Svært kalkrik fast strandkant-innsjøbunn Eufotisk fast innsjøbunn (Innsjøbunnsystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Naturtypen omfatter beltet med fast bunn fra vannstrandsbeltet (DL_0) og ned til og med mosebelte (DL_de) i svært kalkrike innsjøer, dvs. innsjøbunn med vann som har kalkinnhold over 20 mg Ca/L. Naturtypen omfatter innsjøbunn som består av både eksponert og beskyttet strandkant, og bunnen ned til kompensasjonsdypet.  Strandkanten, som også kalles hydrolittoralbelte, kan tørrlegges i perioder, mens plantebeltet vil ha permanent vann. Strandkanten er ofte helt uten vegetasjon. Bunnen består av fast fjell eller blokker som vind eller strømninger ikke greier å flytte på. Det betyr ofte stein som er større enn 64 mm i innsjøer med lite bølgepåvirking, blokk og til fast fjell. I den eksponerte strandkanten vil den dominerende kornstørrelsen være større enn 256 mm for å bli regnet som fastbunn. Her vil bølgeeksponeringen ofte vaske ut finsedimentene i vannstrandsbeltet. I innsjøer hvor fastbunnen har sin opprinnelse i fluviale prosesser, er ofte stein og blokker avrundet. Svært kalkrik berggrunn og løsmasseavsetninger i nedbørfelt med dolomitt, marmor, kalkstein eller kalkrik skifer, kan gi grunnlag for denne naturtypen. Kan forekomme sammensatt med kalkrike utforminger av NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn, spesielt i dypere partier nedenfor strandbelte.

Datagrunnlaget for innsjøer bygger på modellert kalkinnhold < 4 mg, 4- 20 mg og > 20 mg Ca/l) i stillestående vann fra N5 større enn 250 m2, fordelt på biogeografiske soner (Bakkestuen m.fl. 2025). For alle innsjøene er det beregnet en arealbruksindeks som oppsummerer fysiske påvirkninger (Erikstad m.fl. 2023). For de limniske vurderingsenheterne for innsjøbunn er arealbruksindeksen for kartleggingsenhetene i hver innsjø vektet mot areal og summert til en samlet påvirkning. Arealer med arealbruksindeks mindre eller lik 2 er antatt å være upåvirket, mens arealer med arealbruksindeks større enn 2 er påvirket. Påvirkede arealer er grunnlaget for å beregne andel forringet areal. Graden av forringelse beregnes fra den summerte arealbruksindeksen for vurderingsenhetene i en innsjø, delt på maksimal skår for arealbruksindeksen (som er 13).

Vurderingsenheten Svært kalkrik fast strandkant-innsjøbunn inngår i svært kalkrike innsjøer. Typen er særlig påvirket av eutrofiering, samt utbygging og nedbygging (særlig i små svært kalkrike vannforekomster). Basert på infrastrukturindeksen er andel forringet areal for naturtypen vurdert til 35%, mens grad av biologisk forringelse er anslått til 27%, hvilket tilsier at vurderingsenheten vurderes som livskraftig (LC) i henhold til C-kriteriet. Eutrofiering, som er den klart største påvirkningen for kalksjøer, er ikke inkludert i infrastrukturindeksen. Beregning vha. trofiindeksen for vannplanter, som benyttes i vannforskriften, viser at 69 % av innsjøene havner i moderat eller dårligere tilstand. Det er derfor grunnlag for å øke forringet areal til ≥ 50%. Vurderingen er basert på arealberegninger med infrastrukturindeksen og ekspertskjønn med bakgrunn i data analysert iht. vannforskriften.  Svært kalkrik fast strandkant-innsjøbunn er vurdert til kategorien livskraftig (LC) i henhold til C-kriteriet.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Svært kalkrik fast strandkant-innsjøbunn inngår i svært kalkrike innsjøer, som finnes i områder med svært kalkrik berggrunn som dolomitt, marmor, kalkstein eller kalkrik skifer tilhørende løsmasser i nedbørfeltet. Det samlede arealet for svært kalkrike innsjøer større enn 0,0025 kvkm, som ikke er sterkt endret, er beregnet til 134 kvkm.

Se Bakkestuen m.fl. 2025 for arealberegning og vurdering av tilstand.

• Bakkestuen, V., Dervo, B.K., Erikstad, L., Velle, G. & Mjelde, M. 2025. Modellering av limniske naturtyper og metode for beregning av påvirkning i ferskvann og brakkvann. NINA Rapport 2595. Norsk institutt for naturforskning. ISBN: 978-82-426-5413-7.