Forkastningsrygg Landformer i fast fjell og løsmasser (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

Forkastningsrygger dannes når berggrunnen brytes opp langs sprø deformasjonssoner og det oppstår segmenter som er forskjøvet i forhold til hverandre, og der noen segmenter danner markerte rygger i terrenget. Selve forkastningsplanet som avgrenser forkastningsryggene kan være steil i form av en forkastningsvegg eller slak i form av en forkastningsskråning. Øvre kant av forkastningsskråningen eller forkastningsveggen kalles forkastningskant. Søkket mellom forkastningsrygger kalles ofte forkastningsbasseng. Forkastningsrygger kan oppstå på ulik måte avhengig av bevegelsestype. Ved strekking av jordskorpa oppstår det som kalles normalforkastninger. Horst er betegnelsen på symmetrisk forkastningsrygg avgrenset på minst to sider av lavere terreng som er nedforsenket langs normalforkastninger. Halvgraben er en asymmetrisk forkastningsrygg avgrenset på minst en side av et lavere terreng langs en normalforkastning. Slike forkastningsrygger kan være rotert, det vil si at terrengoverflaten er skråstilt. Ved sideveis-bevegelser i jordskorpa oppstår forkastninger der berggrunnsegmenter er forskjøvet sidelengs i forhold til hverandre. I slike områder kan det dannes langstrakte forkastningsrygger som utgjør lite påvirkete høydedrag mellom forkastningsdaler. Forkastninger som dannes der jordskorpa presses sammen kalles reversforkastninger. Her vil en bergartsmasse skyves oppå en annen og den oppstigende delen danne en rygg eller et platå i forhold til omkringliggende områder. Forkastningsrygger er som landform sterkt knyttet til aktive systemer. Når aktiviteten slutter, blir landformen raskt endret gjennom forvitring og erosjon til andre landformer. I noen tilfeller kan landformen likevel være gjenkjennbar og fremstå intakt, selv om forkastningsaktiviteten for lengst er over. I slike tilfeller kan dokumentasjon av mekanismene bak dannelse av forkastningsrygg forsvare bruk av forkastningsrygg som beskrivelse på landformen.

Forekomst og fravær av målbar påvirkning gir direkte plassering som LC. 

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Vanlig forekommende landform på havbunnen.

• Pedersen, R B, Olsen, B R, Barreyre, T, Bjerga, A, Denny, A, Eilertsen, M H, Fer, I, Haflidason, H, Hestetun. J T, Jørgensen, S, Ribeiro, P A, Steen, I H, Stubseid, H, Tandberg, A H S og Thorseth, I (2021) Fagutredning mineralressurser i Norskehavet - Landskapstrekk, naturtyper og bentiske økosystemer, Senter for Dyphavsforskning, Universitetet i Bergen: 71s.