Fuglefjell-eng Fuglefjell-eng (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten omfatter engvegetasjon på jorddekt fastmark i skrånende terreng betinget av naturlig gjødsling fra hekkende fugl. Floraen er nokså artsfattig, både med hensyn til karplanter og til moser og hovedtypen inneholder knapt noen tyngdepunktarter. Dette skyldes at mange engarter og moser ikke tåler de høye nitrogen- og/eller fosforkonsentrasjonene som fuglegjødslingen medfører. Moser disfavoriseres både av tett, grasdominert vegetasjon og av sterk nitrogengjødsling. Fuglefjell-engene er likevel ofte særdeles frodige fordi de få artene som tåler høye nitrogenkonsentrasjoner kan ha svært høy produksjon. 

Polarskjørbuksurt Cochlearia groenlandica (på Svalbard) og fjellsyre Oxyria digyna kan danne énartsbestander i de sterkest gjødslete delene av fuglefjell-enger. En god del insektarter, blant andre noen sommerfuglarter, forekommer på Svalbard bare under fuglefjell, som der utgjør varme og høyproduktive eksklaver (utposter) av miljøforhold som ellers bare finnes lengre sør. Vurderingsenheten har likhetstrekk med Rasmarkeng som også forekommer i bratte talusskråninger, men skilles ved at fuglefjelleng er relativt artsfattig og dominert av nitrofile arter mens rasmarkenger har høyere artsmangfold, i tillegg til å være betinget av rasdynamikk. Fuglefjelleng kan også opptre mellom annen engpreget vegetasjon, særlig Arktisk alpin grasmark, der overgangene mellom de ulike engtypene kan være gradvise på Svalbard. Svalbardreinen og gjessartene beiter under fuglefjell men benytter seg mer av talus-skråningene lenger ned enn fuglefjell-eng forekommer, enn i denne mest gjødslete sonen.

På Svalbard er fuglefjellene viktige for mattilgangen til fjellreven Vulpes lagopus, og fjellrev benytter fuglefjell også som hilokalit. Fjellrevhi kan finnes ved fuglefjell i steinur, i blokkmark, rasmarker og hulerom i berg, eller kan også være gravd i løsmasser av grus og sand hvis det finnes i nærheten av fuglefjell. Hiene er ofte plassert på høyder med god oversikt over terrenget . Fjellrev tar med seg bytte til hiene, og bytterestene sammen med urin og feces bidrar til gjødsling. Dyrene graver og forstyrrer tundraens overflate. Disse påvirkningene gir opphav til produktiv vegetasjon, som trolig beites mye av både svalbardrein og gjess. Variasjon i vegetasjon på og i nærheten av fjellrevhi er ikke evaluert med tanke på forskjell fra annen fuglefjelleng, men er sannsynligvis nokså likt.

Fuglefjell-eng er vurdert til å være uten risiko for å gå tapt  -  LC. 

Gjødsling fra sjøfugl er viktig for fuglefjell-eng. Bestandene for noen av sjøfuglene på Svalbard er i reduksjon (f eks polarlomvi), mens andre er stabile  (krykkje på Spitsbergen, lomvi på Bjørnøya). Selv om noen kolonier/arter er i reduksjon så forventes at totalarealet eller utbredelsenarealet eller forekomstarealet til fuglefjell-engene vil bestå fordi andre kolonier/arter er stabile, og det tykke lag med guano under fuglefjellene.

Klimaendringer særlig med endret nedbør og temperatur både sommer og vinter påvirker fuglefjell-eng, men foreløpig i begrenset grad. Forringelse kan skje som følge av endringer i sjøfuglbestander, men foreløpig i begrenset grad.

A: Totalareal foreventes ikke endret i vurderingsperioden. 
B: Utbredelsesarealet forventes ikke endret i vurderingsperioden. 
C/D: Det forventes ikke betydelig abiotisk eller biotisk forringelse i vurderingsperioden.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Totalareal for fuglefjell-eng er ukjent. Fuglefjell-eng har utbredelse i mellomarktisk og nordarktisk tundra på hele Svalbard.