Knapt uttørkingseksponert intermediært til litt kalkrik grotte og overheng Grotte og overheng (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Naturtypen består av nakent berg med mindre enn eller lik 90 graders helning under utoverhengende intermediære til litt kalkrike berg (f.eks. sandstein, skifrer, amfibolitt, grønnstein mv.) som ikke direkte tilføres regnvann, men er beskyttet mot direkte solinnstråling og uttørking. I tillegg inngår grotter, som er naturlige hulrom i berg under jordoverflata. Vurderingsenheten omfatter de ytre og midtre delene av grotta, men ikke de innerste mørke delene. Etter NiN deles grottene i grunntyper etter kalkinnhold (KA), grottebetinget skjerming (GS) og uttørkingseksponering (UE=1). I denne vurderingsenheten er det i praksis overhengene som er vurdert, da det i svært liten grad finnes natursystem i grotter.

Moser og lav dominerer vegetasjonen, men nakne bergflater er mest vanlig. Artsmangfoldet på lite uttørkingseksponerte overheng er karakteristisk ved at det inneholder flere sterile skorpelav, bla. mellav-arter og andre som klippepulverlav (se f.eks. Botnen 1984, Jørgensen & Tønsberg 1988). Artssammensetningen varierer med bergartens kjemiske sammensetning, med spesielle arter knyttet til kobber-rike eller jernrike bergarter. Flere arter er felles med NA-TA01 Nakent berg, men overheng er som oftest mer artsfattig (Bratli 2024). Samtidig forekommer en del spesialiserte arter som foretrekker stabile forhold uten tilførsel av nedbør. Enkelte pattedyr, særlig flaggermus, bruker grotter i deler av året for eksempel til vinterdvale.

Dokumentasjon på naturtypens utbredelse og tilstand i Norge finnes ikke (kartlegges ikke etter Miljødirektoratets instruks, lite data også om naturtypen spesifikt i lokaliteter kartlagt etter DN-håndbok 13), og det foreligger heller ikke data som kan si noe om eventuelle endringer i areal de siste 50 årene. Det må derfor i hovedsak gjøres en vurdering basert på faglig skjønn.

A-kriteriet: Vurderingsenheten opptrer hovedsakelig i fjell- og dalsider og i elve-/bekkekløfter. Gaarder mfl. (2022) mener at dalsidene er langt mer truet av inngrep enn lokaliteter i kløftmiljøer og framhever vegbygging som den viktigste trusselen mot den spesielle lavfloraen under overheng og store blokker. Det er rimelig å anta at dette gjelder også for vurderingsenheten generelt. Både større og mindre vegutbygginger antas å ha rammet naturtypen i noen grad, selv om den nok ikke har vært like utsatt som de helst sør- og vestvendte, uttørkingseksponerte overhengene (bla. fordi en større andel av forekomstene ligger i elve-/bekkekløfter, som er mindre utsatt for inngrep). Da enheten gjerne består av skifrer eller andre relativt løse bergarter, vil den være mer utsatt for rassikringstiltak enn både de kalkfattige og sterkt kalkrike, som begge omfatter hardere bergarter. Samlet sett vurderes det uansett at arealtap er betydelig under terskelverdi for NT (mindre enn 20 %). Større oppmerksomhet omkring naturverdiene knyttet til naturtypen og artsmangfoldet under overheng, samtidig som mange kløftmiljøer har blitt vernet de siste tiårene, gjør at videre utvikling antas å bli mindre negativ i neste 50-årsperiode.

B-kriteriet: Areal for naturtypen er krevende å estimere, da det er snakk om loddrette eller svakt innoverhellende bergvegger. Trolig er det riktig å bruke den vertikale flaten av overhenget som areal, men uansett vil totalarealet bli under 1 km2. Utbredelsesareal derimot vil bli stort (over 55000 km2), da naturtypen forekommer over store deler av landet. Vurderingsenheten finnes innenfor langt flere forekomstruter enn de 55 som kreves for å oppnå terskelverdi for NT.

C/D-kriteriet: Gjengroing med skog foran disse overhengene pga. redusert beitebruk og klimaendringer vil ikke være spesielt negativt for tilstand, da det er snakk om lite uttørkingseksponerte miljøer. Derimot vil hogst være negativt, men det er vurdert at omfanget av hogst foran overheng er såpass begrenset av topografi at det gir relativt lite utslag på forringelse av enheten. Også ekstremvær med slagregn inn mot overhengene som følge av kraftige regnskyll kombinert med sterk vind kan være negativt for lav- og mosefloraen i disse miljøene, som i utgangspunktet er skjermet mot nedbør. Forringelse er imidlertid samlet sett vurdert å være klart under terskelverdi for NT innenfor alle vurderte tidsvinduer.

Knapt uttørkingseksponert intermediært til litt kalkrik grotte og overheng er vurdert til å være uten risiko for å gå tapt - LC.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Små arealer med naturtypen finnes spredt i hele landet, med unntak av i regioner dominert av kalkfattig berggrunn, slik som deler av Østfold, Vestfold og Agder. 

• Jørgensen, P. M. & Tønsberg, T. 1988. On some crustose lichens with Trentepohlia from shaded overhangs in costal Norway. Nordic Journal of Botany 8: 293-304.
• Gaarder, G., Hofton, T.H., Holien, H. & Tønsberg, T. 2022. Lavfloraen på dødt organisk materiale under overhengende berg og steinblokker. Blyttia 80: 51-67.
• Botnen, A. 1984. Lavfloraen i steilvegg og overheng på Bjørnen, Os, Hordaland. Hovedfagsoppgåve i systematisk botanikk til matematisk-naturvitenskapeleg embetseksamen ved Botanisk institutt, Universitetet i Bergen. 220 s.
• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.