Kalkfattig til litt kalkrik oppfrysingsvåtmark Oppfrysingsvåtmark (Våtmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Oppfrysingsvåtmark omfatter våtmark i områder med permafrost og sterk frostvirkning (oppfrysing, kryoturbasjon). Slik mark finnes hovedsakelig i mellomarktisk/mellomalpin og nordarktisk/høgalpin bioklimatisk sone. Oppfrysingsmark er regelmessige ring-, polygon- eller stripestrukturer av grovere mineralmateriale (grus, blokker) som omgir flekker av finere materiale (oftest silt), og omfattes av landform-typen FL-F04 Strukturmark. Oppfrysingsvåtmark omfatter sjeldne forekomster av finmaterialdominerte flekker i oppfrysingsmark med særlig høg grunnvannstand. Artsutvalget er begrenset til svært forstyrrelsestolerante arter, først og fremst små moser. Arter som er observert i oppfrysingsvåtmark har tyngdepunkt i så ulike natursystemer som myr, fjellhei og snøleie. Finjordsflekkene kan også være mer eller mindre vegetasjonsfrie. Hovedtypen er bare kjent fra et fåtall, spredte forekomster, men det synes som om artssammensetningen varierer mye fra lokalitet til lokalitet. Kalkfattig til litt kalkrik oppfrysingsvåtmark er oppfrysningsvåtmark på trinn c til f langs kalkinnholdsgradienten (LM-KA). 

Det finnes ikke tilstrekkelig opplysninger om forekomsten av kalkfattig til litt kalkrik oppfrysingsvåtmark til å foreta en vurdering av typen i forhold til de ulike rødlistekriteriene, men det er helt klart at typen er svært sårbar for klimaendringer på samme måte som Rabbepreget nedbørsmyr-myrtue på permafrost og Palsmyr, som begge er vurdert som kritisk truet (CR). Kalkfattig til litt kalkrik oppfrysningsvåtmark har også et svært begrenset utbredelsesareal. Både for A2-kriteriene, B-kriteriene og C2-kriteriene vil alle kategorier fra LC til CR være relevante, og det er svært sannsynlig at typen er truet (kategoriene fra VU til CR), men vi vurderer det likevel som riktig å bruke DD i dette tilfelle.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Oppfrysningsvåtmark er en ny naturtype som ikke var inkludert i NiN 2. Den har derfor så langt ikke blitt kartlagt, og er bare kjent fra noen få lokaliteter i Øst-Finnmark og på Svalbard. Det er ikke umulig at den er vanligere og mer vidt utbredt, for eksempel i mellomalpin bioklimatisk sone (RM-SO_f) i fastlands-Norge. Med utgangspunkt i de få opplysningene som finnes definerer vi utbredelsesområdet for kalkfattig til litt kalkrik oppfrysingsvåtmark i fastlands-Norge til Finnmark øst for Porsangerfjorden og nord for Karasjok kommune, ca. 28 000 km². Opplysningene gir ikke grunnlag for å estimere hverken antall 10 x 10 km forekomstruter eller totalareal, men omfanget er nok svært lågt.