, vannkraftutbygging og annen utbygging. Våtmark i boreonemoral og sørboreal sone er spesielt utsatt for menneskelig påvirkning (Ekerholt 2023), og vi antar at mange forekomster med rik sumpskog har gått tapt de siste 50 årene. Vi anslår at mer enn 50 % av totalarealet har gått tapt, noe som gir rødlistevurdering EN. For de kommende 50 år er det forventet at tapene i intermediær sumpskogsmark fortsetter, men da i større grad på grunn av utbygging, siden nygrøfting med sikte på skogproduksjon er blitt forbudt. Denne vurderingen mener vi er relevant for alle 50-års perioder mellom 1975 og 2075. Totalt sett får naturtypen rødlistevurdering EN på A-kriteriet.

B-kriteriet

Klart kalkrik myr- og sumpskogsmark i boreonemoral og sørboreal sone er en utbredt naturtype som finnes i store deler av landet nord til Nordland. B-kriteriet slår derfor ikke ut ved vurdering av naturtypen. 

C- og D-kriteriet

C- og D-kriteriet er vurdert samlet, da grøfting med hensikt skogproduksjon faller innenfor begge kriteriene. Mens grøfting og en påvirkning av hydrologien faller under C-kriteriet (abiotisk påvirkningsfaktor), vil planting av skog, både fremmede trær som sitkagran (Picea sitchensis), og hjemlige trær som gran (P. abies) falle under D-kriteriet (biotisk påvirkningsfaktor).

For rikmyr er det estimert at ca. halvparten av arealene i lågereliggende strøk er påvirka av grøfting eller andre inngrep (Øien m.fl. 2015), og klart kalkrik myr- og sumpskogsmark i boreonemoral og sørboreal sone har trolig vært utsatt for inngrep av minst samme omfang som rikmyr i samme bioklimatiske soner. Vi vurderer at inngrep har ført til at mer enn 80 % av den rike sumpskogen i boreonemoral og sørboreal sone er forringet, og med en grad av forringelse på mer enn 50 %. For de kommende 50 år er det forventet tilsvarende påvirkning og forringelse, og den samme vurderingen er relevant for alle 50-års perioder mellom 1975 og 2075. Totalt sett gir dette rødlistevurdering EN.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Til beregning av totalareal, utbredelsesareal og forekomstareal er det brukt GIS og kartleggingsdata fra DN-håndbok 13, Miljødirektoratets Instruks (inkluderer NiN 2-enheter) og Arealrepresentativ naturovervåking (ANO; inkluderer NiN 2-enheter). I tillegg er det benyttet tilgjengelig bakgrunnsinformasjon om kalkinnhold i berggrunnen for å identifisere lokaliteter som trolig er relevante. Selv om kalkinnhold i berggrunnen ikke nødvendigvis reflekterer faktisk tilgjengelighet av kalk for vegetasjonen, vurderes dette som en nyttig indikator for å anslå forekomst og utbredelse. Dette er en pragmatisk tilnærming som gir et faglig forankret estimat basert på tilgjengelige data.

Kjent relevant kartlagt areal etter Miljødirektoratets Instruks er «Grankildeskog», «Kalkrik myr og sumpskogsmark», «Kilde-edellauvskog», «Rik gransumpskog», «Rik gråorsumpskog», «Rik svartorsumpskog» og «Varmekjær kildelauvskog». For DN-håndbok 13 er naturtypene «Gammel sump- og kildeskog», «Rik skog- og krattbevokst myr» og «Rik sumpskog, kildeskog og strandskog» kartlagt. Totalt sett er det kartlagt ca. 10 km² med rik sumpskog. Det estimerte arealet for naturtypen er høyere, med noe sprik i arealberegninger mellom de ulike kildene. Ifølge data fra Landsskogtakseringen er ca. 3,5 % av norsk skogareal sumpskog (gran- og bjørkesumpskog samt lauv- og viersumpskog; Larsson & Søgnen, 2003). I tillegg kommer noen viersumper som ikke registreres i Landsskogtakseringen. Dette tilsvarer til sammen ca. 4000 km² sumpskog. Landsskogtakseringen skiller ikke på rik og fattig sumpskog i anslagene sine, men Bryn m.fl. (2018) har estimert at det er 1729 km² rik sumpskog, og selv om dette anslaget ikke skiller på intermediær og rik sumpskog, gir det et estimat på hvor mye rik sumpskog det finnes.  

Sumpskog kartlegges ofte i mosaikk med andre naturtyper, noe som gjør det vanskelig å anvende kartleggingsdata direkte for å anslå totalareal. Jansson (2018) gjennomførte en rekartlegging av lokaliteter med rik sumpskog som tidligere var kartlagt etter metodikk fra DN-håndbok 13. Konklusjonen der er at 20 % av lokalitetene enten hadde en mosaikk med rik sumpskog, men der en annen hovedtype dominerte (eks. fastmarksskog), eller ikke fylte kriteriene for å bli klassifisert som «Rik sumpskog». Dette ga en 70 % reduksjon i det kartlagte arealet.

Det er vanskelig å gi et presist anslag på hva det faktiske arealet med rik sumpskog er i dag basert på de datakildene som er tilgjengelige, og i tillegg skiller ingen av datakildene direkte på areal i de ulike bioklimatiske sonene. Den rike sumpskogen i boreonemoral og sørboreal sone dekker ca. 6 % av det totale arealet kartlagt som intermediær og rik sumpskog. Hvis vi da bruker Bryn m.fl. (2018) sitt estimat på rik sumpskog, kan vi anta at naturtypen dekker ca. 100 km². Dette er høyere enn det kartlagte arealet, og det er knyttet usikkerhet til det anslåtte mørketallet.

Arealrepresentativ naturovervåking (ANO) har bare dokumentert rik sumpskog i boreonemoral og sørboreal sone i 0,01 % av de oppsøkte punktene (18 000 punkter totalt i datasettet), og dette gir ikke grunnlag for å trekke konklusjoner om utbredelse. Basert på andre kartleggingsdata kan vi imidlertid si at naturtypen forekommer i større deler av landet, og vi legger til grunn et avrundet estimat for forekomstareal på ca. 300 10 x 10-km-ruter. Naturtypen forekommer imidlertid ofte på svært små areal, og kan være vanskelig å fange opp.

• Fremstad, E. and Moen, A. e. 2001. Truete vegetasjonstyper i Norge. - Norg. tekn.-naturvit. Univ. VitenskMus. Rapp. bot. Ser. 2001: 1-231.
• Øien, D.-I., Lyngstad, A. & Moen A. (2015). Rikmyr i Norge. Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2015-1: 1-122.
• Jansson, U. 2018. Sammenstilling av resultater fra kvalitetssikring av rikere sump- og kildeskogslokaliteter 2012-2015. Biofokus-notat 2018-14. Stiftelsen BioFokus, Oslo. https://lager.biofokus.no/biofokus-rapport/biofokusrapport2018-19.pdf
• Jansson, U., Thylén, A., Gaarder, G. Blindheim, T. (2011). Faglig grunnlag for handlingsplan for naturtypen rik sumpskog - utkast. BioFokus-rapport 2011-9: 83.
• Artsdatabanken. u.å. V2 Myr- og sumpskogsmark. https://artsdatabanken.no/Pages/171964/Myr-_og_sumpskogsmark
• Ekerholt, K. S. 2023. CO2 Emissions by Land Cover Change of Peatlands in Trondheim Municipality: A GIS study of the extent of lost peatlands in Trondheim municipality from 1964 to 2021 (Masteroppgave). Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/3078005/no.ntnu%3Ainspera%3A142433913%3A97700976.pdf?sequence=1&isAllowed=y
• Larsson, J.Y. & Søgnen, S.M. (2003). Vegetasjon i norsk skog. Vekstvilkår og skogforvaltning. Landbruksforlaget
• SSB. 2024. Stående skogvolum har passert 1 milliard kubikkmeter. https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/skogbruk/statistikk/landsskogtakseringen/artikler/staende-skogvolum-har-passert-1-milliard-kubikkmeter
• Bryn, A., Strand, G.-H., Angeloff, M. og Rekdal. Y. 2018. Land cover in Norway based on an area frame survey of vegetation types. - Norsk Geog. Tidsskr. 72: 131-145