Strandeng Strandeng (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

 Strandeng omfatter mark med sluttet, engpreget vegetasjon i fjærebeltet, som er påvirket av saltvann, men som ikke er preget av saltanriking. Vegetasjonen er dominert av gress og urter som tåler høyt saltinnhold, såkalte halofytter. Hovedtypen finnes først og fremst på steder der substratet er rikt på finmateriale, typisk silt eller leire, på beskyttede steder langs kysten. Strandenger finnes oftest på steder der bølgeeksponeringen ikke er sterkere enn at finmateriale over tid akkumuleres, eventuelt mellom grovere partikler. Strandenger forekommer også på steder der fine løsmasser har blitt forhindret fra å bli vasket bort, blant annet som små arealer beskyttet bak svaberg eller mellom steinblokker på mer eksponerte strender. Finmaterialet er stabilt og blir holdt på plass av en tett vegetasjonsmatte. Strandenger er ofte tilnærmet flate, oversvømmes regelmessig, og er derfor ofte dårlig drenert. Strandenger er derfor oftest fuktige. Det tette, fuktige substratet kan føre til anaerobe forhold.Strandenger oversvømmes regelmessig av saltvann. Varigheten av oversvømming er størst i de nedre strandengene (nedre geolitoral) og avtar oppover i soneringen. De øverste strandengene i supralitoralt belte påvirkes bare av bølgesprut. Forekomsten av salttolerante arter (halofytter) er derfor størst i de nedre strandengene og avtar mot de øvre strandengene. Vegetasjonen er dominert av mattedannende og flerårige graminider (gresslignende vekster) og flerårige urter. 

Erosjon forekommer blant annet i tilknytning til bekkeløp som krysser strandengene, og mot nord øker betydningen av iserosjon.

Vegetasjonen kan være utformet i tre belter: ytterst mot sjøen et belte av teppesaltgras Puccinellia phryganodes, innafor dette et belte av ishavsstarr Carex subspathacea, og innerst et belte av ishavsstjerneblom Stellaria humifusa, isbjørnstarr Carex ursina og ofte fjøremose Hennediella heimii og noen få andre moser. Polarrødsvingel Festuca rubra subsp. richardsonii, strandarve Honkenya peploides og polarøstersurt Mertensia marisima subsp. tenella kan også forekomme, oftest på litt grovere materiale. På noe eksponerte steder mangler gjerne det ytre eller begge de ytre beltene. 

På grunn av forventet økt erosjon (bølger, isskuring) anslår vi at arealet av strandeng vil kunne gå noe tilbake de kommende 50 år (A-kriterie >20% reduksjon i totalareal) og at variasjonen i de eksisterende strandengene vil bli redusert ved at de ytre sonene er mer utsatt for erosjon enn de indre.

Det er forventet abiotisk forringelse som følge av økt skuring av store isflak i bevegelse, eller økt bølge-eksponering. Der forringelse skjer forventes den å være betydeli grad i kommende 50 års periode (C-kriterie >30%).

Vi vurderer det slik at strandeng bør rødlistes i kategori nær truet (NT) på grunn av antatt fremtidig reduksjon i areal og forringelse av areal.

A-kriteriet (reduksjon i totalareal): Det forventes reduksjon av totalareal.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal): Det forventes ikke reduksjon i utbredelsesareal.

C/D-kriteriet: Det forventes abiotisk forringelse.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Totalareal til Strandeng er ikke kjent, heller ikke antall forekomstruter. Utbredelsesareal er estimert fra en minste konvekse polygon. 

Strandeng forekommer langs kysten på trolig alle større og noen mindre øyer, også flekkvis på de ellers bratte strendene på Bjørnøya. De største forekomstene finnes i fjordområdene vest og nord på Spitsbergen. Typen er utbredt i mellom- og nordarktisk tundrasone og i alle seksjoner, med de største forekomstene i mellomarktisk tundrasone. 

• Hanssen-Bauer, I.; Førland, E.J.; Hisdal, H.; Mayer, S.; Sandø, A.B. and Sorteberg, A. (eds) (2019) Climate in Svalbard 2100 - a knowledge base for climate adaptation. Norway, Norwegian Centre of Climate Services (NCCS) for Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet), 208pp. (NCCS report 1/2019). DOI: http://dx.doi.org/10.25607/OBP-888