Primær og hvit innlandsdyne Sanddynemark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Primære og hvite innlandsdyner er de mest ustabile delene av sanddynemark i innlandet. På Svalbard kjenner en kun til forekomst av innlandsdyner i tilknytning til de svært tørre områdene i Indre Wijdefjorden i klart kontinental seksjon. Det er glasifluviale avsedninger nedstrøms brefrontene i sidedalene til Wijdefjorden som er kilden til sandforekomstene og de største forekomstene av primære dyner finnes nær breelvene. På grunn av generelt svært lite vegetasjonsdekke i området grunnet det tørre klimaet blir det knapt noen stabilisering av sanda og den transporteres langt. Hvite dyner finnes derfor også flere steder langs Wijdefjordens indre deler.

A-kriteriet: Det er trolig en begynnende nedgang i areal for innlandsdyner ettersom klimaet i klart kontinental sone trolig er i endring mot mer fuktighet og nedbør. Det forventes derfor at sandflukten går ned i intensitet og totalarealet til innlandsdyner reduseres.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal): Primær og hvit innlandsdyne er hovedsakelig utbredt i klart kontinental seksjon på Spitsbergen. Det er forekomster ved flere dalmunninger langs indre deler av Wijdefjorden, og fragmentarisk på strandflater langs fjorden. Utbredelsesarealet er beregnet til å være kun 2850 m2 . Terskelverdi for sterkt truet (EN) er derfor oppfylt. Siden det også er en forventning om arealmessig tilbakegang og forringelse blir dette utslagsgivende.

C-kriteriet (abiotisk forringelse): Klimafremskrivningene for Svalbard (Førland med fler 2019) tyder på et fuktigere og mildere klima i fremtiden. Den klart kontinentale bioklimatiske sonens forekomst på Svalbard er derfor under press. Primære og hvite innlandsdyner er derfor eksponert for stabilisering og begynnende gjengroing. Forringelsen antas likevel å være så begrenset i vurderingsperioden på 50 år at terskelverdier for rødlisting ikke oppnås.

D-kriteriet (biotisk forringelse) Det er ikke registrert eller forventet biotisk forringelse av saltanriket ekstremrik fjell-lavhei og -lynghei.

Konklusjon. På grunn av svært lite utbredelsesareal og arealmessig tilbakegang og forringelse klassifiseres primære og hvite innlandsdyner som sterkt truet (EN).

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

• Hanssen-Bauer, I.; Førland, E.J.; Hisdal, H.; Mayer, S.; Sandø, A.B. and Sorteberg, A. (eds). 2019. Climate in Svalbard 2100 - a knowledge base for climate adaptation. Norway, Norwegian Centre of Climate Services (NCCS) for Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet), 208pp. (NCCS report 1/2019). http://dx.doi.org/10.25607/OBP-888
• Elvebakk, A. & Nilsen, L. (2002). Indre Wijdefjorden med sidefjordar: eit botanisk unikt steppeområde. Rapport til Sysselmannen på Svalbard utgitt av Universitetet i Tromsø 66 s.
• Elvebakk, Arve & Nilsen, Lennart (2002). Indre Wijdefjorden med sidefjorder: eit botanisk unikt steppeområde. Rapport til Sysselmannen på Svalbard, Universitetet i Tromsø, Tromsø 74 s.
• Elvebakk, Arve (2006). Den nye Indre Wijdefjorden nasjonalpark med sitt særprega høgarktiske steppelandskap. Polarboken 2005-2006: 27-29.
• Eidesen, P.B., Arnesen, G., Elven, R., Søli, G. (2018). Kartlegging av Ringhorndalen, Wijdefjorden: En uutforsket arktisk oase. Rapport til Svalbard miljøvernfond