Karstgrotte Landformer i fast fjell og løsmasser (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

Begrepet karstgrotte brukes om huler dannet ved kjemisk oppløsning av fast fjell. Slike grotter kalles også kalkgrotter, men det finnes også andre grottetyper i kalkstein og derfor er ikke det begrepet brukt her. Flere ulike definisjoner av begrepet grotte er i bruk. En vanlig brukt definisjon sier at en grotte er et hulrom i berg med en lengde innover i berget som er minst det dobbelte av åpningens største tverrsnitt, og som er stort nok til at et menneske kan få plass. Iblant stilles et tilleggskrav om fravær av dagslys inne i grotta. Minskende dagslys er en gradient som i NiN er degget opp av variabelen LM-GS Grottebetinget skjerming. Hydrologisk sett er grotter aktive eller fossile elveløp og er dermed sterkt knyttet til elveløpsformen EL-A03 Elveløp i fast fjell gjennom kjemiske oppløsningsformer. Innsjøer i grotter karakteriseres som IB-G02 Kalkgrottebasseng. Karstgrotter har ofte karakteristiske særtrekk i tverrprofilet avhengig av hvordan dannelsen i forhold til grunnvannsnivå. Mekanisk kollaps kan prege deler av en karstgrotte. Oppløsningsprosessen som resulterer i dannelse av karstgrotter kalles karstifisering. I karstgrotter kan det også dannes avsetninger av oppløst kalkmateriale i form av for eksempel dryppstein. De fleste karstgrotter dannes i kalkstein, marmor eller dolomitt. Karstgrotter finnes også på Svalbard. NB: inkluderer grotteinnhold som sedimentakkumulasjoner og utfellinger.

A-kriteriet

Landformen har vært igjennom en kvantitativ vurdering av tilgjengelige data om omfang og trusselbilde. Det jobbes aktivt med å etablere datagrunnlag som gir bedre grunnlag for kvantifisering av kjemiske oppløsningsformer, men dette er ikke tilgjengelig foreløpig.  Det er ikke vurdert at tap av totalareal er stort nok til at kriteriene er oppfylt.

B-kriteriet

Landformen er vanlig og kriteriet kommer ikke til anvendelse

C-kriteriet

Kalkoppløsningsformer er relativt vanlig i deler av Norge som har mye kalkholdig berggrunn (bl.a. Nordland), så landformene er ikke sjeldne nok til at B-kriteriet blir gjeldende. Kjemiske oppløsningsformer kan forringes gjennom slitasje/turisme, men lys kan føre til algevekst og stadig tilførsel av ny CO2 kan føre til endring i avleiring/oppløsning. I tillegg ødelegges de som viktige naturdokumenter for forskning. For kalkgrotter vurderes det slik at både faren for abiotisk forringelse og faren for at den går tapt medfører at de vurderes til VU etter alle C-kriteriene.

Når det gjelder kvalitet på grottene vil forringelse av grottepassasjens tak, vegger og gulv, i eksempel graffiti, andre synlige og ikke-synlige spor, og bevaring av grotteinnhold som sedimentakkumulasjoner og utfellinger kunne telles med, og ikke bare destruksjon av grotta i seg selv. Det vil si forringelse ved slitasje på grottesedimenter, golv, eller annen type grotteinnhold. Det er ikke foretatt en slik helhetlig kartlegging av grotter i Norge.

Det vil være vanskelig å argumentere for at denne forringelsen er over 20 % for antall grotter i Norge innenfor tidsrommet siste 50 år. Kriteriet i dag spesifiserer at grad av forringelse skal ikke måles mot en ideell eller urørt natur, men mot situasjonen ved starten av vurderingsperioden som vil være 1975. Det kan være rimelig å anta besøksaktiviteten i grotter i Norge fikk et løft etter 1950 med utenlandske grotteklubber og etter hvert etablering av grotteforbund (1980), med den ferdselen dette medfører. Flere besøksgrotter i Norge var da etablert.

Samlet vurderes landformen til LC etter C-kriteriet.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

NGU besitter i dag ca 4000 registreringer med norske grotter i en arbeidsdatabase. Disse registreringene er ikke kvalitetssjekket med tanke på overlapp, ei heller de fleste oppgitte parametre som posisjonskoordinater, grottas lengde og andre detaljer. Lengde oppgitt på grottene undervurderer ofte virkelig lengde.  Antallet innbefatter også andre typer grotter enn karstgrotter, og også andre karstformer slik som nedløp og doliner, men karstgrotter dominerer i tallmaterialet. 

Det fins få eksempler på helt eller delvis ødelagte karstgrotter, som i hvor grottene er fysisk fjernet. Det må antas at grotter har forsvunnet i de fleste områder hvor det har vært dagbrudd eller gruveaktivitet i kalkstein, men dette materialet er fra anekdotiske beretninger. 

Tar en utgangspunkt i oppgitte lengder for grotter som er kartlagt, for eksempel med data fra www.speleo.no, kan en gjøre noen grove anslag. I dette tallmaterialet er da grotter med mer enn en km i kartlagt eller anslått passasjelengde tatt med. Med et anslag på gjennomsnittlig passasjebredde på 1 m, så er det minst et areal på 0,15 km2 grotter i Norge. Dette vil være et konservativt anslag.

Når det gjelder kvalitet på grottene vil forringelse av grottepassasjens tak, vegger og gulv, i eksempel graffiti, andre synlige og ikke-synlige spor, og bevaring av grotteinnhold som sedimentakkumulasjoner og utfellinger kunne telles med, og ikke bare destruksjon av grotta i seg selv. Det vil si forringelse ved slitasje på grottesedimenter, golv, eller annen type grotteinnhold. Det er ikke foretatt en slik helhetlig kartlegging av grotter i Norge.

Det vil være vanskelig å argumentere for at denne forringelsen er over 20 % for antall grotter i Norge innenfor tidsrommet siste 50 år. Kriteriet i dag spesifiserer at Grad av forringelse skal ikke måles mot en ideell eller urørt natur, men mot situasjonen ved starten av vurderingsperioden som vil være 1975. Det kan være rimelig å anta besøksaktiviteten i grotter i Norge fikk et løft etter 1950 med utenlandske grotteklubber og etter hvert etablering av grotteforbund (1975), med den ferdselen dette medfører. Flere besøksgrotter i Norge var da etablert. Karstgrotter finnes også på Svalbard. 

• Olsen, L., K. Van der Borg, B. Bergstrom, H. Sveian, S. E. Lauritzen and G. Hansen (2001). "AMS radiocarbon dating of glacigenic sediments with low organic carbon content - an important tool for reconstructing the history of glacial variations in Norway." Norsk Geologisk Tidsskrift 81(2): 59-92.
• Lauritzen S-E 1991. Karst resources and their conservation in Norway Norsk Geografisk Tidsskrift 45: 119-142
• Lauritzen, Stein-Erik 2010. Grotter: Norges ukjente underverden ISBN 9788252932676 Tun Forlag: 239