Fattig oppfrysingsmark

Beskrivelse av naturtypen

Kalkfattig oppfrysningsmark er fastmark på kalkfattig grunn som er så sterkt påvirket av frostomrøring (kryoturbasjon) at en får en sortering av jordsmonnet i finmateriale (silt) og grovere materiale (grus og mindre blokker) i polygoner eller striper. Forutsetning for frostomrøringen er nok tilgang på fuktighet, og tilstrekkelig frostinngang samt rikelige fryse/tine prosesser. En oppvelling av silt skyver det grove materialet opp og ut til sidene, og på flat mark blir det polygonstrukturer av grovere materiale med siltflater i sentrale deler.

Siltflatene har ofte kun fragmentarisk vegetasjonsdekke av arter som tåler stor ustabilitet i jordsmonn. På Svabard er tundrarublom (Draba pauciflora) en spesialist på siltflatene. I hellende terreng blir strukturene i stedet striper som er parallelle med fallretningen. Tilgangen på finmateriale og lokalklimaet kan skape store variasjoner i oppfrysningsmarkas utseende. Noen steder ser en bare en flate med grove blokker med en rekke hull, og andre steder er det finmaterialet som dominerer. Er det mye tåke og frostoppvellingen ikke er for sterk, kan rasktvoksende mosearter dekke over store deler av strukturene, og spesielt grovmaterialet.

Permafrosten degraderes som følge av temperaturøkninger om sommeren sammen med et tykkere og mer isolerende snødekke om vinteren (Smith mfl. 2022). Dette vil med tiden påvirke prosessene som opprettholder oppfrysingsmark, blant annet ved å redusere effekten av frostforstyrrelse i denne naturtypen. Studier fra områder med permafrost viser klare endringer i jordtemperaturen, ofte med en oppvarming som er større enn temperaturendringer over bakken (Etzelmüller mfl. 2023, Noetzli mfl. 2024). 

På ti år (2013–2022) er det observert en økning av temperaturen på 10 meters dyp på 1°C, noe som er en raskere økning enn man tidligere forventet (Noetzli mfl. 2024). Samtidig er det gjort målinger som viser at bakken synker der permafrosten tiner og man observerer at finjordsflekkene i oppfrysningsmarka kollapser (Anders Bryn, personlig meddelelse). Vi har videre lite kunnskap om hastigheten på endringer i vegetasjon i oppfrysningsmark etter at permaforsten smelter, men erfaringer fra feltarbeid flere steder i Norge og på Svalbard over flere år tyder på at endringer inntreffer nokså raskt. Disse endringene gjør at naturtypen mister sitt særpreg ved at konkurransesvake moser og lav forsvinner til fordel for arter som trives i mer stabile miljø. De karakteristiske ring- og polygonstrukturene som kjennetegner natutypen vil imidlertid ikke endres like raskt. Dette forklarer at landformen strukturmark ikke er rødlistet per nå.

Vi antar at endringer i vegetasjonssammensetning skjer nokså raskt etter at permafrosten ikke lenger er aktiv. Det er likevel vanskelig å vite hvor stor andel av naturtypen som vil bli berørt i ulike tidsvinduer og hvor stor graden av forringelse vil bli. Noetzli mfl. (2024) viser at det er en klar sammenheng mellom temperaturen i lufta og i bakken, med en klar forsinkelse i temperaturendringene lenger ned i bakken. I mangel på noe bedre velger vi derfor å vurdere påvirkningen på oppfrysningsmark tilsvarende gjennomsnittlig påvirkningsgrad for øvrige alpine naturtyper på jorddekt mark. Vi antar videre en økende forringelse for naturtypen de neste 50 år siden endringer i permafrosten noe frem i tid allerede er bestemt av dagens temperaturøkning. 

På Svalbard overvåkes permafrosten på flere målestasjoner. På Janssonhaugen (275 moh.) i Adventdalen har det aktive laget økt med mange titalls desimeter siden målingene startet i 1998. En stor andel av økningen har skjedd de siste få årene. Andre målestasjoner i Svalbard viser samme trend selv om tidsseriene her er kortere (Cryo-met.no 2025). Samtidig vet vi at temperaturen øker raskere i Svalbard-regionen enn de fleste andre steder. Det antas at gjennomsnittstemperaturen i år 2100 ved et middels utslippsscenario vil ha steget med 7 grader (Hanssen-Bauer 2019). I tillegg er det forventet av det vil kommer mer snø på deler av Svalbard, noe som vil kunne føre til en økt isolerende effekt. Summen av dette betyr at smeltingen av permafrosten vil fortsette, og det kan potensielt skje raskt. 

A. Reduksjon i totalarealet

Vi vet veldig lite om endring av vegetasjon i oppfrysningsmark som følge av temperaturøkning og et tykkere aktivt lag. Dette gjør det svært vanskelig å vite når typen kan ansees som tapt. Vi benytter derfor C/D-kriteriet alene for vurdering av påvirkning.  

B. Begrenset geografisk utbredelse

Dette kriteriet blir ikke utslagsgivende da naturtypen er utbredt over hele Svalbard.

C. Abiotisk forringelse

Effekten av pågående og fremtidige temperaturendringer vil være indirekte ettersom de fleste artene i fjellet vil tåle et varmere klima, men de vil etter hvert bli utkonkurrert av mer konkurransesterke arter som kommer inn i naturtypens arealer fra nærliggende områder. Endringer i klimaet har derfor primært en indirekte effekt og er nærmere vurdert som en biotisk faktor under D-kriteriet.

D. Biotisk forringelse

Vi forventer at konkurransesterke arter kan invadere naturtypens arealer når temperaturen øker og forstyrrelsen fra frostprosesser reduseres. Det mest sannsynlige scenarioet er at totalt > 30 % av arealet med sterkt kalkrik oppfrysningsmark vil få > 80 % redusert tilstand de neste 50 år som et resultat av endringer i artssammensetning. Typen havner således i rødlistekategori VU etter D2-kriteriet.

Kalkfattig oppfrysningsmark vurderes som sårbar – VU.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Hele arealet påvirkes (>90%)

  Alvorlighetsgrad

  Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år)

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Naturtypen har kjent forekomst i Svalbard landområder.

• Hanssen-Bauer, I.; Førland, E.J.; Hisdal, H.; Mayer, S.; Sandø, A.B. and Sorteberg, A. (eds). 2019. Climate in Svalbard 2100 - a knowledge base for climate adaptation. Norway, Norwegian Centre of Climate Services (NCCS) for Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet), 208pp. (NCCS report 1/2019). http://dx.doi.org/10.25607/OBP-888
• Noetzli, J., Isaksen, K., Barnett, J., Christiansen, H. H., Delaloye, R., Etzelmüller, B., ... og Phillips, M. (2024). Enhanced warming of European mountain permafrost in the early 21st century. Nature Communications, 15, 1-15.
• Etzelmüller, B., Isaksen, K., Czekirda, J., Westermann, S., Hilbich, C., og Hauck, C. (2023). Rapid warming and degradation of mountain permafrost in Norway and Iceland. The Cryosphere Discussions, 2023, 1-32.
• Smith, S. L., O’Neill, H. B., Isaksen, K., Noetzli, J., og Romanovsky, V. E. (2022). The changing thermal state of permafrost. Nature Reviews Earth & Environment, 3, 10-23.