Hengende dal Landformer i fast fjell og løsmasser (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

En hengende dal er en U-dal som munner ut i en større, vesentlig dypere nedskåret dal og som er skilt fra denne med en skarp terrengovergang. Hengende daler dannes på grunn av variasjon i graden av glasial erosjon. Større dalfører blir over tid gjenstand for dypere og kraftigere erosjon enn mindre, tilstøtende og grunnere daler. Gjennom kvartærtida har dette resultert i store høydeforskjeller mellom ulike dalfører og store høydesprang der mindre U-daler munner ut i større dalfører. Høydeforskjellen mellom dalbunnen i sidedalen og dalbunnen i hoveddalen gir seg oftest utslag i en brå endring i elveløpsegenskaper med et markert knekkpunkt i elveløpets lengdeprofil der den hengende dalen møter hoveddalen. Mens et elveløp i en U-formet dal oftest flyter relativt rolig, er elveløpet i hoveddalsiden nedenfor utløpet av en hengende dal brattere og elven går der i stryk, fossestryk eller foss og det utvikles ofte et såkalt tilpasnings-gjel. Samme fenomen ses også i fjordsystemener der havbunnen faller brått fra sidefjorder der de møter hovedfjorden. Hengende daler er vanlig i alle daler som er formet av bre. De er mest tydelige i dype daler. 

Landformen har innledningsvis blitt vurdert som livskraftig uten en dypere analyse av omfang eller trusselbilde. På grunn av størrelsen på formen, geografisk plassering og formens natur er påvirkningsgraden ikke eksisterende. 

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Landformen finnes over hele landet og på Svalbard. Den er særlig vanlig i dypt breeroderte landskap med et stort relieff, dvs. deler av kysten fra Rogaland til Troms, samt i fjellområder.