Brekappe

Beskrivelse av naturtypen

En brekappe eller platåbre er en bre hvis toppområder dekker et fjellplatå eller som fyller igjen et ujevnt terreng slik at breens toppområde danner et platå. Platåbreer er gjennomgående store; breer må vanligvis ha en viss størrelse for å få den karakteristiske platåformen, men det finnes også ganske små brekapper.

Landformene har felles vurdering for Fastlands-Norge og Svalbard.

A. Reduksjon i totalarealet

Breer er svært dynamiske og reagerer raskt på klimaendringer. Våre breer er i hovedsak nydannet etter siste istid. Det foregår omfattende overvåking av breer. Viktige deler av denne overvåkingen er knyttet til endring av brefronter (tilbaketrekking), massebalanse (balansen mellom tilført snø og avsmelting) og brevolum. Breene er generelt i tilbakegang og har vært det siden midten på Lille Istid, rundt 1750 da de var på sitt største. Det har imidlertid forekommet perioder med økt brevolum og fremrykking av brefronter innenfor denne perioden. Flesteparten av disse periodene ligger i tidsrommet 1750–1930. Siste periode med fremrykking var på 1990-tallet da mange Vest-Norske breer rykket fra. Bresmeltingen har ellers vært særlig sterk de senere årene. Forholdet mellom de variablene som er benyttet som kriterier for rødlisting er noe misvisende fordi arealtall forteller bare en liten del av historien. En bre kan for eksempel tynnes kraftig uten at arealtallet endres like mye før helt i siste fasen av avsmeltingen. Generelt har breene på fastlandet redusert arealet de siste 50 årene på ca 14–15%.

Reduksjon på de store breene som omfatter alle store brekapper med tilhørende bretyper som utløpsbreer og sammensatte breer ligger også på dette nivået. Baserer man seg på gjeldende klimascenarier vil dette fortsette frem mot 2100. Arealreduksjonen er beregnet å bli dramatisk, hevingen av likevektslinjen på breene likeså. Brekapper er særlig utsatt for dette fordi de har et flatt toppområde. Det skal derfor lite til for at hele toppområdet blir liggende nedenfor likevektslinjen. Man sier da at breen er klimatisk død. Det er ikke gjort egne beregninger for en begrenset periode (50år) frem i tid. Det er ikke gjort separate arealberegninger for brekapper og utløpsbreer. Utløpsbreene fører ismasser fra brekappene ned til lavere terreng. Areal, tilstand og dynamikk henger derfor intimt sammen og det er mest hensiktsmessig å se dem i sammenheng ved vurdering av rødlistekriteriene.

På Svalbard er det beregnet et arealtap de siste 50 år. Størst arealtap er registrert for breer som kalver i havet. I NiN er ikke dette en egen type bre men en egenskap (variabel) som kan anvendes for å beskrive en bres egenskap utover typesystemet. Det samme gjelder breer som surger. En surge er en hurtig fremrykking av breen der breen utligner et oppbygget masseoverskudd som er holdt igjen f.eks. fordi breen helt eller delvis er frosset fast til undergrunnen. Slike hurige bevegelser gjør front- og arealmålinger vanskelige. Fram til 2100 beregnes en stigning av likevektslinjen på 400m, mest i sør og nordvest, og det antyder en fem ganger så stor økning av massetap fra breene enn det som hittil er observert. Dette vil dels bety en kraftig reduksjon av breareal, samt som på fastlandet at mange breer blir klimatisk døde. Det må imidelertid forventes regionale forskjeller og det trengs mer kunnskap for å forstå disse forskjellene mer i detalj. Beregningen som er referert her gjelder en periode 75 år fram i tid, mens kriteriegrensen for rødlisten er 50 år. Samtidig er de basert på klimascenarie RCP8.5 som er mer dramatisk enn det en kanskje kan forvente. I vurderingen legger vi til grunn et scenario noe mellom RCP8.5 og RCP4.5 (jamfør rapportene "Klima Svalbard/Norge 2100" fra Norsk klimaservicesenter). Uansett er detaljerte beregninger av virkninger av fremtidige klimaendringer helt avhengig av de scenarioene som brukes uten at feilmarginene for beregningene er kjent.

B. Begrenset geografisk utbredelse

Landformen er vanlig og kriteriet kommer ikke til anvendelse.

C. Abiotisk forringelse

En vurdering av graden av forringelse (tynning av breen) gir rødlisting som sårbar (VU).

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Hele arealet påvirkes (>90%)

  Alvorlighetsgrad

  50-80% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Tallene her gjelder Norges fastland. Data er hentet fra oversikter over Norske breer utgitt av NVE og tilsvarende oversikt over Svalbard utgitt av Norsk Polarinstitutt.

Tolkning av arealer på NiN bretyper er gjort skjønnsmessig i forbindelse med arbeidet med rødlista. Brekapper finnes både på Vestlandet og i Nord-Norge, som f.eks. Hardangerjøkulen, Svartisen og Seilandsjøkelen. I tillegg kommer breene på Svalbard. Svalbard har rundt 60% bredekke og noen av de største breene er brekapper. De fem største breenhetene på Svalbard dekker rundt 17000 km² med Austfonna som den største på 8450 km².

Naturtypen har kjent forekomst i Hordaland, Sogn og Fjordane, Nordland, Troms, Finnmark og Svalbard landområder.

• Andreassen, L.M. 2022: Breer og fonner i Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat. 48 s.
• Hagen, J. O., Liestøl, O., Roland, E., and Jørgensen, T. (1993). Glacier Atlas of Svalbard and Jan Mayen. Oslo: Norwegian Polar Institute Meddelelser 129.
• Moholdt, G., Hagen, J. O., Eiken, T., and Schuler, T. V.: Geometric changes and mass balance of the Austfonna ice cap, Svalbard, The Cryosphere, 4, 21–34, https://doi.org/10.5194/tc-4-21-2010, 2010
• Nesje, A. (2023). Future state of Norwegian glaciers: Estimating glacier mass balance and equilibrium line responses to projected 21st century climate change. The Holocene, 33(10), 1257-1271. https://doi.org/10.1177/09596836231183069
• Andreassen LM, Elvehøy H, Kjøllmoen B, Belart JMC (2020). Glacier change in Norway since the 1960s – an overview of mass balance, area, length and surface elevation changes. Journal of Glaciology 66 (256), 313–328. https://doi.org/10.1017/ jog.2020.10
• Hanssen-Bauer, I.; Førland, E.J.; Hisdal, H.; Mayer, S.; Sandø, A.B. and Sorteberg, A. (eds) (2019) Climate in Svalbard 2100 - a knowledge base for climate adaptation. Norway, Norwegian Centre of Climate Services (NCCS) for Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet), 208pp. (NCCS report 1/2019). DOI: http://dx.doi.org/10.25607/OBP-888