Doline Landformer i fast fjell og løsmasser (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

Doline er en samlebetegnelse for traktformete hulrom eller forsenkninger i grunnen, som er dannet ved kjemisk oppløsning av bergarten, fortrinnsvis i kalkstein, dolomitt og marmor. Forsenkningen skal normalt ikke ha et stående vannspeil; vann som renner inn i hulrommet finner veg videre inn i bergmassen. Det er vanlig å skille mellom oppløsningsdoliner som også kalles suffosjonsdoliner, innsynkningsdoliner,subsidensdoliner og kollapsdoliner som også ofte kalles jordfallshull. Oppløsningsdoliner dannes der hvor oppløst materiale tar mye mindre plass enn bergarten som ble oppløst. Oppløsningsdoliner dannes der det er tykt løsmassedekke over karstbergarten. Innsynkningsdoliner der det skjer en gradvis, sakte overgang til overflaten og hvor overliggende bergarter fyller deler av hullet. Jordfallshull dannes ved plutselig innrasning, enten ved at grottetaket er utsatt for ras og etterhvert når terrengoverflaten eller ved at løsmasser over hullet plutselig kollapser.

A-kriteriet

Landformen har kjente trusler til sin eksistens men mangler tilgjengelige kvantitative data. Det er derfor gjort en kvalitativ ekspertvurdering på sjeldenhet, forringelse og fare for at den går tapt. Det jobbes aktivt med å etablere et datagrunnlag som gir grunnlag for kvantifisering av kjemiske oppløsningsformer, men dette er ikke tilgjengelig foreløpig. Analysene er derfor i hovedsak basert på kvalitative vurderinger i denne omgang.

Kalkoppløsningsformer er relativt vanlig i deler av Norge som har mye kalkholdig berggrunn (bl.a. Nordland), så landformene er ikke sjeldne nok til at B-kriteriet blir gjeldende.  Overflateformer som doline påvirkes først og fremst av arealbruk. Vi har ikke anslått at arealtap er såvidt stort at landformen bør rødlistes, den blir derfor LC.  Usikkerheten i vurderingen er stor.

B-kriteriet

Landformen er vanlig og kriteriet kommer ikke til anvendelse

C-kriteriet

Landformen har heller ikke etter C-kriteriet en så stor påvirknigsgrat at den faller innenfor kriteriet for rødlisting.

Samlet vurderes landformen til LC både etter A og C kriteriet.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

NGU besitter ikke noen særlige sammenstillinger av doliner i Norge, kun noen fåtalls registreringer. Lokalt kan dolineforekomster ha blitt kartlagt mer systematisk av andre. Landformen må antas å være svært vanlige i karstifiserbare bergarter. Det er kjent områder med doliner som er ødelagt ifb med etablering av veier og gruvevirksomhet, eksempelvis ved Storforsheia i Rana i Nordland. 

I forbindelse med noen få masteroppgaver har doliner blitt systematisk registrert, disse områdene er kjente karstområder med et godt utviklet karstlandskap. Oversikter fra slike steder overestimerer trolig andelen doliner, ekstrapolering av dolinetettheten herfra til ukjente områder kan derfor overdrive antallet doliner betrakterlig. 

I arbeidet er antagelsen at doliner kan være mer vanlige enn grotter, siden doliner ikke trenger å føre inn til et grottesystem som sådan. Et eksempel på dolinetetthet er fra Reingardslivatnet i Rana (Stalheim, 2016) hvor det på et område av 900 X 800 m er registrert 204 doliner, noe som gir 300 doliner pr km2. Dette tallet er nok i overkant høyt, og tallet er redusert med en skjønnsmessig 1/6 for resten av landet, det vil si 50 doliner pr km2. Det kan diskuteres hvor riktig dette tallet er, men representerer nok riktig størrelsesorden, det er derfor en tilnærming som kan være fornuftig fra et ekspertperspektiv, spesielt når en har i bakhodet at doliner kan opptre med et stort spenn i størrelse. Dersom en gjør en forsiktig antagelse med et snitt for overflateareal på doliner på 5 m2, og 50 doliner pr km2, så vil en ende opp med ca 1,5 km2 med dolineareal ved 2 % karstifiserbarebergarter. 

• Lauritzen, Stein-Erik 2010. Grotter: Norges ukjente underverden ISBN 9788252932676 Tun Forlag: 239
• Stadheim, A. G. (2016). Kartlegging av karstgrotter og overflatekart ved Reingardslivatnet, Mo i Rana, The University of Bergen.