Frisk kalkskog og kalk-bærlyngskog , dominert av bartrær, i boreonemoral og sørboreal sone Fastmarksskogsmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Sørlig frisk kalkbarskog er bardominert frisk kalkskog og kalk-bærlyngskog som forekommer i boreonemoral og sørboreal sone. Vurderingsenheten inkluderer både høgstaudeskog, kalklågurtskog og kalk-bærlyngskog, noe som betyr at det er større variasjon i vannmetning og uttørkingsfare innenfor vurderingsenheten enn det som har vært kartlagt som frisk kalkskog tidligere. Vanligste treslag er gran, men det forekommer gjerne spredte boreale lauvtrær og edellauvtrær i den friske kalkbarskogen i boreonemoral og sørboreal sone.

A-kriteriet 
Sørlig frisk kalkbarskog vokser på både middels produktiv og høyproduktiv mark og det er sannsynlig at de mest produktive kalkbarskogene tidlig er tapt til jordbruksproduksjon, men mesteparten av dette er vurdert å ligge utenfor vurderingsperioden vår (før 1975). Det har imidlertid vært noe arealtap knyttet til grøfting, nydyrking og etablering av beiteareal i vurderingsperioden (Landsskogtakseringen). Arealtap i vurderingsenheten etter 1975 er først og fremst knyttet til utbygging og til andregangs flatehogst før skogen har rukket å nå hogstklasse 5. Beregnet arealtap fra 1975 til i dag er ca. 10 %, derav omtrent halvparten fra andregangs flatehogst og andre skogbrukstiltak som innebærer at skogen går fra lite endret til klart endret skogsmark (Landsskogtakseringen). Det er sannsynlig at arealtapet vil fortsette, særlig knyttet til andregangs flatehogst, da andelen skog som avvirkes før hogstklasse 5 er relativt stor (Bjørken 2024). Arealtap i nåtid (1985-2035) er vurdert å være noe høyere (10-15 %) enn i vurderingsperiode fortid (1975-2025), men fortsatt under terskelverdi for NT (>20 %) etter A-kriteriet. 

B-kriteriet 
Sørlig frisk kalkbarskog har, basert på data fra Landsskogtakseringen, ANO og naturtypekartlegginger, nokså stor utbredelse. Antall forekomstruter (ca. 125) er over terskelverdi for NT (<55). Vurderingsenheten ligger under grensen for NT etter B-kriteriet.

C/D-kriteriet  
Den viktigst biotiske forringelsen i frisk kalkbarskog er knyttet til avvirkning i form av åpen hogst. Forringelsen fra hogst er antatt å være størst i vurderingsperioden for nåtid (1985-2035) der vi antar at mellom 30 og 35 % av arealet er over 50 % forringet av hogst. I tillegg til dette kommer arealtap knyttet til nedbygging og andregangs flatehogst (100 % forringelse) som lå på ca. 10 % i vurderingsperiode fortid og antas å være noe høyere i vurderingsperiode nåtid (10-15 %). Arealtap og forringelse knyttet til effekter av klimaendringer er vanskelige å kvantifisere, men er vurdert å ha større påvirkning i boreonemoral og sørboreal sone enn i mellomboreal og nordboreal sone og er vurdert å kunne gi arealtap på noen få prosent av den sørlige, friske kalkbarskogen, men med større påvirkning i fremtiden. Forringelse knyttet til slitasje og fremmede arter påvirker mindre areal og det er ikke vurdert at forringelsen knyttet til disse faktorene overstiger en forringelsesgrad på 20 %. Samlet betyr dette at 40-50 % av arealet er vurdert til å være over 50 % forringet. Dette erover terskelverdi for NT og nært opp til grenseverdien for VU på >50 %. Siden det finnes faktorer som gir forringelse som ikke er tatt direkte inn i vurderingene vurderes sørlig frisk kalkbarskog til VU basert på føre var under D-kriteriet.  

E-kriteriet 
Det er ikke gjort en rent kvantitativ vurdering av sannsynlighet for at økosystemet skal gå tapt. 

Konklusjon 
Sørlig frisk kalkbarskog vurderes som sårbar – VU basert på D-kriteriet.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Grunnlaget for beregning av naturtypens totalareal består av arealberegninger fra Landskogtakseringen, komplettert med informasjon fra Arealrepresentativ overvåking av natur i Norge (ANO) og kartlagte naturtypelokaliteter etter både Miljødirektoratets instruks og Direktoratet for Naturforvaltnings håndbok 13. Beregningen av utbredelsesområde og antall forekomstruter er gjort ved å benytte treslagskart fra Skogressurskart (SR16) og Kalkinnholdskart fra NGU som utgangspunkt, med justering av treslagssammensetning og kalktrinn basert på kartlagte naturtypelokaliteter etter både Miljødirektoratets instruks og Direktoratet for Naturforvaltnings håndbok 13.  
Sørlig frisk kalkbarskog opptrer på sterkt kalkrik berggrunn i boreonemoral til sørboreal sone. Vurderingsenheten har størst forekomst på kalkstein i Oslofeltet og over marmorryggene i indre Trondheimsfjorden, Helgeland og Salten. Viktige områder med kalkbarskog er Grenlandsområdet (Bamble-Porsgrunn-Skien), Kongsberg-Nordre-Eikeren-Mjøndalen, Røyken-Asker-Oslo, Ringerike-Hadeland, Nord-Gudbrandsdalen-Ottadalen, Sunnhordaland, Indre Sogn, Steinkjer-Snåsavatnet, Helgeland (særlig Grane-Hattfjelldal), Salten (Beiarn-Fauske-Bodø) og Skibotn (Brandrud og Bendiksen 2018). 
Totalareal bardominert frisk kalkbarskog i boreonemoral til sørboreal sone er beregnet til om lag 1 000 km2 i 2021 (Landsskogtakseringen). I sammenstillingen av kalkskoger fra 2022 (Brynjulvsrud mfl. 2022) er mellom 200 og 250 km2 kartlagt som kalkskog etter DN håndbok 13, derav 115 km2 med utforminger som passer inn for vurderingsenheten frisk kalkbarskog (kalkbjørkeskog og tørre kalkfuruskoger er holdt utenfor). I tillegg er det kartlagt frisk kalkbarskog etter MI-instruksen. Fordelingen mellom soner viser at noe mindre enn halvparten av det kartlagte arealet kalkbarskog er kartfestet i boreonemoral og sørboreal sone. Ved kartlegging av naturtyper kartfestes ikke yngre skog, så det er naturlig at slik kartlegging er lavere enn totalarealet av vurderingsenheten.  Mesteparten av den kartfestede friske kalkbarskogen finnes i midtseksjonene. Frisk kalkbarskog er antatt å forekomme i ca. 125 forekomstruter og utbredelsesarealet er beregnet til om lag 220 000 km2.