Strandlinje Landformer i fast fjell og løsmasser (Landformer)

Beskrivelse av naturtypen

Strandlinjer er nær horisontale linjer i landskapet, og finnes først og fremst som hevede landformer langs kysten der de representerer tidligere havnivå. Lengden varierer fra titalls meter til flere kilometer. Ofte kan oppstykkete strandlinjer med stor sikkerhet knyttes sammen over lange avstander og gir et godt innblikk i hvordan de gamle havnivåene har sett ut i forhold til dagens landskap. Strandlinjer er i hovedsak dannet ved at bølgenes kraft har virket på fjell og løsmasser gjerne i kombinasjon med frostforvitring. På grunn av landhevingen etter istiden forekommer eldre strandlinjer på mange ulike høyder mellom dagens havnivå og marin grense. De heller normalt svakt ut mot kysten fordi landhevningen har vært størst i indre strøk der bretykkelsen var større. De mest tydelige strandlinjene i fast fjell ble dannet i kuldeperioden yngre dryas for rundt 12.000 år siden. Kuldeperioden førte til kraftige brefremstøt og utenfor brekanten var både frostpåvirkningen og påvirkning av sjøis sterk. Brefremstøt førte til redusert landhevning og havnivået ble liggende på et relativt stabilt nivå i denne perioden. Det finnes tilsvarende strandlinjer også fra andre tidsepoker og slike dannes også i dag, strandlinjen fra yngre dryas skiller seg som regel ut som den klart best utviklete og tydeligste, og blir ofte kalt hovedstrandlinjen eller hovedlinjen i norsk geologi. Strandlinjer i løsmasser opptrer ofte på mange høyder. De tydeligste langs den ytre norskekysten er fra en periode for ca. 10.000 – 8000 år siden, da den globale havnivåstigningen overskred landhevingen. Det medførte en stigning i det relative havnivået som kalles tapestransgresjonen. Strandlinjen som ble dannet på denne tiden kalles tapesstrandlinjen og kan ofte korreleres over lange avstander langs den ytre delen av norskekysten.

Hevete strandlinjer finnes under marin grense langs hele norskekysten. De er mest velutviklet og synlige finnes i nordlige deler av landet, men gode eksempler finnes også langs kysten av Vestlandet. I mange områder er hevete strandlinjer helt eller delvis kamuflert av vegetasjon og/eller menneskelig aktivitet. Landformen er i motsetninge til strandvoller robust i forhold til tråkkslitasje og slitasje fra kjøretøyer. mange har også store dimensjoner og selv om de store strandlinjene kan ha bebyggelse og veier på dem er de som landform intakte i landskapet. De er derfor direkte plassert i LC.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

I NGU's database er det registrert 797,7 km med strandlinje i områder som er detaljkartlagt. Regnes en bredde på 10 meter representerer dette et areal på 8 km2. Mørketallet er satt noe høyere for den formtypen fordi store kystområder ikke er kartlagt i detalj. Strandlinjer er representert over hele landet slik at utbredelsesarealet blir svært stort. I de områdene som er detaljkartlagt er forekomstarealet beregnet til 289. 

• Høgaas, F og Sveian, H (2015) The Younger Dryas Main Line on Leka, Norway, as determined from a high resolution digital elevation model derived from airborne LiDAR data. Geomorphology 231: 63-71.
• Blikra, L H, og Longva, O (1995). Frost-shattered debris facies of Younger Dryas age in the coastal sedimentary successions in western Norway: palaeoenvironmental implications. Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology 118: 89-110.