Saltflommyr Torvmarksmassiv (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

Saltflommyr finnes spredt på steder der torv dannes i eller i umiddelbar tilknytning til fjærebeltet under tilførsel både av saltvatn fra tidevatnet ved flo, og av ferskvatn fra landsida. Torva er mineralrik, og typen er knytta til grunne og flate arealer, trolig i første rekke noe over flomålet. Enheten finnes vanligvis som en overgangssone mellom strandeng/-sump (brakkvannseng) og myr. Vegetasjonen overlapper helt med 'Kalkrikt mattenivå i myrkant med saltpåvirkning', og har likhetstrekk med strandeng, men skilles fra denne ved å ha torvdannelse og tydelig innslag av myrarter. Her finner vi derfor et artsutvalg som kombinerer arter fra strandeng (eks. grusstarr og fjæresauløk (Carex glareosa, Triglochin maritima)) og jordvassmyr (eks. snipestarr, duskull og myrklegg (Carex rariflora, Eriophorum angustifolium, Pedicularis palustris)) (Fremstad 1997, Elven 2001). Vi legger her til grunn forståelsen av enheten som tilsvarende "strandmyr" hos Elven (2001) eller deler av "sumpstrand" hos Fremstad (1997).

Vi estimerer at om lag 16 % av det opprinnelige myr- og sumpskogarealet (ca. 7000 km² av 44000 km²) er påvirket eller ødelagt (Johansen 1997, Moen m.fl. 2011). Dette er mindre enn terskelverdiene som kan gi rødlisting etter kriteriene A, C og D, så for at en vurderingsenhet innen myr skal kunne rødlistes etter disse kriteriene må den ha en større reduksjon i areal eller tilstand enn myr generelt.

A-kriteriet

Reduksjonen i areal for saltflommyr bedømmer vi som klart større enn for myr generelt. Vi begrunner det med at saltflommyr kun forekommer i flate, skjerma områder i flomålet, og dette er områder med betydelig menneskelig aktivitet (Erikstad m.fl. 2023). Elven (2001) nevner at flere store forekomster er blitt ødelagt ved veianlegg og oppdyrking/drenering. Fordi enheten har en nordlig utbredelse er det samtidig grunn til å tro at utbyggingspresset er mindre enn om typen hadde forekommet jevnt langs hele kyststripa. Det er likevel uvisst hvor stor reduksjonen har vært de siste 50 år, siden vi ikke har kunnet finne nyere data om naturtypen. De neste 50 år er det sannsynlig at reduksjonen vil øke på grunn klimaendringene. Økt temperatur vil gi økt nedbryting av torv og opphør av torvdannelse, og i tillegg vil økt havnivå oversvømme mange av dagens forekomster. Det er usikkert om saltpåvirkning på nye areal som i dag er jordvassmyr (uten saltpåvirkning) vil kunne gi opphav til ny saltflommyr (erstatningsareal). Samla sett vurderer vi det som sannsylig at minst 80 % av arealet vil gå tapt de neste 50 år. Dette gir CR som sannsynlig kategori.

B-kriteriet

Både utbredelsesareal og forekomstareal er trolig over terskelverdiene for rødlisting. Gitt beskrivelsen i Elven (2001) er det imidlertid mulig at det reelle antallet forekomstruter i dag kan være <55. I så fall gjelder B2a-kriteriet, og NT eller VU vil kunne være relevante kategorier.

C-kriteriet

Menneskelige inngrep i standsonen vil trolig fortsette som før eller øke på, og vi bedømmer at saltflommyr har klart dårligere tilstand enn myr generelt. Dette tilsier isolert sett at kategori EN trolig er relevant (jf. også 'Kalkrikt mattenivå i myrkant med saltpåvirkning'), og her er det i første rekke arealtap som gjør seg gjeldende.

Klimaendringer med stigning av havnivået og økt temperatur vil trolig påvirke saltflommyr sterkt framover. Siden saltflommyr er knytta til beskytta og flate områder rundt flomålet vil endringer i vannstand og mer ekstremvær med hyppigere stormflo og økt påvirkning fra bølger kunne påvirke typen. Her kan vi se for oss at tilgrensende myrareal på landsida vil kunne utvikle seg til saltflommyr på sikt, i hvert fall vil dette kunne gjelde vegetasjonskomponenten. Dannelse av torv under påvirkning fra saltvatn vil imidlertid ta lang tid, og det er usikkert når (og om) eksisterende myr kan sies å bli saltflommyr ved havnivåstigning. Elven (2001) vektlegger at et humid og/eller kjølig klima med liten omsetning av organisk materiale er en vesentlig begrensning for forekomst av typen. Hypotesen hans er at organisk materiale brytes ned for hurtig ved (relativt sett) høge temperaturer til at torv kan dannes, og der temperaturen er for høg dannes det heller sumpjord. Elven plasserer den termiske grensa nord i Lofoten.

Basert på dette har vi formulert tre hypoteser på hva effekten av klimandringer vil kunne være:

1) Økt havnivå oversvømmer dagens areal med saltflommyr, men erstattes av nytt areal på myr som er uten saltpåvirkning i dag. Hvis denne hypotesen viser seg å stemme best vil sumeffekten av klimaendringer være begrensa, og EN kan være en relevant kategori.

2) Økt havnivå oversvømmer dagens areal med saltflommyr, men saltpåvirkning av nytt myrareal er ikke tilstrekkelig til at dette kan kalles saltflommyr. Hvis denne hypotesen viser seg å stemme best vil et arealtap i størrelsesorden 50-80 % være sannsynlig, og EN er en relevant kategori.

3) Økt temperatur gir økt nedbryting av organisk materiale, og torvdannelse i flomålet opphører. Økt havnivå vil samtidig bidra til rask nedbryting av eksisterende torv. Hvis denne hypotesen viser seg å stemme best vil et arealtap >80 % være sannsynlig, og CR er den relevante kategorien.

For å estimere mulig framtidig utbredelse av saltflommyr har vi anvendt kartlaget myr i AR5, kartlag for middelhøyvann i 2100, samt stormflo (200-års returintervall) i dag og i 2100 i GIS-analyser (se også avsnitt om arealinformasjon). Myrareal i AR5 som er overlappende med sonen for framskrevet middelhøyvann for 2100 er ca. 70 km² innen utbredelsesarealet for saltflommyr (fra Salten og nordover), men dette tallet inkluderer alt areal i myrpolygoner som ligger an til å bli påvirka. For å estimere hvor mye myrareal som vil kunne påvirkes av stormflo (200-års returintervall) i 2075 har vi anvendt scenarier for i dag og i 2100, og verdier for 2075 er estimert ut fra et vektet gjennomsnitt. Vektingen vi bruker er 1/3 for dagens verdier og 2/3 for verdier for scenario 2100. Analysen viser at stormflo i et slikt scenario vil kunne påvirke 25 % mer myrareal i 2075 enn i dag.

Hypotese 3) har vi ikke belyst gjennom GIS-analyser, men framskrivingene for temperatur i Nord-Norge (RCP4,5) viser en markant økt temperatur. For Nordland i perioden 2071-2100 oppgis f.eks. årsmiddeltemperatur å øke med 2,8 °C i gjennomnsnitt (Norsk klimasenter u.å.). Hvis hypotesen om at lav temperatur er en forutsetning for framvekst av saltflommyr stemmer så vil trolig den forventede temperaturøkningen være så stor at nydannelse av saltflommyr ikke vil finne sted i 2075.

Vår konklusjon er at alle de tre hypotesene vi har formulert kan være riktige, men hypotese 3 med kategori CR ser vi som mest sannsynlig. For å gi vurderinger med mindre usikkerhet trengs grunnleggende kunnskap om enhetens økologi, forekomst og utbredelse. Det vil kreve kartlegging og dokumentasjon av lokale gradienter og regional variasjon.

D-kriteriet

Det er ingen kjente biotiske påvirkningsfaktorer som gir vesentlige utslag på rødlistevurderingen.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Saltflommyr beskrives i NiN 3 som å ikke ha noen klar bioklimatisk fordeling, men at den øker i hyppighet mot nord. Fremstad (1997) og Elven (2001) omtaler slik myr henholdsvis under betegnelsene 'U9c Sumpstrand, myr-utforming' og 'Strandmyr', og begge disse framhever at typen har ei nordlig utbredelse. Fremstad (1997) angir at myr-utformingen av U9 Sumpstrand i hovedsak opptrer fra Vesterålen til Finnmark, mer spredt sør til Salten, og fragmentarisk lenger sør. Elven (2001) angir at strandmyr opptrer "(...) fra nordre Lofoten til Øst-Fi, med en skarp sørgrense for typiske utforminger i nordre No. Lenger sør forekommer enkelte bestander som ligner strandmyr, men som har en enklere og avvikende artssammensetning." Basert på dette velger vi å angi at enheten opptrer langs kyststripa fra Salten til Øst-Finnmark, og utbredelsesområdet til naturtypen vil derfor være de tre nordligste fylkene.

Det aller meste av opplysninger om Saltflommyr finnes i rapportene fra den omfattende havstrandkartleggingen på 1980-tallet (Elven og Johansen 1983, Fjelland mfl. 1983, Elven mfl. 1988a, b, c), og det finnes lite nyere data om enheten. Dette er ikke en naturtype som er kartlagt direkte i forbindelse med naturtypekartlegging, men den inngår i G5 Strandeng og strandsump etter DN-håndbok 13. I kartlegging etter Miljødirektoratets instruks inngår typen i åpen jordvannsmyr, og det er registrert 13 forekomster i Agder, Trøndelag og Nordland, men basert på beskrivelser i havstrand-litteraturen tror vi ikke forekomstene i Agder og Trøndelag kan kalles Saltflommyr.

I havstrandkartleggingen ble det registrert over 100 lokaliteter med strandmyr, og om lag halvparten av disse var i Finnmark. Ut fra dette datamaterialet estimerer vi antall 10 x 10 km forekomstruter til minimum 85, og utbredelsesarealet til 120000 km². Strandmyr forekommer gjerne som et smalt belte mellom strandeng/-sump og jordvannsmyr og dekker vanligvis et lite areal. På bakgrunn av havstrandkartleggingene kan et estimat på totalareal til naturtypen være noen få km².

Vi har samtidig prøvd å modellere potensiell utbredelse og forekomst hos Saltflommyr gjennom GIS-analyser, i første rekke for å komme fram til anslag på utvikling i areal som en følge av klimaendring. I GIS-analysen legger vi til grunn at enheten er begrenset til kysten fra Salten og nordover, og vi har anvendt kartlaget myr i AR5, kartlag for middelhøyvann i 2100 (relevant for framskrivinger), samt stormflo (200-års returintervall) i dag og i 2100. Siden myr i AR5 per definisjon ikke overlapper med kystkonturen ved middelhøyvann kan ikke dette gi oss informasjon om mulig areal Saltflommyr. I stedet bruker vi areal utsatt for stormflo i dag som en proksy, og estimerer overlapp mellom dette kartlaget og myr i AR5. Dette hviler på en antakelse om at Saltflommyr trolig opptrer i arealer som har myr helt ned til kystkonturen, og der terrenget er så slakt at det oversvømmes ved stormflo. I utgangspunktet får vi da et arealtall som omfatter hele myrpolygoner som kan påvirkes ved stormflo, noe som overestimerer faktisk areal av enheten. Det vil vanligvis være en mindre andel av hvert polygon som påvirkes av havvatn, og vi anslår dette til 10 %. Vårt estimat på totalareal med Saltflommyr ut fra dette er ca. 11,4 km², med størst areal i Vesterålen. Estimat på utbredelsesareal og forekomstareal fra GIS-analysen er henholdsvis 125000 km² og 263 ruter (10 x 10 km).

Det er ikke entydig sammenfall mellom arealdata basert på havstrandkartleggingen og estimat fra GIS-analysen, og dette viser at det er usikre estimater her. Havstrandkartleggingene var omfattende, og dette er et godt datasett, men registreringene er 40 år gamle, og omfatter ikke alle potensielle lokaliteter. GIS-analysen kan gi et bedre overblikk, men resultatet blir ikke bedre enn datagrunnlaget i eksisterende kartlag, og analysen må tolkes i lys av dette. Det kan dessuten virke som at GIS-analysen overestimerer areal i Nordland og Troms, trolig fordi det er store, lågtliggende myrarealer på strandflata i disse fylkene.

Etter en samla vurdering mener vi at et totalareal på 10 km² og et forekomstareal på 150 10 x 10 km-ruter kan være et realistisk anslag. For utbredelsesareal er det mindre avvik, og her anvender vi estimatet basert på havstrandkartleggingene  (120000 km²). Det er behov for grundigere undersøkelser for å forbedre kunnskapsgrunnlaget om utbredelse og forekomst av saltflommyr.

• Johansen, A. (1997). Myrarealet og torvressurser i Norge. Jordforsk rapport 1997-1: 1-37.
• Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. and Johansen, V. 1988. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. B. Beskrivelser for regionene Nord-Helgeland og Salten. - Økoforsk Rapp. 1988: 1-418.
• Erikstad, L., Simensen, T., Bakkestuen, V., Halvorsen, R. 2023. Index Measuring Land Use Intensity—A Gradient-Based Approach. Geomatics, 3, 188-204. https://doi.org/10.3390/geomatics3010010
• Fremstad, E. (1997). Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: 279.
• Elven, R. & Johansen, V. (1983). Havstrand i Finnmark. Flora, vegetasjon og botaniske verneverdier. Miljøverndept. Rapp. T-541: 1-355.
• Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. and Johansen, V. 1988. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. A. Generell innledning. Beskrivelser for region Sør-Helgeland. - Økoforsk Rapp. 1988: 1-334.
• Elven, R. 2001. Havstrandvegetasjon. – S. 154-200 i Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2001-4. https://www.ntnu.no/c/document_library/get_file?uuid=cc42b8bc-1861-45b3-8b45-71883613401e&groupId=10476
• Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. (2011). Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-3: 60.
• Fjelland, M., Elven, R. and Johansen, V. 1983. Havstrand i Troms. - Miljøverndep. Rapp. T-551: 1-291.
• Lyngstad, A., Moen, A., Halvorsen, R. & Øien, D.-I. 2023. Beskrivelser av torvmassivenheter. Kunnskapsgrunnlag for NiN versjon 3. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2023-4: 1-102 https://www.ntnu.no/documents/10476/1325224178/2023-4+Rapport+Torvmassiv.pdf/0290de6d-078a-e4ef-5f55-096e0c63607d?t=1680176448405
• Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. and Johansen, V. 1988. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. C. Beskrivelser for regionene Ofoten og Lofoten/Vesterålen. - Økoforsk Rapp. 1988: 1-386.
• Joosten, H., Tanneberger, F. & Moen, A. (red.) 2017. Mires and peatlands in Europe. Status, distribution and conservation. Schweizerbart Science Publishers, Stuttgart 780 s.