Flomskredmark Flomskredmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten omfatter aktive flomskredvifter, en naturtype som i Norge kun er kjent fra Svalbard, der typen forekommer i elvedaler og dekker store arealer med hovedtyngde i mellomarktisk tundrasone. Flomskredmark dannes av både kolluviale og glasifluviale prosesser, der flomskred fører med seg vannstrømmer med en blanding breerodert slam og grovere materiale over frossen mark (permafrost) som gir sedimentasjon og stedvis erosjon. Vurderingsenheten skiller seg fra andre typer flom-, ras- og skredmark ved å være betinget av permafrost, der permafrosten hindrer dyp erosjon og fører til stadig nye elveløp, og bidrar til en dynamisk forstyrrelsesprosess. Flomskredviftene har i tillegg slakere helning sammenlignet med skred- og rasmarker. Vurderingsenheten inkluderer ulik flomskredintensitet, og omfatter både områder som er utsatt for flomskred med flere års mellomrom, samt områder som er sterkt og disruptivt utsatte for flomskred. 

Flomskredmark er vurdert til å være uten risiko for å gå tapt  -  LC. 

Det er antatt at vurderingsenheten vil være stabil, eventuelt ha en svak økning i utbredelse som følge av klimaendringer. Særlig økte sommertemperaturer og forlengelse av smeltesesongen er antatt å være en sterk pådriver for utviklingen ettersom dette vil bidra til å opprettholde forstyrrelsesregimet i flomskredmark. Gjennom satelittmålinger og modeller er det godt dokumentert at isbreene på Svalbard totalt sett mister ismasse, da effekten av kalving, smelting og tilbaketrekning av isbreer er sterkere enn økningen fra nedbør som kommer som snø. Vinterbalansen har ingen klar trend, mens sommerbalansen er tydelig negativ og den sterkeste drivkraften for den negative utviklingen i nettobalansen i ismasse. Flomskredmark har imidlertid en naturlig topografisk avgrensning der flomskredviftene slakker ut og møter dalbunnen, og det er derfor begrenset areal tilgjengelig for ekspansjon. De mest forstyrra delene av flomskredmarka kan imidlertid øke noe i utbredelse som følge av stadig nye elveløp og sedimentasjon i nye deler av skredvifta. 

Flomskredmark er betinga av permafrost, og på sikt vil opptining av permafrost og økt tykkelse på aktivt lag kunne føre til at flomskredmark stabiliserer seg til vegeterte naturtyper, men innenfor et mye lengre tidsperspektiv enn vurderingsperioden. 

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Vurderingsenheten opptrer over store deler av Svalbard, og er særlig utbredt i elvedaler i mellomarktisk sone. Totalareal er ukjent.

• Hanssen-Bauer, I., Førland, E. J., Hisdal, H., Mayer, S., Sandø, A. B., & Sorteberg, A. (2019). Climate in Svalbard 2100. A knowledge base for climate adaptation, 470.