Palsmyr Torvmarksmassiv (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

Palsmyr er en særegen myrtype med palser som ligger spredt i ellers flat jordvannsmyr. Palser er torvhauger med en kjerne av permafrost, og vegetasjonen på toppen av palsene ligner vegetasjonen på nedbørmyr og heivegetasjonen i fjellet (Moen m.fl. 2001, Hofgaard 2003, Halvorsen m.fl. 2016). Palsene kan bli opptil 6–7 meter høye og ha varierende utforming. Haugpalsmyr med sine haugforma palser er det vi ofte forbinder med den typiske palsmyra, men strengpalsmyr (palser som strenger) og flatpalsmyr (permafrostplatå) er trolig like vanlig (Joosten m.fl. 2017, Lyngstad m.fl. 2023). Palsmyr finnes i nordlige, kontinentale områder, er sterkt klimatisk betinget, og har derfor en begrenset utbredelse. Undersøkelser i Finland og Finnmark har vist at de fleste palsmyrene i Fennoskandia har oppstått i løpet av de siste 1000 åra, og framveksten av palsmyrer er satt i sammenheng med den lille istida (ca. 1550–1850) (Vorren 1979, 2017, Borge m.fl. 2017).

Vi estimerer at om lag 16 % av det opprinnelige myr- og sumpskogarealet (ca. 7000 km2 av 44000 km2) er påvirket eller ødelagt (Johansen 1997, Moen m.fl. 2011). Dette er mindre enn terskelverdiene som kan gi rødlisting etter kriteriene A, C og D, så for at en vurderingsenhet innen myr skal kunne rødlistes etter disse kriteriene må den ha en større reduksjon i areal eller tilstand enn myr generelt.

Palsmyr står i en særstilling blant myrnaturtyper gjennom at den defineres direkte av permafrost og økologiske prosesser forårsaket av permafrost, og den har en større reduskjon i areal og tilstand enn myr generelt. Palsmyr opptrer i nordlige eller høgereliggende områder med et kontinentalt klima, det vil si i regioner med korte, kjølige og tørre somre og lange, kalde vintre med lite snø. Palsmyr finnes bare i områder med årlig gjennomsnittstemperatur lågere enn –1 °C (Vorren 2017), og med årlig nedbør under 500 mm. Tynt snødekke fremmer utviklingen av palsmyr ved å gi grunnlag for dannelse av permafrost i tuer. Snø isolerer godt, og et tjukt dekke av snø forhindrer oppbygging av iskjerner i palsene. Samtidig må ikke sommeren være for varm, lang eller våt fordi dette er faktorer som gjør at isen i palsene smelter ut raskere enn den nydannes. Palsmyr går vanligvis over til en annen naturtype innen våtmark ved utsmelting, og to aktuelle kandidater er øyblandingsmyr og flatmyr.

A-kriteriet

De pågående klimaendringene med økt temperatur, økt nedbør, mer snø, men færre dager med snødekke (Norsk klimaservicesenter u.å.) påvirker denne naturtypen grunnleggende, direkte og raskt, og den skjøre balansen mellom oppbygging og nedsmelting av palser forstyrres. Borge m.fl. (2017) anslår at arealet med aktive palser i Finnmark ble halvert over en 50-årsperiode fra 1950-tallet fram til ca. 2010, og de kommenterer at palser i Pasvikområdet angitt av Sollid og Sørbel (1998) ser ut til å ha smeltet helt ut i perioden fra 1960-70-tallet og fram til ca. 2010. Vorren (2017) dokumenterer tilbakegangen i palser på Færdesmyra, der det i 2014 bare var én pals igjen. Overvåking på Færdesmyra støtter dette bildet (Hofgaard og Myklebost 2014). I Sør-Norge har også forekomster smeltet ut (jf. Moen m.fl. 2001, Hofgaard 2003), og en generell trend er at palsmyr går tapt i ytterkanten av utbredelsesområdet. Hofgaard m.fl. (2021) anser det som sannsynlig at forekomsten med palsmyr på Haukskardmyrin (Dovre) vil kunne eksistere i flere tiår, men storparten av forekomstene i Sør-Norge vil trolig forsvinne i løpet av neste 50-årsperiode. Borge m.fl. (2017) anser det som sannsynlig at aktive palser i Nord-Norge stort sett vil forsvinne i løpet av dette århundret, og det er derfor parallelle vurderinger for palsmyr i de to utbredelsesområdene.

På bakgrunn av dette anslår vi tapet av palsmyr de siste 50 år til 50-80 %. Videre vurderer vi tapet av palsmyr de neste 50 år til over 80 %, og dette tilsier rødlistevurdering CR.

B-kriteriet

Både utbredelsesareal og forekomstareal er over terskelverdiene for rødlisting.

C-kriteriet

Vi anslår at andelen areal med forringet tilstand har vært over 80 % de siste 50 år, og at det vil forbli slik de neste 50 år. Graden av forringelse anslår vi til over 50 % for de siste 50 år, men med økning til over 80 % for de neste 50 år. Dette gir en skjerpet rødlistevurdering fra EN i 2018 til CR i 2025. Endringen skyldes tilgang til et bedre kunnskapsgrunnlag, samt at klimaendringene manifesterer seg stadig tydeligere (Norsk klimaservicesenter u.å.).

Reduksjon i areal og tilstand på grunn av direkte inngrep bedømmer vi som klart mindre for palsmyr enn for myr generelt i siste 50-årsperiode, og slik antar vi også at det blir i neste 50-årsperiode. Vi begrunner det med at palsmyr i første rekke finnes i indre, høgereliggende strøk og i nord, det vil si områder med mindre arealreduksjon fra utbygging og nedbygging enn gjennomsnittet. Det er to unntak her. Det foreligger planer for vindkraftutbygging og gruvedrift i Finnmark som vil påvirke palsmyr hvis disse aktivitetene legges til arealer med denne naturtypen. Omfanget er vanskelig å spå, men vil kunne ha betydning i neste 50-årsperiode.

D-kriteriet

Det er ingen kjente biotiske påvirkningsfaktorer som gir vesentlige utslag på rødlistevurderingen.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Palsmyr forekommer over et større område i indre Finnmark og Troms, med klart tettest forekomst sentralt i sørlige del av Finnmarksvidda. Det er spredte forekomster i fjordstrøkene i Finnmark, og i Øst-Finnmark finnes palsmyr helt ut til kysten. I tillegg er det noen enkeltforekomster i Junkerdalen nasjonalpark i Nordland, samt på Dovrefjell og i fjellområdene østover mot Nord-Østerdalen (Sollid og Sørbel 1998, Hofgaard 2003, Borge m.fl. 2017). Utbredelsesområdet for palsmyr omfatter derfor det meste av Nord-Norge og nordlige deler av Sør-Norge, men er delt i et nordlig og sørlig utbredelsesområde. Hvis palsmyrene i Dovre-området smelter ut vil utbredelsesområdet krympe drastisk.

Forekomstarealet med palsmyr er estimert til ca. 250 km² basert på data fra NTNU Vitenskapsmuseets Myrbase, naturtypekartlegginger, og kartlegging i Finnmark av Borge m.fl. (2017). Dette er en økning i forhold til anslaget fra forrige rødlistevurdering (160 km²), og skyldes at vi nå har inkludert resultat fra den omfattende kartleggingen i Finnmark (Borge m.fl. 2017).

Borge m.fl. (2017) oppgir at palser (inkludert permafrostplatåer i myr) dekker 110 km² i Finnmark. Torvmassivenheten palsmyr omfatter imidlertid mer enn kun arealer med aktive palser; her skal per definisjon også myrarel med (vanligvis) minerotrof vegetasjon mellom og rundt selve palsene inkluderes. Basert på tolking av figurer i Borge m.fl. (2017) estimerer vi at arealet med naturtypen palsmyr i Finnmark er dobbelt så stort som arealet med palser, altså 220 km². Hvis vi videre antar at om lag 90 % av palsmyrarealet ligger i dette fylket så kan et anslag på totalareal for palsmyr i Norge være ca. 250 km² (runda oppover), noe som er høgere enn anslaget ved forrige rødlistevurdering (160 km²). Det kan hende at arealet i Finnmark er underestimert her, og en kartlegging for å dokumentere hvor stor andel aktive palser utgjør av myrmassiver med palsmyr kan bidra til mindre usikkerhet.

Det har pågått utsmelting av palser over lengre tid, og arealet påvirkes av dette, men det er ikke åpenbart når ei utsmelta palsmyr slutter å være palsmyr. I datagrunnlaget som er anvendt her er det i hovedtrekk lagt til grunn at ei palsmyr ikke lenger er ei palsmyr når den siste palsen er smelta. Ei alternativ tolking kan være å beholde klassifiseringen som palsmyr så lenge de økologiske prosessene som skyldes tidligere permafrost er vesentlig for å beskrive suksesjon i vegetasjonen og utvikling av strukturer på myra. Det vil i så fall gi et høgere totalareal og saktere nedgang i arealet over tid.

• Sollid, J.L. & Sørbel, L. (1998). Palsa bogs as climate indicator – examples from Dovrefjell, Southern Norway. Ambio 27: 287-291.
• Moen, A., Skogen A., Vorren, K.-D. og Økland, R.H. 2001. Myrvegetasjon. - S. 105-124 i: Fremstad, E. og Moen, A. Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2001-4.
• Halvorsen, R., medarbeidere og samarbeidspartnere (2016). NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. Natur i Norge Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528.
• Borge, A.F., Westermann, S., Solheim, I. & Etzelmüller, B. 2017. Strong degradation of palsas and peat plateaus in northern Norway during the last 60 years. – The Cryosphere 11: 1–16.
• Hofgaard, A., Kyrkjeeide, M.O. & Myklebost, H.E. 2021. Overvåking av palsmyr. Tredje gjenanalyse i Haukskardmyrin og Haugtjørnin, Dovre. Endringer fra 2005 til 2020. – NINA Rapport 1980: 1-50 https://hdl.handle.net/11250/2738103
• Vorren, K. D. 1979. Vegetational investigations of a palsa bog in Northern Norway. - Tromura Naturv. 5: 1-182.
• Hofgaard, A. & Myklebost, H.E. 2014. Overvåking av palsmyr. Første gjenanalyse i Ferdesmyra, Øst-Finnmark. Endringer fra 2008 til 2013. – NINA Rapport 1035: 1-49.
• Lyngstad, A., Moen, A., Halvorsen, R. & Øien, D.-I. 2023. Beskrivelser av torvmassivenheter. Kunnskapsgrunnlag for NiN versjon 3. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2023-4: 1-102 https://www.ntnu.no/documents/10476/1325224178/2023-4+Rapport+Torvmassiv.pdf/0290de6d-078a-e4ef-5f55-096e0c63607d?t=1680176448405
• Vorren, K.-D. 2017. The first permafrost cycle in Færdesmyra, eastern Finnmark, Norway? – Norsk Geografisk Tidsskrift 71: 114–121. http://dx.doi.org/10.1080/00291951.2017.1316309 (2017).
• Joosten, H., Tanneberger, F. & Moen, A. (red.) 2017. Mires and peatlands in Europe. Status, distribution and conservation. Schweizerbart Science Publishers, Stuttgart 780 s.
• Hofgaard, A. 2003. Effects of climate change on the distribution and development of palsa peatlands: background and suggestions for a national monitoring project. - Norw. Inst. Nat. Res. Project Rep. 21: 1-32.