Iskile inaktiv Landformer i fast fjell og løsmasser (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

Iskile er en sprekk i markoverflata, som oppstår som resultat av fryse- og tineprosesser i permafrost. Iskilene danner som regel et polygonmønster i terrengoverflaten. Iskilene kan være aktive og isfylte, eller finnes som fossile strukturer. Aktive iskiler fryser til og utvides om vinteren, mens vann, sedimenter og noe vegetasjon kommer til om sommeren. Inaktive iskiler finnes som en sedimentfylt sprekk i grusavsetninger og kan danne et polygonmønster i overflaten av slike avsetninger.

Landformen mangler tilgjengelige kvantitative data. De dataene som er oppgitt her er svært tentative. På fastlandet er utbredelsen av sikre iskilepolygoner begrenset, men det kan være at iskilepolygoner er mer vanlig enn hva som tradisjonelt er kjent og det finnes polygonnett som ligner dette i mange fjellområder, ikke minst i Finnmark. På Svalbard er iskilepolygoner vanlig, selv om det kan være vanskelig å en oversikt over hvor mange som er aktive eller inaktive. Landformen forekommer stort sett utelukkende i villmarksområder og har ingen kjente trusler mot sin eksistens og den er derfor satt direkte til LC.

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Iskiler har lenge vært kjent på fastlandet der de er observert i snitt i grustak og som polygoner på brelvdeltaflater. De forekommer særlig på avsetninger utenfor yngre-dryas israndlinjen over hele landet, dvs i områder som har vært utsatt for streng permafrost uten isdekke over en lengre periode i senglasial tid. Større polygoner er mest velutviklet i deler av Finnmark. På Svalbard finnes iskilepolygoner i de store dalene og på kystsletter. Det kan her være vanskelig å vite om disse er aktive eller inaktive, men aktiv oppsprekking har vært registrert når temperaturen i bakken faller under minus 10-20 grader avhengig av sedimenttype. På kystslettene er det observert både aktive og inaktive former. På fastlandet er det observert tilsvarende polygonmønstre i fjellområder helt sør til Hardangervidda. Her er det normalt ingen iskile knyttet til polygonene, men mønsteret i overflaten er ganske likt. Vi har her regnet disse formene sammen med iskilene, selv om dette strengt tatt ikke nødvendigvis er riktig.  Arealberegningen som er oppgitt i tabellen er svært tentative.

• Svensson, H (1962). Tundra polygons photographic interpretation and field studies in North-Norwegian polygon areas. NGU Årbok 1962: 298-327
• Ballantyne, C K (2018). Periglacial geomorphology. John Wiley & Sons. Matsuoka, N, Christiansen, H H og Watanabe, T (2018). Ice?wedge polygon dynamics in Svalbard: Lessons from a decade of automated multi?sensor monitoring. Permafrost and Periglacial Processes 29: 210-227.