Fuktig rik grotte

Beskrivelse av naturtypen

Naturtypen består av nakent berg med mindre enn eller lik 90 graders helning under utoverhengende kalkrike berg (typisk kalkstein, dolomitt og marmor, men også de mest kalkrike skifrene som f.eks. fyllitt) som ikke direkte tilføres regnvann, men er beskyttet mot direkte solinnstråling og uttørking. I tillegg inngår grotter, som er naturlige hulrom i berg under jordoverflata. Vurderingsenheten omfatter alle deler av grottene, da dype indre deler av grotter hovedsakelig utvikles i karstgrotter. Grotte deles i a) kystgrotte og andre grotter og b) kalkgrotte. Deretter er det grottens dannelsesmåte som avgjør hvilke undertyper grotta tilhører. Ytterligere kilder til variasjon er om grotta er aktiv eller fossil, dvs. står i kontakt med grunnvann/rennende vann eller ikke, geomorfologi, geometrisk form og innholdet av speleothem (Aalberg mfl. 2019). Etter NiN deles grottene i grunntyper etter kalkinnhold (KA), grottebetinget skjerming (GS) og uttørkingseksponering (UE=1). I denne vurderingsenheten er det i praksis overhengene som er vurdert, da det i svært liten grad finnes natursystem i grotter. Karstgrotte som landform er underlagt en egen vurdering.

Moser og lav dominerer vegetasjonen, men nakne bergflater er mest vanlig. Artsmangfoldet på lite uttørkingseksponerte overheng er karakteristisk ved at det inneholder flere sterile skorpelav, bla. mellav-arter og andre som klippepulverlav (se f.eks. Botnen 1984, Jørgensen & Tønsberg 1988). Artssammensetningen varierer med bergartens kjemiske sammensetning, med spesielle arter knyttet til kobber-rike eller jernrike bergarter. Flere arter er felles med NA-TA01 Nakent berg, men overheng er som oftest mer artsfattig. Samtidig forekommer en del spesialiserte arter som foretrekker ganske stabile forhold uten tilførsel av nedbør (Bratli 2024). Enkelte pattedyr, særlig flaggermus, bruker grotter i deler av året for eksempel til vinterdvale.

Det finnes lite dokumentasjon på naturtypens utbredelse og tilstand i Norge, og data som kan si noe om eventuelle endringer i areal de siste 50 årene er sparsomme. Det må derfor i hovedsak gjøres en vurdering basert på faglig skjønn. Vurderingsenheten omfatter bare de lite uttørkingseksponerte og kalkrike overhengene og grottene, og disse vil også være de mest sjeldne innenfor hovedtypen knapt uttørkingseksponert grotte og overheng – i og med at de representerer ytterpunktet når det gjelder kalkrikhet (KA_ghi).

A-kriteriet: Vurderingsenheten opptrer helst i fjell- og dalsider og i elve-/bekkekløfter. Gaarder mfl. (2022) mener at dalsidene er langt mer truet av inngrep enn lokaliteter i kløftmiljøer og framhever vegbygging som den viktigste trusselen mot den spesielle lavfloraen under overheng og store blokker. Det er rimelig å anta at dette gjelder også for vurderingsenheten generelt. Både større og mindre vegutbygginger antas å ha rammet naturtypen i noen grad, selv om den nok ikke har vært like utsatt som de helst sør- og vestvendte, uttørkingseksponerte overhengene. Samlet sett vurderes det at arealtap er betydelig under terskelverdi for NT (mindre enn 20 %). Større oppmerksomhet omkring naturverdiene knyttet til naturtypen og artsmangfoldet under overheng, samtidig som mange kløftmiljøer har blitt vernet de siste tiårene, gjør at videre utvikling antas å bli mindre negativ i neste 50-årsperiode.

B-kriteriet: Areal for naturtypen er krevende å estimere, da det er snakk om loddrette eller svakt innoverhellende bergvegger samt grotter. Trolig er det riktig å bruke den vertikale flaten av overhenget som areal, men uansett vil samlet areal bli under 1 km2. Utbredelsesareal derimot vil bli stort (over 55000 km2), da naturtypen forekommer over store deler av landet. Vurderingsenheten finnes innenfor flere forekomstruter enn de 55 som kreves for å oppnå terskelverdi for NT (trolig over 100).

C/D-kriteriet: Gjengroing med skog foran disse overhengene pga. redusert beitebruk og klimaendringer vil ikke være spesielt negativt for tilstand, da det er snakk om lite uttørkingseksponerte miljøer. Derimot vil hogst være negativt, men det er vurdert at omfanget av hogst foran overheng er såpass begrenset av topografi at det gir lite utslag på forringelse av enheten. Også ekstremvær med slagregn inn mot overhengene som følge av kraftige regnskyll kombinert med sterk vind kan være negativt for lav- og mosefloraen i disse miljøene, som i utgangspunktet er skjermet mot nedbør. Dette er vurdert å være mindre negativt for de lite uttørkingseksponerte overhengene enn for de uttørkingseksponerte, som har flere tørketilpassede arter. Forringelse er imidlertid samlet sett vurdert å være under terskelverdi for NT innenfor alle vurderte tidsvinduer.

Uttørkingseksponert sterkt kalkrikt grotte og overheng er vurdert til å være uten risiko for å gå tapt - LC.

Nedenfor listes det opp forskjellige påvirkningsfaktorer som kan gi utslag for rødlisting av naturtypen.
Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

• Høsting

  Omfang

  Minoriteten av arealet påvirkes (<50%)

  Alvorlighetsgrad

  <20% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

• Klimatiske endringer

  Omfang

  Majoriteten av arealet påvirkes (50-90%)

  Alvorlighetsgrad

  <20% forringelse av tilstand

  Tidsrom

  Pågående

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer, og forekomstareal er 100 x antall forekomstruter. Mørketallet brukes for å justere opp anslag for arealet til et beregnet areal. Mer om areal og metode

Sterkt kalkrike overheng finnes i regioner med kalkstein, dolomitt, marmor og de mest kalkrike skifrene som f.eks. fyllitt. Den mangler i regioner dominert av kalkfattige bergarter, slik som i Østfold, Vestfold og Agder. Kalkrike grotter (karstgrotter) er en sjelden naturtype i Norge, men har et kjerneområde i Nordland. 

Naturtypen har kjent forekomst i Oslo og Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.

• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.
• Jørgensen, P. M. & Tønsberg, T. 1988. On some crustose lichens with Trentepohlia from shaded overhangs in costal Norway. Nordic Journal of Botany 8: 293-304.
• Botnen, A. 1984. Lavfloraen i steilvegg og overheng på Bjørnen, Os, Hordaland. Hovedfagsoppgåve i systematisk botanikk til matematisk-naturvitenskapeleg embetseksamen ved Botanisk institutt, Universitetet i Bergen. 220 s.
• Aalberg Haugen, I.M. et al. 2019. Tiltak for å ta vare på trua natur. Kunnskapsgrunnlag for 90 trua arter og 33 trua naturtyper. NINA Rapport 1626. Norsk institutt for naturforskning.
• Gaarder, G., Hofton, T.H., Holien, H. & Tønsberg, T. 2022. Lavfloraen på dødt organisk materiale under overhengende berg og steinblokker. Blyttia 80: 51-67.
• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger temperatur. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=air_temperature&period=Annual&scenario=RCP45&area=R2